8 TING JEG ER REDD FOR

– Å bli skikkelig dritings. Jeg har vært full nok ganger i mitt liv, og jeg syns det faktisk er utrolig ubehagelig. For all del, jeg nyter virkelig en liten “rus” etter noen glass vin og syns det er deilig. Men den der black out, personlighetsforstyrrelse, bli-en-annen-person-dritings er noe jeg syns er helt forferdelig.

– Å få stygg hud eller rynker. Ja, utrolig overfladisk. Nå har jeg ikke tatt noe botox på evigheter og merker at mimikken er tilbake i ansiktet, og det gir meg panikk. Kall meg gjerne miljøskadet altså.

– Å være hjemme alene på kvelden. Jeg har aldri vært redd for det tidligere, men i huset her i Bergen er jeg livredd så fort mørket senker seg. Det spiller ingen rolle om klokken er 19.00 eller midt på natten. Jeg er 100% sikker på at det spøker i huset, noe Zara har bekreftet flere ganger. Hun kan stå å bjeffe ut i løse luften, og respondere på ting som jeg ikke ser. Det er vel og merke snille spøkelser i huset (såvidt jeg vet), men tanken gjør meg livredd 🙁

– Noen type bakterier. Jeg er absolutt ikke en fanatiker på bakterier, og syns det bare er tull å bruke antibac. Likevel får jeg helt NOIA når folk for eksempel ikke lukker toalettlokket før de spyler ned. Det er det ekleste jeg vet, bare tenk alle bakteriene som spruter rundt på badet. Får frysninger bare av å skrive det.

– Store dyr. Til og med hester! Min største frykt er typ å møte på en bjørn på fjelltur. Hjelpe meg, hva gjør man da?

– Høyder, til en viss grad. Jeg er ikke redd om jeg er i et fly, eller i en høy bygning. Men å være i høyden usikret, i den forstand at man sitter på et sete i en karusell eller for eksempel hopper fallskjerm. Det kunne jeg aldri har gjort!

– Å bli forlatt. Jeg vet ikke hvor denne frykten kommer ifra, men jeg er livredd for at de jeg er glad i skal forlate meg.

– At Zara skal dø. Når det kommer til mennesker har jeg ikke samme frykt rundt døden, for det virker så fjernt og ukjent. Men at min lille baby som har fulgt meg i snart 10 år skal bli borte er en helt grusom følelse, og jeg kan begynne å gråte (bokstavelig talt) bare av tanken. Skrekken kommer nok av at jeg virkelig fikk kjenne på følelsen da hun forsvant i 2014. Jeg har aldri mistet et menneske jeg står nær, så det virker fjernere om det gir noen mening?

 

 

DEBATTEN MED ULRIKKE FALCK

For en drøy måned siden tikket det inn en mail i innboksen. Den var fra UKA, norges største studentarrangement som finner sted i Trondheim, og de lurte på om jeg ville delta i årets debatt som skulle handle om “Influencere og påvirkningskraft”. Før jeg rakk å tenke særlig over det, så hadde jeg svart “ja, det vil jeg gjerne!”. En typisk spontan avgjørelse. I kjent stil angret jeg noen sekunder etterpå, og tenkte at dette kom jeg ikke til å klare. Likevel trakk jeg meg ikke, for hva hadde jeg å tape? De fleste tror jo jeg er en dum botox-bimbo fra før etter mediestormen i august, så i verste fall gikk publikum fra debatten med samme inntrykk. Og hva andre syns har jeg jo aldri brydd meg om. Jeg hadde alt å vinne. Helt til jeg fikk vite at motparten var selveste Ulrikke Falch. En dreven debattant med sterke meninger, spesielt for “sånne som meg”, trodde jeg. Det var altså henne mot meg.

Flybilletten min var allerede bestilt, så jeg hadde ikke samvittighet til å trekke meg i siste liten. Dessuten er det utrolig uproft når man har takket ja til en jobb. Jeg dro derfor til Trondheim uten noen særlige forhåpninger til egen innsats. Jeg måtte bare si det jeg mente, og det fikk være godt nok. Om hun overkjører meg totalt så får det så være, det tåler jeg.

