Hei fra sofaen! Denne dagen har vært ekstremt lang, det virker som dagevis siden jeg våknet opp i dag tidlig med to venninner på overnattingsbesøk her i leiligheten. Etter det har dagen gått i ett med jobb og sosialt. Nå ligger jeg med macen på fanget i sofaen å ser igjennom bildene fra i dag, og tenker… fy faen så mye freshere ting blir med redigering og filter. Altså, SE på bildene over. Fargene er som tatt ut fra en annen verden! Det verste var jo at jeg først tenkte “oi sååå fine de ble! rett på instagram”. Så tok jeg meg selv i å bare.. hjelpes. Dette er jo ikke realistisk. Det er en pyntet versjon av sannheten. En helt hverdagslig situasjon som på bildene over, da jeg og Karima var på vei til bilen kan bli gjort om til et så ugjenkjennelig resultat. Den himmelen var ikke så blå, for å si det sånn…
Jeg digger filter, airbrush og alt det der. Men det betyr ikke at jeg skaper et verdensbilde rundt det. Jeg ser det for det det er, bare effekter man bruker for å pynte litt på. Hverdagen og livet er jo ikke sånn. Det er det viktig å huske på alle sammen ♥ Det er også viktig for oss influencere å huske på at man ikke trenger å pynte på alt, og der har jeg personlig noe å lære!
Må ærlig innrømme at dette bildet er ekstremt ukomfortabelt for meg å dele her på bloggen, men etter at jeg fikk flere private meldinger etter innlegget i går tenker jeg vi kan ha en felles tråd rundt det her.
Som dere ser har jeg fått ekstremt soleksem etter mandagens badebesøk på Hovedøya. Jeg har aldri slitt med verken hissig solbrenthet eller eksem, og fikk mildt sagt sjokk da jeg så meg selv i speilet. Hva har skjedd? Før kunne jeg nærmest ligge i dagevis ute i solen uten noe som helst solkrem, mens i år er huden min så ekstremt, ekstremt, ekstremt sensitiv mot solen! Så, hva har skjedd siden i fjor? Jeg har absolutt ingen fasit, men jeg tror det er en kombinasjon av fjorårets abort (som jeg har vært åpen om), nytt merke på p-piller og at jeg bruker andre produkter på huden min nå enn tidligere. Hormonene i kroppen endres jo helt sykt etter en graviditet, og jeg var faktisk ikke klar over at det kan sitte i så lenge som det har gjort.
Dette er altså en advarsel til alle nå som solen står høyt på himmelen nærmest i hele Norge – vær forsiktig!! Bruk høy faktor!! Dette er skikkelig ubehagelig, men jeg vil bare at flere skal bli obs på dette slik at dere ikke går på samme smell som meg. Spesielt om man bruker p-piller eller annen prevensjon . Sett deg inn i hva bieffektene kan være, for sol kan faktisk være ganske skummelt når man bruker prevensjon og hormonene i kroppen forandres.
Nå skal jeg på roadtrip, det er 29 grader i Oslo og jeg har kledd på meg en høyhalset kjole. Helt grusomt i denne varmen, men sånn får det bli for noen dager. Jeg kommer iallfall til å bruke faktor 50 resten av sommeren!
Om noen har tips eller erfaring med soleksem, så gjerne del i kommentarfeltet ♥
Jeg er 27 år, og hadde sett for meg å være på et helt annet sted i livet enn det jeg er nå. Kanskje med en annen jobb, mann, barn, hus og bil. Men, så har jeg jo egentlig alle disse tingene. Iallfall de tre sistnevnte. På en måte. Likevel var jeg ikke klar, og valgte det bort for å flytte tilbake til Oslo. For å starte på nytt. Eller kanskje ikke starte på nytt, men å fortsette på det jeg startet for lenge siden.
