Husker dere dette innlegget jeg skrev på lørdag? Phil ringte meg tidlig på morgenen for å fortelle meg at han endelig følte seg hjemme i Oslo. Etter å ha bodd i Los Angeles hele livet var det mildt sagt en stor kontrast å komme til iskalde Norge en sur høstdag i september 2020. Da vi snakket på telefonen virket han så lykkelig. Rolig, men samtidig oppspilt. Tilfreds og glad. Han var glad for å gripe dagen, og følte seg endelig trygg nok til å guide seg rundt i Oslo alene. Han skulle gå i Frognerparken, kjøpe kaffe og nyte dagen til det fulle.
Senere den kvelden ble lykke snudd om til tragedie. Telefonen ringer, og jeg får en grusom telefon fra Lars, ektemannen hans. Phil var blitt hentet av ambulanse. Han hadde fått hjerteinfarkt få timer etter vi snakket sammen. Han ligger enda på sykehuset, snart en uke senere. Formen er stabil akkurat nå. Heldigvis er han en fantastisk fighter. Som han selv sier; it aint over till the fat lady sings.
Ingen av oss er garantert en dag i morgen, husk det. Det er så lett å bli oppslukt i hverdagens gjøremål at man ofte kan finne seg selv i en situasjon der man går på autopilot. Man har ikke tid til å være ulykkelig. Gjør det som er best for deg, vis de rundt deg at du bryr deg og sett pris på at vi i det hele tatt er her. Ha gjerne Phil i tankene og ønsk han god bedring ♥ God natt!
Lite visste jeg hvordan spetakkel det skulle bli, da jeg logget inn på bloggen min den 15. mars 2021. Iført tøfler, morgenkåpe og med nypudret nese satt jeg meg ned ved kjøkkenbordet. I ekte bloggerstil slo jeg opp macen for å dele noe spennende med mine lesere denne dagen. Jeg skulle til Spania! Nå har jeg aldri vært dronningen av timing, og det var jeg ikke den dagen heller. Faktisk, så kunne det ikke vært verre timing å dele en slik nyhet på. Noen uker før hadde selveste Erna nemlig kommet med en sterk oppfordring om å unngå alle reiser som ikke var høyst nødvendig. Å reise på påskeferie var det bare å glemme. “Det angår jo ikke meg”, tenkte jeg. Jeg skulle ikke på “påskeferie”, men reise nedover i en lengre periode. Offentliggjøringen av min Spaniatur falt uansett ikke helt i god jord hos ivrige internettbrukere rundt om i landet. Kommentarene haglet inn på godt, på vondt, og på verre.
At jeg ikke så stormen komme kan jeg egentlig takke meg selv for. Dette er ikke første gangen verken jeg eller en influencer fra Norge har forlatt saueflokken for å gå sin egen kontroversielle vei. Er det én ting man ikke skal gjøre om man vil vedlikeholde et positivt kommentarfelt, så er det å forlate flokken. Dét kan koste en dyrt…
Slike tendenser har jeg sett før. Folket har en unison mening om hvordan ting skal være, hvordan ting skal gjøres og spesielt hvordan det ikke skal gjøres. Det er alltid deilig med en syndebukk. Å peke finger. Det spiller ingen rolle hva tema er, den skyldige skal bli tatt. Uavhengig om det er operasjoner, unge jenters dårlige selvbilde, kroppspress eller reising under covid. Her må man utpeke det sorte fåret for å tilfredstille folkets hunger etter noen å skylde på.
For min del ble jeg en søppelbøtte for all frustrasjon folk har opparbeidet seg under det siste året i lockdown. Men, er det egentlig så rart? Folk er DRITT LEI, meg selv inkludert. Det spiller ingen rolle hvorvidt jeg følger alle lover og regler, valget mitt er tross alt ikke kategorisert under allmennhetens unisone mening. Friheten står sterkt i Norge, men dugnadsånden står sterkere. Om jeg sitter mutters alene i en leilighet i Marbella i en lengre periode og styrer med mitt spiller ingen rolle. Jeg er fremdeles en egoist, narsissist og en “jævlig idiot”.