Uken før jeg reiste var ganske hektisk, så jeg rakk ikke å tenke så mye over selve debatten før samme dag. Da kicket nervene inn, og jeg følte meg ekstremt uforberedt. Likevel så har jeg jo jobbet i denne bransjen siden tidenes morgen, og kjenner ikke et annet liv enn influencerlivet. Noe som kanskje gjorde at jeg stilte enda svakere, for jeg har jo kun vært på denne siden av bordet og meningene mine er deretter.

Før selve debatten startet fikk jeg heldigvis litt tid til å prate med Ulrikke. FY søren for en hyggelig jente! Jeg er jo veldig på energier, og hun hadde en sånn genuin, positiv og smittende energi. Nå er det vel stille før stormen, tenkte jeg. Haha. Uansett. Over til selve debatten. Den gikk over all forventning for min del. Selv om meg og Ulrikke er forskjellig på mange områder, følte jeg vi begge hadde en forståelse for hverandre og at vi var enig om at det ikke er en fasit med to streker under svaret. At påvirkningskraften til de på internett er en del av et større bilde der flere må ta ansvar. Å peke finger på enkeltpersoner der man legger all skyld blir for naivt. Ikke minst at vi influencere må bli flinkere til å vise at vi er “mennesker” vi også, og at det er greit å endre meninger over tid.

Selv om det ikke ble en dramatisk debatt med to motpoler som de kanskje tenkte, og mer en reflekterende samtale mellom to mennesker så følte jeg dette var et friskt pust. Man kommer ingen vei av å kjefte på hverandre, være stygge eller rakke ned på noen bare fordi de er forskjellige eller har tatt dårlige valg i fortiden. Man må prate sammen, lytte til hverandres meninger og prøve å vokse videre sammen.

Jeg er ekstremt glad for at jeg dro til Trondheim, og turte å stille opp på denne debatten. Syns Ulrikke var en fantastisk person som virket reflektert, og jeg beundrer hennes pågangsmot i kampene hun kjemper. Det var som jeg trodde, jeg hadde virkelig alt å vinne!

BILDEDRYSS – DAG 1

Klarer ikke å bestemme meg om dette bildet var jævlig stygt, eller litt søtt? Elsker uansett å få kos av Anna ♥♥♥

Hei, forresten! Det er kanskje det man skriver aller først i et innlegg? Haha! Jeg har hatt feber de siste dagene og er ikke helt på nett her jeg sitter i sofaen. Lastet nettopp ned bildene fra første kveld i Stockholm tatt av fotograf @emmagrann, og nå sitter jeg å vurderer om jeg rett og slett skal ansette en fulltidsfotograf til å ta bloggbildene mine. Det hadde gjort hverdagen til en vimsete blogger mye lettere. Jeg tar jo aldri bilder av noe… Kanskje et hint om at man burde bytte bransje? Av og til lurer jeg på om jeg ikke har det i meg lengre. Det behovet for å dele hverdagen min på internett. Jeg føler alt blir så misforstått. At tiden der virkelige, ekte meninger og tanker er forbi. Nå er internett bare et sammensurium av populære meninger, falske unnskyldninger, click bait og bilder som er alt for perfekte til å faktisk ha blitt tatt i in the moment. Jeg var jo aldri den bloggeren som faket verken bilder eller tekster. Men, plutselig var jeg der jeg også. Jeg liker ikke en forfalsket hverdag, og det er nok derfor jeg aldri er på sosiale medier selv heller, foruten om når jeg skal poste noe selv fra min egne oppstilte hverdag. Er det ikke ironisk? Jeg stiller meg selv mange spørsmål om dagen. Om livet jeg lever, hvem jeg omgås med, hva jeg jobber med og hva jeg ønsker av 20-årene mine. Det er jo nå man skal legge grunnlaget, er det ikke? Samtidig tenker jeg at meg som menneske er alt for privilegert til å stille meg selv disse spørsmålene, som sitter her i min fine leilighet på St. Hanshaugen og lever av å dele min enda fine hverdag. Det blir på en måte litt for dumt. Litt for langt inn i sin egne lille boble. Litt for lite reflektert. Litt for lite opplyst om verden rundt seg.