Det føles så riktig, men samtidig ikke? Så hva gjør egentlig at man blir fornøyd? Å senke forventningene sine. Forventningene til alder og sted i livet. Det er ingenting som heter å “henge bakpå i livet”. Hvem er det som egentlig lagde de reglene om at innen den alderen så skal man være på et visst sted? Man lager så mye forventninger, krav og regler for seg selv. Og ved å gjøre dette svekker man også sin egen livskvalitet. Hvorfor? Jo, fordi det er ikke sikkert disse reglene føles riktig, eller gir en god magefølelse. Hvem skal egentlig bestemme hvor og når du skal være til hvilken tid? De “uskrevne” reglene i samfunnet, eller deg selv og din egen magefølelse?
Er du 30 år, og vil dra på backpacking – why not? Er du 40 år, vil feste hver helg og ikke ha noen forpliktelser – why not? Føles det riktig for deg, så kjør på. Man kan selvfølgelig få innspill og råd fra andre, men til syvende og sist så er det kun deg selv som vet hva som er riktig for deg, og ikke minst NÅR det er riktig for deg. Noen vil få barn som 20åring, mens aldri ønsker det uansett alder.
Poenget mitt er bare at vi må slutte å stresse sånn med å henge bakpå. Vi kan ikke alle følge den samme tidslinjen. Ingenting er rett eller galt. Der du er i livet nå er akkurat der du skal være, og i stedet for å tenke “hva som kunne ha vært” må man snu mentaliteten til å tenke fremover. Man har hele livet foran seg, og jeg kan ikke endre fortiden uansett hvor mye jeg ønsker det. Hver dag er en ny start, uansett hvor klisje det høres ut 🙂
Vet ikke helt hva som skjer med verken poseringen eller fjeset mitt her. Men jeg elsket antrekket. Fra lørdagens datenight!
Hvorfor skriver jeg dette innlegget? Jo, for å være helt ærlig har jeg kjent på disse følelsene de siste ukene. Det er derfor viktig å ikke grave seg ned i den negative tankegangen, men heller se på mulighetene man har foran seg. For ja, det er så mange muligheter for oss alle! Man må bare tørre å tenke positivt, for det er nemlig lettere sagt enn gjort ♥ Håper dette innlegget kan hjelpe for noen. Det hjelper iallfall for meg å vite at jeg bare er 27 år UNG, og hvem vet hva fremtiden bringer!
Med tanke på hvor stor mediedekning dette tema har fått, dropper jeg introen å går rett på sak da jeg antar alle skjønner hva dette dreier seg om.
Jeg kommer inn på alle utesteder, blir invitert på jobbintervjuer og er ikke den første som blir sjekket i tollen på Gardermoen selvom jeg har en tendens til å ta med meg litt ekstra snus. Jeg har lyst hår, blå øyne og lyder det norskeste navnet du kan tenke deg. Politiet, offentlige ansatte, de på butikken, mannen i gata er alltid høflig med meg. Jeg lever i min egne perfekte boble der alle er snille, du blir aldri mistenkt eller behandlet urettferdig og verden er egentlig bare en stor lekeplass.
Av og til kan jeg ta meg selv i å tenke at alt som blir sagt på nyhetene bare er en fiksjon. At jeg ser på en actionfilm. Fordi den virkeligheten mange lever, er så fjern fra min at det er vanskelig å sette seg inn i. Det blir for voldsomt. Så annerledes. For brutal. Å bli dømt ut ifra hudfarge? Nei, det var vel et problem man løste opp i én gang for alle på 90-tallet. Så naivt. At rasismen fremdeles har en lang vei å gå blir dessverre bekreftet gang, på gang, på gang.
Så, hvem er det egentlig som skal snakke høyt om dette? Er det de som føler seg undertrykt, eller er det sånne som meg som lever på en sky av hvite privilegier? Er det barna, de voksne eller politikerne? Og hvorfor må det gå så langt at et menneskeliv går tapt før man faktisk får verdensdekkende debatt rundt det? Vi alle er bare mennesker, og vi alle burde stå sammen som mennesker. Uansett om du heter Mohammed eller Ørsahl til etternavn. Uansett om du har lys eller mørk hud. Vi ALLE må snakke om det, og vi har alle et ansvar.