Uansett hvordan jeg formulerer meg, eller vrir og vender på det kommer jeg dårlig ut. Og det skjønner jeg. Jeg skjønner det faktisk ekstremt godt. Det klarer jeg heldigvis å leve med. Likevel så setter jeg spørsmålstegn ved et par ting. Faktum er at både artister, idrettsutøvere og politikere reiser utenlands med et større team as we speak uten at det blir snappet opp av media, blir debattert eller lagt merke til. Så fort influensere gjør noe politisk ukorrekt, som i mitt tilfelle å reise alene enveis til Spania, blir det en heksejakt uten like. Hvorfor er det sånn at vi alltid er den største syndebukken? Er det fordi jeg står alene og er enklere å “ta” kontra en hel organisasjon?
Hvorfor blir det først furore når jeg alene reiser avgårde i disse jævlige tider? Hva med fotballlag og teamene sine som drar til Spania? De sniker seg under radaren uten kritikk. Hva med skuespillere, artister, og til og med politikernes utenlandsturer? Reagerer folk bare fordi jeg er influenser og irriterer dem generelt? Et “forbilde”? Og i såfall, hva kaller vi de andre kategoriene nevnt over?
Jeg har ikke omtalt meg spesielt mye om verken retningslinjer, karantene, lockdown eller noe koronarelatert generelt siden denne pandemien rammet Norge for et knapt år siden. Jeg har vært flink pike og fulgt de retningslinjene så godt jeg kan uten å sette sprørsmål. Men, akkurat nå klarer jeg ikke å dy meg. Kanskje jeg er ignorant eller uviten. Eller en kombinasjon av begge deler. Akkurat nå føler jeg meg bare lei.
At korona er en ny sykdom vi fremdeles vet svært lite om vet jeg. Verken befolkningen, legene og spesielt regjeringen. Likevel vet vi mye mer om hvordan smitten sprer seg nå enn for ett år siden. Hvordan sykdomsforløpet er, og hvem den rammer hardest. Likevel virker regjeringen til å glemme alt de har av statistikk, råd fra FHI og erfaringer det siste året. Nå virker det mer som en muskelkamp full av skremselsteknikker og drama. En kjempeskummel og fryktelig mutert variant er på vei til Norge, alle må holde seg inne!!! Men, forteller de egentlig hva denne muterte varianten er, og er den egentlig farligere? Ja, den smitter kanskje hyppigere – men blir vi noe sykere? Ingen tall viser til dette. Likevel er det flere store overskrifter på alle landets media hver eneste dag med “MUTERT VARIANT I INDRE FOLLO!!” “ÅNEI, NÅ ER DEN MUTETE VARIANTEN I BERGEN!!!! FÅ INN BARNA”. Likevel sier FHI at vaksinen mest sannsynlig fungerer like godt på de muterte variantene. Hvorfor er det da så fryktelig mye spetakkel og skremselspropoganda? Mutert variant eller ei, det er vel fremdeles korona? La oss kalle en spade for en spade…
Som i pressekonferansen som nettopp ble presentert i Bergen, der de sier “den muterte varianten er MYE mer smittsom og aggressiv”. Okei, tenker jeg. Gi meg litt info jeg lytter øre. Hvor mye mer smittsom da? Hvorfor er den mer aggressiv? Hvorfor stenges samfunnet på Vestlandet med såvidt 13 smittede i går? Endelig får jeg svarer, tenker videre. Men… Det sier de ingenting om. Her måles det i “mye” “mer” eller “høyere”. Hvor er tall og statistikk? Jeg er oppriktig nysgjerrig og kunne ønske media tok ansvaret som den fjerde statsmakt litt mer seriøst.
Misforstå meg rett, jeg er ikke en korona-fornekter og heller ei en vaksinemotstandere. Jeg er bare fryktelig lei av at regjeringen og media skaper et mye verre scenario uten konkrete tall enn hva som er sannheten.
Og en annen ting. Hva med korona satt mot andre livsfarlige sykdommer som forekommer av denne lockdownen? Hvor stor del av befolkningen blir alvorlig deprimert som resultat av null inntekt, ingen mulighet til å betale regningene sine, økende gjeld, bedrifter som går konkurs, og ingen sosial stimuli? De som bokstavenlig talt får grunnmuren revet bort under føttene sine?