Planen var egentlig å skrive et fint og fjollete innlegg om første kveld i Stockholm. Med gratis mat, alkohol og klær. Dessverre sitter jeg igjen med litt for mange refleksjoner rundt hele turen. En blanding av ekstremt takknemlighet og glede over at store deler av jobben min handler om å være med gode venner, kle seg i fine klær og bare nyte. På den andre siden vet jeg ikke om det gir meg nok mening. Jeg har dessverre ingen bedre avslutning på dette innlegget enn mange spørsmål. Ingen svar, verken til dere eller meg selv. Men, det jeg har er et lite bildedryss. Versågod.

   

BRENNER DU FOR NOE?

Jeg stilte meg selv et litt dypt spørsmål her om dagen. Av og til tenker jeg faktisk på andre ting enn dagens antrekk og botox, tro det eller ei! Jeg spurte meg selv “hva brenner jeg for?”. I en tid der det er så tydelig hva andre brenner for (#socialmedia) er det ikke til å unngå at tanken streifer en. Etter et dypdykk i sjelen min, som forøvrig tok cirka fem minutter, innså jeg at… jeg brenner ikke for noen ting.

Jeg bryr meg mye om klima. Likevel er det alltid godt med en deilig storfe-biff på lørdagskvelden.
Jeg bryr meg mye om rettferdige arbeidsforhold. Likevel har jeg et storforbruk av både klær og sminke.
Jeg bryr meg mye om voldtektsofre. Likevel holder jeg min kamp hemmelig uten interesse om å hjelpe andre.
Jeg bryr meg mye om homofiles rettigheter. Likevel klarer jeg ikke å komme meg på pride engang.
Jeg bryr meg mye om dyrevelferd. Likevel spiser jeg egg til frokost hver dag.

Listen er lang. Jeg bryr meg om mye, men tydeligvis ikke nok. Er det sånn at vi alle må ha en kampsak? Eller bedre formulert – er det sånn at vi alle burde ha en kampsak? Verden er jo helt fucka, det vet jeg. Likevel klarer jeg ikke å ta alle problemer på alvor. Det er rett og slett for mye feil. Hvor skal man starte? Er jeg helt idiot som bare lever livet mitt etter beste evne, og bare “bryr” meg uten det brennende engasjementet? Bare for å poengtere, å brenne for noe er etter min mening noe man aktivt jobber for i hverdagen, ikke bare at man kutter å spise kjøtt én dag i uka typ.

Sist men ikke minst, er det noe du brenner for?

TIL ETTERTANKE

Da var tiden kommet for litt ettertanke. Uansett hvor ironisk dette høres ut så er jeg en ekstremt privat person, både her på bloggen og i virkeligheten. Så å skulle dele min abort med dere mens den pågikk er noe av det skumleste jeg har gjort. Etter den voldsomme responsen på godt og vondt sitter jeg igjen med følelse av at ja – fy faen, jeg tok det riktige valget med å publisere mitt forrige innlegg.

Før jeg fortsetter med å fortelle hvordan det har gått, vil jeg bare adressere noen av tilbakemeldingene jeg har fått. Jeg har lest absolutt alle kommentarer (i det minste de på min blogg), og dere er helt fantastiske. TUSEN TAKK for alle lykkønskninger, varme tanker, klemmer og støttende ord. Tusen takk til alle som har delt sine erfaringer på godt og vondt. Tusen takk til alle som heier på meg, og selv om jeg ikke har svar på alle kommentarene enda så vit at jeg heier på dere også ♥ Sammen er vi sterkere, og med nestekjærlighet til hverandre står vi enda sterkere sammen. Tusen, tusen takk.

Jeg vil at dette skal være et positivt innlegg, men jeg må komme med en liten kommentar til de som er negative også. Merkelig nok (eller kanskje ikke?) er det mest menn som har sterke meninger mot min abort. Barnemorder. Drapsmann. Hore. Bimbokjerring. Du skulle brent i helvete. Joda, takk for saklig tilbakemelding guttaboys. De få kvinnene som har vært motstander av valget mitt argumenterer med at de personlig er ekstremt glad for at de ikke valgte abort. At de har de beste barna i verden, og kunne aldri vært foruten de. Så utrolig bra, godt å høre at de er fornøyd med valget sitt om å beholde barnet. Da har de tatt ansvar og valg over sin egen kropp og sitt eget liv. Da syns jeg også det må respekteres at jeg tar ansvar og valg over min kropp og mitt liv.