Nei, jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen å late som om jeg forstår. For det kan aldri noen av oss ved mindre vi har opplevd en slik urettferdighet personlig. Det er respektløst å late som noe annet. Men, jeg vil bruke stemmen jeg har til å dele budskapet. Til å demonstrere og gjøre så godt jeg kan fra min side. Alle liv er like viktig!!
Dette her kan man ikke finne seg i! Håper alle som leser dette, og som er i Oslo møter opp utenfor den amerikanske ambassaden på fredag klokken 16. Mer info på Facebook her.
Rett før alarmen ringte i dag tidlig så bråvåknet jeg av en utrolig ubehagelig drøm. Som de fleste drømmer ble selve handlingen glemt med en gang, men følelsen satt seg skikkelig i kroppen. Det var følelsen av frustrasjon, og om å miste kontroll. Som barn spesielt slet jeg mye med at jeg kunne bli så sint og frustrert at jeg mistet sans og samling. Jeg ropte, skrek, gråt og var helt ute av kontroll. Som voksen har jeg hatt noen lignende episoder der jeg har blitt så frustrert at jeg bare begynner å gråte. Skriker og gråter. Da spesielt om jeg diskuterer noe jeg syns er vanskelig med kjæresten min, men ikke føler jeg klarer å formulere på en måte der jeg gjør meg forstått. Det er en helt forferdelig følelse å miste kontrollen på den måten.
De siste månedene har jeg praktisert noe som heter “calm” øvelser. I prinsippet betyr det bare at man skal ta puste dypt inn og roe seg selv ned i situasjoner der man enten føler på frustrasjon, angst, sinne eller tristhet. At man ikke “går inn” i følelsen, men omstiller seg og finner senteret i kroppen. Det hjelper meg veldig. Spesielt i diskusjoner der man merker at det kan bli høy temperatur, at man da kan kjøle ned hodet slik at man kan snakke sammen på en saklig måte. Den siste tiden har det åpenbart vært mye diskusjoner mellom meg og kjæresten min før vi fant ut av vår nåværende løsning. Det er en følelsesladd situasjon der jeg har måttet hente meg selv inn mye. Og, det hjelper!
Det er ikke alltid man klarer å gjøre seg forstått, og det er ikke alltid motparten responderer på den måten man ønsker. Da er det viktig for meg å puste når jeg merker at jeg begynner å bli frustrert. At jeg ikke går ned den mørke veien som alltid leder til sinne og tårer. Man kan ikke kontrollere hvordan andre oppfatter budskapet sitt, og uansett hvor viktig man selv syns det er å gjøre seg forstått så må man kunne ta et skritt tilbake å “snap out of it”. Man kan kun kontrollere hvordan man selv reagerer.
Jeg vet ikke om jeg forklarer på en god måte her via tekst, men jeg håper det kan gi litt mening for noen. Nå skal jeg ut å gå morgenturen min, og lage meg selv en fantastisk dag. Det er fredag, min favorittdag i uka! 😀 Dette blir bra ♥
Hei dere! Merker jeg har mye på hjertet i dag, så om du ikke orker å lese en lang tekst om livet mitt så kan du ta en titt på dette bildet i stedet;
Til deg som fortsatt følger med; hvor skal jeg starte? Det siste året. Wow. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal skrive. Det har vært en berg og dalbane uten like. Et år der jeg har blitt utfordret, satt på prøve og lært mye om meg selv. Tredd inn i en ny rolle. En ny familiesituasjon der man må ta ekstremt mange hensyn hver eneste dag. Barn, krevende jobb, ansvar, forpliktelser, et annet skjema å forholde seg til. Sette seg selv til siden, være overbærende og tålmodig. Noen dager har det vært som en dans på roser, andre dager noe av det mest krevende jeg har opplevd.