At vi skal ta korona er seriøst er det ingen tvil om, men korona er faktisk ikke den eneste sykdommen i denne store verden. Korona burde ikke være den eneste faktoren som avgjør hvorvidt samfunnet skal fungere eller ei. Det er en skumlere tanke enn koronaen selv.
Kom GJERNE med deres tanker rundt dette. Jeg vil som sagt vite, for akkurat nå virker det nærmest umulig for en vanlig nordmann som meg å finne konkret informasjon med grunnlag som forsvarer at halve samfunnet druknes.
(annonselinker til til nelly) TOPP – HER / DRESSBUKSE – HER
Så, her har du tre bilder av meg som ikke har noe som helst med innlegget å gjøre. Jeg er jo rosablogger, tross alt. Gud forby et helt politisk blogginnlegg uten bilder av meg selv.
Hei fine dere! I dag føler jeg meg egentlig ganske tom for ord, men ville likevel inn her å skrive noen ord. Jeg syns hverdagen er så ufattelig merkelig om dagen. En dag er topp, en dag er kjip. I dag er en litt sånn småkjip dag. Nå som man er mye alene så har man “dessverre” alt for mye tid til å tenke, reflektere og jeg tror ikke det er sunt i lengden? Når ting er mer hektisk så går jo livet mer på autopilot og småting plager en ikke like mye. Mens nå har jeg sååå mye tid til å bare….tenke. Bekymre meg over ting som overhode ikke har noe å si for livet mitt. Er det ikke merkelig? Vi mennesker er sosiale vesner, og jeg må si at jeg gleder meg så ekstremt mye til å få tilbake livet igjen.
Planen for kvelden er bare å jobbe ferdig og slappe av. Det er jo nærmest det eneste man kan ta seg til om dagen. Man kommer kanskje til å savne denne rolige tiden når verden er oppe å gå igjen. Tror ikke du?
Goood mandag! Eller, er det egentlig det? Når man starter på uke nummer to med lockdown, regnet høljer ned og man presterer å knuse hele åtte egg før man har spist frokost så kan nok den mest optimistiske av oss kalle dette for en blåmandag. En ulykke kommer sjelden alene sies det, og akkurat nå er hodet mitt i full beredskapmodus for å snu denne dagen om til en bra dag.
Som jeg har vært åpen om tidligere så har jeg hatt det litt kjipt den siste tiden. Alt for mye alenetid, tunge tanker og lite motivasjon til det meste. Akkurat nå føles det nesten som om jeg begynner på start, noe som faktisk er positivt! Jeg ser på meg selv som et prosjekt, der jeg skal forbedre meg litt hver dag. Man skal ikke undervurdere mestringsfølelse, og til alle dere som har det tøft nå for tiden tenkte jeg å komme med noen helt overkommelige tips til hvordan vi psykisk skal overleve den siste innspurten før forhåpentligvis alt blir bra igjen.
JAKKE – HER (-25%!) / LUE – HER / TIGHTS – AIMN HER /SNEAKERS – HER(-25%!)
1. KOM DEG UT!!! For meg er dette virkelig alfa omega for å ha en bra dag. Noen dager løper jeg, andre dager er en kort spasertur i Frognerparken nok. Bare kom deg ut, se andre mennesker å få deg litt frisk luft.
2. Kosthold. Prøv å få i deg all næring du trenger i løpet av dagen. Jeg som bor alene har lett for å lage noe kjapt og enkelt til middag, og forrige uke spiste jeg faktisk pasta med pølsebiter tre dager på rad. Enkelt? Ja. Næringsrikt? Nope.. Får jeg energi av det? Dobbelnope. Jeg tror virkelig et sunt kosthold er ekstremt viktig for en sunn psyke, spesielt i denne tiden.
3. Ikke drikk for mye. Det frister kanskje å slukne sorgene sine i noen glass vin på kvelden, men det kommer ofte med en pris. Da legger man allerede et dårlig grunnlag for dagen etter, og da er man i en kjip sirkel. Spar deg til helgene, og vær flink i ukedagene.
4. Stå opp til vanlig tid, og kom deg ut av sengen. Personlig vet jeg hvor lite det frister å stå opp om man har null planer den dagen. Men, det føles så mye bedre å komme seg i dusjen, gjøre seg klar og prøve å ha en hverdag så normal som man klarer.
