– Å bli skikkelig dritings. Jeg har vært full nok ganger i mitt liv, og jeg syns det faktisk er utrolig ubehagelig. For all del, jeg nyter virkelig en liten “rus” etter noen glass vin og syns det er deilig. Men den der black out, personlighetsforstyrrelse, bli-en-annen-person-dritings er noe jeg syns er helt forferdelig.
– Å få stygg hud eller rynker. Ja, utrolig overfladisk. Nå har jeg ikke tatt noe botox på evigheter og merker at mimikken er tilbake i ansiktet, og det gir meg panikk. Kall meg gjerne miljøskadet altså.
– Å være hjemme alene på kvelden. Jeg har aldri vært redd for det tidligere, men i huset her i Bergen er jeg livredd så fort mørket senker seg. Det spiller ingen rolle om klokken er 19.00 eller midt på natten. Jeg er 100% sikker på at det spøker i huset, noe Zara har bekreftet flere ganger. Hun kan stå å bjeffe ut i løse luften, og respondere på ting som jeg ikke ser. Det er vel og merke snille spøkelser i huset (såvidt jeg vet), men tanken gjør meg livredd 🙁
– Noen type bakterier. Jeg er absolutt ikke en fanatiker på bakterier, og syns det bare er tull å bruke antibac. Likevel får jeg helt NOIA når folk for eksempel ikke lukker toalettlokket før de spyler ned. Det er det ekleste jeg vet, bare tenk alle bakteriene som spruter rundt på badet. Får frysninger bare av å skrive det.
– Store dyr. Til og med hester! Min største frykt er typ å møte på en bjørn på fjelltur. Hjelpe meg, hva gjør man da?
– Høyder, til en viss grad. Jeg er ikke redd om jeg er i et fly, eller i en høy bygning. Men å være i høyden usikret, i den forstand at man sitter på et sete i en karusell eller for eksempel hopper fallskjerm. Det kunne jeg aldri har gjort!
– Å bli forlatt. Jeg vet ikke hvor denne frykten kommer ifra, men jeg er livredd for at de jeg er glad i skal forlate meg.
– At Zara skal dø. Når det kommer til mennesker har jeg ikke samme frykt rundt døden, for det virker så fjernt og ukjent. Men at min lille baby som har fulgt meg i snart 10 år skal bli borte er en helt grusom følelse, og jeg kan begynne å gråte (bokstavelig talt) bare av tanken. Skrekken kommer nok av at jeg virkelig fikk kjenne på følelsen da hun forsvant i 2014. Jeg har aldri mistet et menneske jeg står nær, så det virker fjernere om det gir noen mening?