Dette er noe jeg har kjent på i månedsvis. Jeg har grublet, rettere sagt vi som et par har grublet på hvordan vi kan løse det på best mulig måte. For sannheten er at jeg ikke har vært spesielt lykkelig det siste året. Mens jeg har prøvd å leke perfekt housewife i huset i Bergen har jeg latt mine viktige ting gå til spille. Jobben, ambisjonene, vennene, familien og den positive tankegangen. Selv med verdens mest støttende kjæreste som er min aller største fan og støttespiller, som bare vil meg godt. Jeg gikk inn i et mønster der alt virket umulig. Der jeg følte alt var urettferdig og meningsløst. Satt meg selv i en offerrolle. La ansvaret for min egen lykke over på noen andre.
Uansett hvor surt det eplet er å svelge, så er sannheten at jeg ikke er klar for å slå meg til ro i Bergen enda. Jeg kunne virkelig ønske at jeg bare var en sånn person som var overlykkelig og takknemlig over å bo i et superfint hus, ha bil, alle muligheter og en støttende kjæreste. Misforstå meg rett, jeg er ekstremt takknemlig for alt han har gjort for meg. All støtten jeg har fått. Samtidig så kom jeg til et ferdig dekket bord. Og for at jeg skal være lykkelig, så må jeg få bli med på å dekke bordet selv.
De siste månedene har jeg brukt mye tid til å reflektere over hvordan jeg skal snu dette mønsteret, og hvordan jeg skal finne tilbake til den driftige, hardtarbeidende og glade Julia. Jeg trenger å bli utfordret igjen, trenger å kjenne på mestringsfølelse. Trenger å kunne legge opp min egen hverdag etter eget ønske. Jeg er ikke moden nok til å gå inn i den faste rollen i Bergen enda. Men, det kommer forhåpentligvis når jeg har kommet lengre på veien til selvrealisering. Om det i det hele tatt går an.
Akkurat nå sitter jeg på toget på vei til Oslo. Jeg har lukket døren til Bergen for denne gang. Reiser fra alt av trygghet og stabilitet som har vært de siste to årene. For at vårt forhold skal fungere, så må vi tilbake til start. Tilbake til avstandsforhold. For at jeg skal fungere, så må jeg ut av komfortsonen. Finne tilbake til jobbdriven og mestringsfølelsen. Vi er fremdeles kjærester, men ikke samboere. Kanskje vi blir det igjen i fremtiden, hvem vet. Dette er det riktige valget både for meg og for oss. Jeg føler meg ti kilo lettere, og er ekstremt spent på hva framtiden har i vente. Et nytt kapittel i Oslo!
Jeg er også på utkikk etter leilighet, så om du vet om noe med 1-2 soverom, høy standard og helst superfint kjøkken så send meg en mail på [email protected]
Hadde jeg i 2018 sagt til meg selv at to år senere hadde jeg fjernet fillersene i leppene og sluttet med vippeextensions ville jeg nok knapt trodd på det. Jeg var helt blind på hvor annerledes jeg så ut. Da folk kommenterte det her på bloggen eller på Jodel så tenkte jeg bare “for en overdrivelse, jeg ser jo helt lik ut!”. At jeg ble kaldt for kattekvinnen under et av bildene mine på instagram hadde jeg null forståelse for. Når jeg ser tilbake på bilder fra et par år siden nå, så kan jeg helt ærlig si at jepp, dere hadde rett. Ikke at jeg støtter at man slenger stygge og anonyme kommentarer om andre, men jeg skjønner hvor tankene kom ifra 😉
Jeg var jo alltid åpen om at jeg hadde fylt i leppene mine, og da kan jeg like så greit være åpen å fortelle dere at jeg er sååå glad for at jeg valgte å ta det ut også. Som en liten advarsel til alle som bare vil kjøre på; det er lett å se seg blind. Lett å falle for fristelsen om større, mer, bedre. Samtidig så må vi vel alle igjennom våre perioder. Jeg har fremdeles ingenting i mot at folk ønsker å fikse på seg selv, det får være opp til hver enkelt å bestemme. Jeg er uansett glad for at min periode er over (for nå, hvem vet i framtiden haha). Dessuten, hvor deilig er det ikke at det er inn å være naturlig? Ikke at man skal bry seg om hva som er inn eller ei, men samtidig så bryr man seg jo litt uansett?