Dagen i går gikk over all forventning, om man kan bruke det uttrykket rundt en abort. I forkant var jeg livredd. Hvordan kom jeg til å reagere psykisk? Min største frykt var å gå på en ordentlig smell. Nå er dette relativt ferskt, men akkurat nå føler jeg meg bare veldig lettet. De to siste ukene har vært helt grusom. I forkant av aborten var jeg mye lei meg. Jeg gruet meg veldig til dagen i går. Gruet meg til å måtte fjerne en del av meg, og ikke minst frykten for at jeg kom til å angre. Men her sitter jeg, både lettet og enda mer sikker i mitt valg. For meg er det ikke aktuelt å få barn akkurat nå. Joda, alle forutsetningene ligger der med fast forhold og hele pakka – men man skal ikke føle seg tvunget til å bære fram et barn kun fordi omstendighetene ligger tilrette for det. Jeg er på et veldig godt sted i livet akkurat nå, og ønsker å seile på den frie bølgen enda litt til. Det er mitt valg, og det trenger jeg faktisk ikke å unnskylde eller rettferdiggjøre ovenfor noen.

DEN ENSOMME BLOGGEREN

ANNONSE – Affiliate nelly

TOPPHER / BUKSEHER

Noe jeg kanskje ikke har delt på bloggen, er at jeg har tatt ett “sabbatsår” siden mai i fjor. Etter at jeg sluttet å jobbe aktivt med Regn og butikken (er kun medlem av styret og har aksjene mine per dags dato) så trengte jeg en pause. Et år der jeg kunne tillate meg selv å ha slappere dager, koseblogge litt, ikke sette i gang med nye prosjekter osv. Nå er sommeren 2020, og slutten på sabbatsåret mitt rett rundt hjørnet – og fy fader det var på tide!

Er det noe jeg har lært om meg selv det siste året, så er det at jeg trives ikke med å ligge på latsiden. Jeg blir en sintere og mer frustrert av versjon av meg selv når det er for lite som skjer. Akkurat som en pitbull som ikke får nok mosjon. Jeg trenger en grunn til å stå opp om morgenen. Et mål å jobbe mot. Noe som holder hjulene gående.

Nå har jeg også vært i Bergen de to siste månedene (!!!), og vennene mine tuller med om at jeg har blitt en real housewife, og at jeg burde rebrande bloggen min til “Arkitektfrue”. Moro til å starte med, nå syns jeg bare det er trist. Haha. For all del, jeg elsker tiden jeg og kjæresten har sammen. Men, den tiden på dagen når begge skal jobbe blir det ganske ensomt. Jeg er jo “bare” en blogger, og har verken kontor eller en sparrepartner her i Bergen som driver med det samme som meg. Under ser dere for eksempel dagens fotograf:

Et sidebord utstyrt med 2x goodieboxer. Sosialt og trivelig ♥♥♥♥

Nå lengter jeg veldig etter å komme meg tilbake til Oslo, og fylle på med litt motivasjon fra de som har samme yrke som meg. Jeg er absolutt en person som trives godt i eget selskap, og vil si jeg er en god kombinasjon av introvert og ekstrovert. Men, jeg må bare innse at to hele måneder med alenetid rundt åtte timer hver eneste dag er litt i overkant for mitt sosiale behov. Nå høres det ut som om jeg klager på livet mitt her i Bergen sammen med kjæresten – misforstå meg rett! I forholdet trives jeg mer enn noen gang, så det er kun jobbsituasjonen jeg refererer til. Hvilke andre steder skal man liksom tenke høyt, enn på sosiale medier 😉 LOL.

Så ja, det blir spennende å se hva framtiden har i vente! Når jeg er tilbake i Oslo skal jeg også starte hos coachen min Linda, og forhåpentligvis kan hun hjelpe meg med hva mitt neste prosjekt blir. Akkurat nå har jeg virkelig ingen snøring..

SKAPER KLÆR FOLK?