5. Snakk med noen om hvordan du har det. Enten det er venner, familie eller profesjonelle. Noen dager har jeg supre dager, mens andre ikke fullt så topp. Det er lov til å ha begge deler, og også lov til å ytre det til de rundt deg. Ofte føles alt mye bedre etter en liten reprimande!
JAKKE – HER (-25%!) / LUE – HER / TIGHTS – AIMN HER /SNEAKERS – HER(-25%!)
Dette er ikke en “ferie” lengre, dette er dessverre vår nye hverdag på ubestemt tid og jeg tror uheldigvis mange kommer til å slite i etterkant. Jeg har selv følt meg på kanten til stupet ved flere anledninger, men nå går det ikke lengre. Ta små enkle grep og behandle deg selv bra. Legg grunnlaget for veien videre så godt det lar seg gjøre ♥ Du er ikke alene!
JAKKE – HER / TURTLENECK – HER / TRENINGSTIGHTS – HER
Her er et live bilde av hvordan jeg ser ut denne mandagen. Ikke spesielt fresh, fett hår, tom for tørrsjampo og sminken klæsjet jeg på med fingrene. I tillegg så går jeg rundt i treningsklær, men hvem bryr seg egentlig? Det høres kanskje ut som om denne dagen startet negativt, men heller tvert i mot! Jeg våknet opp full av energi, og klarte nesten ikke å vente med å komme meg ut døren for å starte arbeidsuken. Derav treningsklærne og manglende tidsbruk på utseendet 😉
Nå sitter jeg på Espresso House, og tenkte jeg skulle dele mine personlige mål for uken med dere. Det er faktisk ikke ofte jeg setter meg mål for ting, noe som er utrolig dumt? Jeg innser hvor viktig det er å ha ambisjoner på kortere sikt, store som små. Hvis ikke er det lett for at dagene flyter over i hverandre, noe som er fort gjort med et yrke som mitt. Så, mine mål for uken er:
1. Gå 10.000 skritt hver eneste dag! Det er så enkelt å følge med på hvor mye man går på “helse” appen på iphonen. Forrige uke kan jeg ikke skryte av særlig mange skritt, derfor har jeg bestemt meg for å bli mer bevisst på det denne uken.
2. Oppdatere bloggen hver eneste dag! Senere i dag skal jeg sette meg ned å lage en plan for uken, vil at innleggene mine skal være varierte og interessante. Har dere noen ønsker? ♥
3. Jeg skal starte på “law of attraction, 30 day program”. Dette har jeg tenkt på lenge, jeg har til og med kjøpt meg en egen notatbok for akkurat dette uten å komme i gang. Så, denne uken skjer det! Her er link til programmet.
4. Være superbevisst på kostholdet mitt denne uken. Misforstå meg rett, jeg skal kose meg og spise normalt. Men, jeg skal være bevisst på at jeg får i meg alt kroppen trenger av næring, mineraler, fiber osvosv. Det er ikke særlig mye energi i en brødskive til middag for eksempel, noe jeg kanskje har spist liiiittt for ofte den siste tiden av latskap for å lage mat til meg selv. I tillegg til å drikke nok vann!
5. Starte opp med YouTube-kanalen min igjen. Jeg var ikke helt fornøyd med hvordan det ble gjort i starten (litt for mye skravling og lange filmer, kan gjøres mer effektivt og presist). Det virker som om det er interesse for at jeg starter opp matkanalen min igjen, så derfor lurer jeg på; ønsker til retter jeg skal lage?
6. Være snill og god mot meg selv. Takke nei til ting som ikke gir meg noe, og fokusere på mulighetene jeg har i stedet for alt som er begrensende.
Her er noen av målene jeg har satt for meg selv denne uken! Ikke for høye krav eller for vanskelig å gjennomføre, så dette burde gå fint! Har du noen mål?
JAKKE – HER / TURTLENECK – HER / TRENINGSTIGHTS – HER
Håper alle lager seg en fin start på uka! Nå skal jeg komme meg hjemover, lage en litt forsinket (men sunn!) frokost før jeg har forelesning fra klokken 14 via zoom.