Vet ikke om dette innlegget var ment som en advarsel eller “skrekk og gru”. Jeg kom bare over disse bildene fra 2018 og hadde mine tanker om det. Hihi.
Nå blir det gnocchi og pizza fra Pastasentralen til kvelds, før jeg forhåpentligvis sovner tidlig. Vi snaaaaakkes i morgen! ♥
Hei og god morgen! Jeg oppdaterer dere live fra sengen, her sitter jeg og har nettopp grått på morgen nummer to. Da jeg våknet i dag tidlig følte jeg meg skikkelig nedfor. Jeg lå litt å kjente på følelsen, for hvorfor våknet jeg med en sånn stemning i kroppen? Har det skjedd noe galt? Kommer disse følelsene av en grunn? Helt blankt. Det var ingen spesiell ting jeg kunne sette fingeren på som plagde meg.Helt ærlig så har jeg hatt det sånn i flere måneder. Jeg har grått uten grunn, og følt at følelsesregisteret er en berg og dalbane. Jeg sovnet lykkelig i går kveld, og våknet trist i dag tidlig. Det gir ingen mening.
Tidligere var jeg en mer balansert person. Ja, jeg har alltid vært smålig hissig og lett å fyre opp. Men aldri sentimental på det nivået jeg er nå. Jeg forsto aldri hva venninnene mine mente med at “nå har jeg pms”, eller at de gråt til triste filmer. Det virket helt fjernt for meg.
De siste månedene har vært utfordrende for en person som har levd hele livet med små variasjoner i humøret. Det mest frustrerende har vært at jeg ikke har hatt en grunn, eller noe å “skylde” på om jeg vil gråte litt. At jeg bare har vært følsom uten noen bedre forklaring rundt det.
Nå innser jeg at svaret faktisk er ganske enkelt; det er de forbanna hormonene. Jeg, som en 27 år gammel kvinne, har for første gang følt på pms. Jeg har for første gang blitt grinete “bare fordi” og opplever plutselig å gråte både av glede og av sorg. Ting i livet mitt føles mye sterkere, på godt og vondt. Hjelpe meg, er det sånn de fleste andre kvinner har det? For et liv jeg har går glipp av! Hvorfor jeg plutselig har fått hormonene til en tenåring vet jeg ikke. Orker egentlig ikke å gruble for mye over det heller. Sånn er livet akkurat nå. Men, om jeg skal dra en helt tilfeldig konklusjon ut av hatten så har det blitt sånn etter at jeg tok abort. Jeg er ingen lege, og vet ikke hva som skjer med kropp og hormoner etter en sånn prosess. Kanskje jeg tar feil.
Ah, menn skulle bare visst hva vi går igjennom. Det har vært en psykisk påkjenning å til tider være så ustabil i humøret den siste tiden. Verst fordi man ikke vet hva det er. Men nå som jeg skjønner at det bare er hormoner så er det mye lettere. Det er lov å gråte litt om man føler for det. Å ha en dårlig dag er helt greit.
Til info så gråt jeg litt i dag tidlig, og nå føler jeg meg mye bedre. Faktisk så føler jeg meg ganske så på topp, og klar for dagen. Om fem minutter med sutring ikke er mer enn fem minutter sutring, så får det bare være. For et spennende liv dere, her vet man aldri hva dagen (og humøret) slenger mot deg.