ANNONSE – Affiliate nelly

JAKKE – DEADWOOD HER / BLUSE – NELLY HER / BUKSE – DR.DENIM HER / SKO – NAKD HER

Må bare gi en liten shoutout til disse skoene! Bruker de nærmest hver eneste dag. Går mye i heels for tiden. Rart hvordan stilen min forandrer seg fra år til år. Har vært igjennom det meste. Alt fra klassisk, typ basic BI-stil med ralph lauren, til litt hipster der alt var oversized, til rocka med store skinnjakker og nå mer…meg? Vi får se. Det er gøy å leke litt med klær! Jeg har ikke én stil, og kan gå fra ekstremt harry til super fashion over natten. Liker jeg å tro selv, iallfall 😉 Jeg tar det litt på dagsformen. For guds skyld, det er bare klær. Hvem bryr seg, sånn egentlig? Eller rettere sagt; orker du å bruke energi på de som har noe å utsette på hva du har på deg?

VOKSENLIVET SOM KOM SÅ BRÅTT PÅ

Jeg elsker funksjonen til snapchat som viser deg hva du tok bilde av samme dato for ett og to år siden. På samme dato i fjor var jeg visst på byen. No surprise, jeg var jo på byen fire dager i uka for ett år siden. Flere filmer på rad med skjærende bass fra høyttaleren som gir hjerteinfarkt til de som åpner snapen uforberedt. Skjønner ikke hvorfor folk filmer på byen, eller konserter for den saks skyld. Jeg er ikke noe bedre dessverre. Må visst bare leve med oss.

Jeg blar meg videre i arkivet til april 2018. Satt lenge å beundret hvor flink jeg var til å snappe før. Imponerende hvor mange selfies man kan ta som ser nesten helt identisk ut. Snap etter snap, film etter film. Jo lengre jeg blar, jo mer kjente jeg det knøyt seg i magen. Minnene fra 2018 er ikke bare ett år siden, det er faktisk et helt annet liv.

Ingen mer middagsselskap i den slitne, men sjarmerende kjellerleiligheten til Eline og Martine. Ingen fler spontanfylla med Bergensgjengen på en tirsdag, som vi alltid angret på dagen etter. Ingen mer alarmer klokken 08.00 for å stå på gulvet på REGN. Ingen mer “kosedag” som jeg ofte arrangerte på søndager med prosecco til lunsj, bare fordi jeg ikke gadd å være fyllesyk alene og ville heller le av hvem vi hadde dratt med oss hjem kvelden før. Det livet er over. Det gale, spontane, bekymringsfrie og herlige livet er over.

Jeg trodde overgangen skulle bli mer tydelig. At jeg skulle vært mer forberedt på hvor stor kontrast ett år utgjør. Vennegjengen er spredt. Ikke bare i forskjellige byer. Også fordi man plutselig har så mye mer ansvar. Jobb, forhold, økonomi, andre interesser. Det er liksom ikke like lett å slenge seg på en fyllekule som tidligere. Ikke like lett å bare være sammen. For ett år siden var alle young, wild and free. Nå er vi mer young, responsible and saving for pensjonssparing.

Det gjør oppriktig vondt å tenke på at en epoke er over. Fy faen så fin start jeg hadde på 20-årene. Å flytte til Bergen i 2014 er så langt mitt livs beste avgjørelse, selvom jeg hatet det til tider. Når jeg ser tilbake nå vil jeg bare leve alt om igjen. Og om igjen. Oooog om igjen. Det river i hjertet, rett og slett.

Det sies at man ikke skal være lei seg fordi det er over, men være glad fordi det skjedde. Høres litt bedre ut på engelsk, men dere skjønner greia. Selvom jeg ikke kan være like ung og gal som jeg har vært tidligere, så er det på tide å skape en ny epoke. Hvordan den blir gjenstår å se. Oppdaterer om fem år!

MAN ER SIN EGEN VERSTE FIENDE

ANNONSE – Affiliatelinker

Jeg har ikke publisert noe her siden før helgen, og har gått et par runder med meg selv. Føler det er press fra andre kanter, og da gjør jeg som jeg gjør best – stikker hodet i sanden å later som om livet mitt er perfekt. Ingen suksessoppskrift, for det ender bare opp med at jeg har ekstra mye å fikse opp i når jeg først kommer til overflaten. Jeg har jo blogget i sånn cirka hundre år, og mye har forandret seg. Akkurat nå har jeg vært i en periode der jeg ikke føler jeg strekker til. Jeg er rett og slett ikke flink nok. Føler jeg suger på alle plattformer. Som en venn, kjæreste, mot meg selv og ikke minst som “influenser”. Jeg trener ikke nok, spiser ikke sunt nok, sover ikke bra nok, viser ikke nok kjærlighet, er ikke flink i jobben min. Skjønner du tankemønsteret? Ekstremt destruktivt.