Hei fra sofaen! Denne dagen har vært ekstremt lang, det virker som dagevis siden jeg våknet opp i dag tidlig med to venninner på overnattingsbesøk her i leiligheten. Etter det har dagen gått i ett med jobb og sosialt. Nå ligger jeg med macen på fanget i sofaen å ser igjennom bildene fra i dag, og tenker… fy faen så mye freshere ting blir med redigering og filter. Altså, SE på bildene over. Fargene er som tatt ut fra en annen verden! Det verste var jo at jeg først tenkte “oi sååå fine de ble! rett på instagram”. Så tok jeg meg selv i å bare.. hjelpes. Dette er jo ikke realistisk. Det er en pyntet versjon av sannheten. En helt hverdagslig situasjon som på bildene over, da jeg og Karima var på vei til bilen kan bli gjort om til et så ugjenkjennelig resultat. Den himmelen var ikke så blå, for å si det sånn…
Jeg digger filter, airbrush og alt det der. Men det betyr ikke at jeg skaper et verdensbilde rundt det. Jeg ser det for det det er, bare effekter man bruker for å pynte litt på. Hverdagen og livet er jo ikke sånn. Det er det viktig å huske på alle sammen ♥ Det er også viktig for oss influencere å huske på at man ikke trenger å pynte på alt, og der har jeg personlig noe å lære!
Må ærlig innrømme at dette bildet er ekstremt ukomfortabelt for meg å dele her på bloggen, men etter at jeg fikk flere private meldinger etter innlegget i går tenker jeg vi kan ha en felles tråd rundt det her.
Som dere ser har jeg fått ekstremt soleksem etter mandagens badebesøk på Hovedøya. Jeg har aldri slitt med verken hissig solbrenthet eller eksem, og fikk mildt sagt sjokk da jeg så meg selv i speilet. Hva har skjedd? Før kunne jeg nærmest ligge i dagevis ute i solen uten noe som helst solkrem, mens i år er huden min så ekstremt, ekstremt, ekstremt sensitiv mot solen! Så, hva har skjedd siden i fjor? Jeg har absolutt ingen fasit, men jeg tror det er en kombinasjon av fjorårets abort (som jeg har vært åpen om), nytt merke på p-piller og at jeg bruker andre produkter på huden min nå enn tidligere. Hormonene i kroppen endres jo helt sykt etter en graviditet, og jeg var faktisk ikke klar over at det kan sitte i så lenge som det har gjort.
Dette er altså en advarsel til alle nå som solen står høyt på himmelen nærmest i hele Norge – vær forsiktig!! Bruk høy faktor!! Dette er skikkelig ubehagelig, men jeg vil bare at flere skal bli obs på dette slik at dere ikke går på samme smell som meg. Spesielt om man bruker p-piller eller annen prevensjon . Sett deg inn i hva bieffektene kan være, for sol kan faktisk være ganske skummelt når man bruker prevensjon og hormonene i kroppen forandres.
Nå skal jeg på roadtrip, det er 29 grader i Oslo og jeg har kledd på meg en høyhalset kjole. Helt grusomt i denne varmen, men sånn får det bli for noen dager. Jeg kommer iallfall til å bruke faktor 50 resten av sommeren!
Om noen har tips eller erfaring med soleksem, så gjerne del i kommentarfeltet ♥
Jeg er 27 år, og hadde sett for meg å være på et helt annet sted i livet enn det jeg er nå. Kanskje med en annen jobb, mann, barn, hus og bil. Men, så har jeg jo egentlig alle disse tingene. Iallfall de tre sistnevnte. På en måte. Likevel var jeg ikke klar, og valgte det bort for å flytte tilbake til Oslo. For å starte på nytt. Eller kanskje ikke starte på nytt, men å fortsette på det jeg startet for lenge siden.
Det føles så riktig, men samtidig ikke? Så hva gjør egentlig at man blir fornøyd? Å senke forventningene sine. Forventningene til alder og sted i livet. Det er ingenting som heter å “henge bakpå i livet”. Hvem er det som egentlig lagde de reglene om at innen den alderen så skal man være på et visst sted? Man lager så mye forventninger, krav og regler for seg selv. Og ved å gjøre dette svekker man også sin egen livskvalitet. Hvorfor? Jo, fordi det er ikke sikkert disse reglene føles riktig, eller gir en god magefølelse. Hvem skal egentlig bestemme hvor og når du skal være til hvilken tid? De “uskrevne” reglene i samfunnet, eller deg selv og din egen magefølelse?