Stå på alle dere sterke kvinner! Det skal ikke være lett å være oss. Likevel tror jeg at vi kommer sterkere ut av det, og jeg ville aldri vært noen annen. Lag deg selv en fin dag, det skal jeg ♥
Nå skal jeg være helt ærlig med dere. Den siste uken har ikke vært så enkel. Mye tanker i hodet og store beslutninger som må tas. Som dere kanskje har merket har jeg vært litt off på sosiale medier, og det er rett og slett fordi det er vanskelig å dele når topplokket er et eneste stort rot. Jeg syns det er skummelt å dele ekstremt private ting, men akkurat nå hemmer disse tankene jobben min og da må jeg rett og slett bare være ærlig.
Jeg har lenge følt en klump i magen, og en misnøye i hverdagen min. Som at noe ikke stemmer. At jeg burde vært lykkeligere, men føler meg trist. Jeg har egentlig alltid visst hva grunnen har vært, men det har vært for skummelt å si høyt. Sannheten er at jeg ikke trives i Bergen. Jeg trives ikke med livet mitt her, og jeg føler oppriktig jeg virkelig har prøvd å gjort det beste ut av situasjonen. Likevel er det ikke nok. Denne misnøyen har gått ut over forholdet mitt, jobben min, vennene mine, ikke minst meg selv og egen livsgnist. Så fort jeg står opp om morgenen gleder jeg meg bare til dagen skal bli over. Bare få unna dagene, ukene og månedene.
Sånn kan jeg ikke leve. Jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg elsker jo livet mitt! Så nå har jeg noen tøffe valg å ta i tiden fremover. Hva skjer med forholdet om jeg flytter? Er det slutten for oss også? Jeg elsker han, men kanskje ikke det er nok. Hva skal eventuelt til for at jeg kan trives her? Hvor vil jeg eventuelt etablere meg på nytt? Molde, Oslo, kanskje Spania?
I lang tid føles det som om jeg har levd for noen andre. Nå må jeg være egoistisk å tenke på meg selv, og hva som er best for mitt liv. Hva som gjør meg lykkelig. Jeg syns det er fryktelig vanskelig. Jeg vil ikke såre noen, og alt jeg vil er at alle skal ha det bra.
Syns dette er nesten for personlig å dele, spesielt siden det er flere involverte enn meg. Jeg må tenke meg nøye om før jeg lander på noe, og reiser nok tilbake til Spania over helgen for å få ting på avstand. Alt ordner seg jo til slutt.
Hei og god tirsdagmorgen! ♥ SEE på denne nydelige soloppgangen. Helt uten filter (noe man ironisk nok må påpeke)! Jeg sitter å jobber meg ferdig for dagen, slik at jeg kan utnytte solen til det fulle etterpå. Under har dere noen tanker denne morgenen:
– Etter at jeg hentet den nye bilen (en splitter ny BMW x4) kan jeg aldri gå tilbake til en “vanlig” bil igjen. Kjøreopplevelsen er helt insane! Hadde aldri trodd jeg skulle være opptatt av biler, merker, hvordan de er å kjøre osv..
– De tre siste ukene har gått utrolig fort. På torsdag reiser jeg tilbake til Norge, og jeg vet ikke om jeg gleder meg eller faktisk gruer meg litt. Alt er selvfølgelig værbetinget, for jeg savner de hjemme noe fryktelig ♥
– Jeg har sikkert fått 50 myggestikk, uten å overdrive. Det ser helt forferdelig ut, og klør enda verre.
– Varm redbull er faktisk ikke så verst. Glemte å sette den inn i kjøleskapet i går, men det går overraskende fint!
– Jeg MÅ starte å trene igjen.
– Jeg har hatt utrolig mye mareritt i det siste, og lurer på hva det kommer av? Våkner opp i full panikk hver eneste natt, og er livredd lenge før jeg klarer å roe meg ned. Utrolig ekkelt og irrasjonelt.
– Nå er klokken 06.50, og jeg sitter nede i panoramabaren på hotellet å jobber. I strikkagenser, joggebukse og TØFLER! Glemte helt å bytte sko før jeg gikk ned. Er det innafor?? Det skal sies at det er helt folketomt her akkurat nå, noe som kanskje ikke er så rart. Haha!