Men, jeg er ingen person som orker å ha det dårlig over en lengre periode. Å sitte å ha et sytete tankesett er ekstremt svakt, og en sånn person vil jeg ikke være. For jeg vet jo at jeg er god nok, sånn innerst inne. Dessuten har jeg vært igjennom sånne perioder før, og som alltid våkner jeg opp en morgen der jeg har fått nok. Nok av syting, nok av klump i magen. Som en ny start.

Kanskje dårlig forklart, men det er iallfall grunnen til at jeg ikke har oppdatert på noen dager. Jeg har rett og slett syns litt synd på meg selv. Noe som er helt OK fra tid til annen – så lenge man klarer å snap out of it til slutt. I dag føler jeg meg motivert! Om få dager ligger jeg på en strand i Spania, så det får være gulroten for en bra uke. Både på jobb, som medmenneske samt å være snill mot meg selv.

Ha en fin tirsdag ♥

GENSERHER / BUKSEHER / SKO – ZARA

HVILKET FORBILDE VIL DU HA?

Jeg hadde egentlig ingen planer om å se kveldens debatt på NRK (mest fordi jeg var fornærmet fordi vgtv-debatten jeg skulle være med i utgikk – men det er en annen historie lol). Likevel engasjerte denne debatten meg såpass mye at jeg nærmest måtte blitt lagt i tvangstrøye for å ikke klikke meg inn på NRK tv. Ingen tvangstrøye i siktet, så jeg satt meg godt til rette med et glass rødvin, snusen i leppa, macen på fanget og var klar for å bli provosert. La meg først si; det er ikke alltid de som roper høyest som har rett.

Som Sophie sa – det kom ingen stor sannhet ut av debatten. Skal jeg være helt ærlig var hele opplevelsen ganske antiklimaks, bortsett fra når hun fra aftenposten (husker ikke navnet!) kom med sin punch line. Hvorfor snakker vi om følgerne våre som en gjeng hodeløse høns som ikke kan ta selvstendige valg? Om det er EN ting jeg har formidlet gang, på gang, på gang, på gang via mine sosiale medier – så er det at vi er ansvarlig for våre egne handlinger. Personlig har jeg garantert blitt påvirket av andre til valgene jeg har tatt. Fillers i leppene her, botox i pannen som 18-åring, trening, speltlomper, lite kalorier og kosttilskudd som lover deg evig lykke. Påvirkning eller ei. Til syvende og sist så var det jeg som tok disse valgene. Ingen influenser eller Kardashian. Hvorfor skal noe så enkelt gjøres så forbanna vanskelig?

Å skylde på bloggerne blir for enkelt. Da kan man like så greit sy puter under arma på samtlige av Norges ungdom når man først er i gang. Livet er faktisk ingen dans på roser. Her i landet sitter vi å klager over hvor usikker man blir fordi forbildet sitt tatoverer hodebunnen, mens en 7-timers flytur unna blir kvinner lemlestet, voldtatt og overvåket på en app slik at de alltid skal være underdanig mot mannen. Jeg har faktisk ikke ord på hvor latterlig jeg syns hele denne debatten er. Hvor latterlig jeg syns poengene er. Sist men ikke minst, hvordan denne debatten framstiller unge mennesker som sektmedlemmer uten kapasitet til å tenke for seg selv. En jævla saueflokk. Hvordan generasjon er det egentlig vi har i vente? Mennesker som ikke kan stå til ansvar for seg selv og egne valg, fordi “forbildene oppfordret oss til å gjøre det:(((“.

Sist, men ikke minst. Hvordan forbilder vil vi egentlig ha? De som alltid legger skylden på andre, og har et behov for å rette finger og finne en syndebukk?  Eller de som lever og agerer etter beste evne – uten at alt nødvendigvis er så politisk korrekt hele forbanna tiden? Ingen av oss kom vel ut av livmoren som perfekte mennesker, det gjorde iallfall ikke jeg.

Kall meg gjerne dum, naiv eller uviten. Men, er det virkelig for mye å be om at folk må lære seg å ta litt ansvar selv?