Er du 30 år, og vil dra på backpacking – why not? Er du 40 år, vil feste hver helg og ikke ha noen forpliktelser – why not? Føles det riktig for deg, så kjør på. Man kan selvfølgelig få innspill og råd fra andre, men til syvende og sist så er det kun deg selv som vet hva som er riktig for deg, og ikke minst NÅR det er riktig for deg. Noen vil få barn som 20åring, mens aldri ønsker det uansett alder.
Poenget mitt er bare at vi må slutte å stresse sånn med å henge bakpå. Vi kan ikke alle følge den samme tidslinjen. Ingenting er rett eller galt. Der du er i livet nå er akkurat der du skal være, og i stedet for å tenke “hva som kunne ha vært” må man snu mentaliteten til å tenke fremover. Man har hele livet foran seg, og jeg kan ikke endre fortiden uansett hvor mye jeg ønsker det. Hver dag er en ny start, uansett hvor klisje det høres ut 🙂
Vet ikke helt hva som skjer med verken poseringen eller fjeset mitt her. Men jeg elsket antrekket. Fra lørdagens datenight!
Hvorfor skriver jeg dette innlegget? Jo, for å være helt ærlig har jeg kjent på disse følelsene de siste ukene. Det er derfor viktig å ikke grave seg ned i den negative tankegangen, men heller se på mulighetene man har foran seg. For ja, det er så mange muligheter for oss alle! Man må bare tørre å tenke positivt, for det er nemlig lettere sagt enn gjort ♥ Håper dette innlegget kan hjelpe for noen. Det hjelper iallfall for meg å vite at jeg bare er 27 år UNG, og hvem vet hva fremtiden bringer!
Med tanke på hvor stor mediedekning dette tema har fått, dropper jeg introen å går rett på sak da jeg antar alle skjønner hva dette dreier seg om.
Jeg kommer inn på alle utesteder, blir invitert på jobbintervjuer og er ikke den første som blir sjekket i tollen på Gardermoen selvom jeg har en tendens til å ta med meg litt ekstra snus. Jeg har lyst hår, blå øyne og lyder det norskeste navnet du kan tenke deg. Politiet, offentlige ansatte, de på butikken, mannen i gata er alltid høflig med meg. Jeg lever i min egne perfekte boble der alle er snille, du blir aldri mistenkt eller behandlet urettferdig og verden er egentlig bare en stor lekeplass.
Av og til kan jeg ta meg selv i å tenke at alt som blir sagt på nyhetene bare er en fiksjon. At jeg ser på en actionfilm. Fordi den virkeligheten mange lever, er så fjern fra min at det er vanskelig å sette seg inn i. Det blir for voldsomt. Så annerledes. For brutal. Å bli dømt ut ifra hudfarge? Nei, det var vel et problem man løste opp i én gang for alle på 90-tallet. Så naivt. At rasismen fremdeles har en lang vei å gå blir dessverre bekreftet gang, på gang, på gang.
Så, hvem er det egentlig som skal snakke høyt om dette? Er det de som føler seg undertrykt, eller er det sånne som meg som lever på en sky av hvite privilegier? Er det barna, de voksne eller politikerne? Og hvorfor må det gå så langt at et menneskeliv går tapt før man faktisk får verdensdekkende debatt rundt det? Vi alle er bare mennesker, og vi alle burde stå sammen som mennesker. Uansett om du heter Mohammed eller Ørsahl til etternavn. Uansett om du har lys eller mørk hud. Vi ALLE må snakke om det, og vi har alle et ansvar.
Nei, jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen å late som om jeg forstår. For det kan aldri noen av oss ved mindre vi har opplevd en slik urettferdighet personlig. Det er respektløst å late som noe annet. Men, jeg vil bruke stemmen jeg har til å dele budskapet. Til å demonstrere og gjøre så godt jeg kan fra min side. Alle liv er like viktig!!
Dette her kan man ikke finne seg i! Håper alle som leser dette, og som er i Oslo møter opp utenfor den amerikanske ambassaden på fredag klokken 16. Mer info på Facebook her.
