Nå skal jeg være helt ærlig med dere. Den siste uken har ikke vært så enkel. Mye tanker i hodet og store beslutninger som må tas. Som dere kanskje har merket har jeg vært litt off på sosiale medier, og det er rett og slett fordi det er vanskelig å dele når topplokket er et eneste stort rot. Jeg syns det er skummelt å dele ekstremt private ting, men akkurat nå hemmer disse tankene jobben min og da må jeg rett og slett bare være ærlig.
Jeg har lenge følt en klump i magen, og en misnøye i hverdagen min. Som at noe ikke stemmer. At jeg burde vært lykkeligere, men føler meg trist. Jeg har egentlig alltid visst hva grunnen har vært, men det har vært for skummelt å si høyt. Sannheten er at jeg ikke trives i Bergen. Jeg trives ikke med livet mitt her, og jeg føler oppriktig jeg virkelig har prøvd å gjort det beste ut av situasjonen. Likevel er det ikke nok. Denne misnøyen har gått ut over forholdet mitt, jobben min, vennene mine, ikke minst meg selv og egen livsgnist. Så fort jeg står opp om morgenen gleder jeg meg bare til dagen skal bli over. Bare få unna dagene, ukene og månedene.
Sånn kan jeg ikke leve. Jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg elsker jo livet mitt! Så nå har jeg noen tøffe valg å ta i tiden fremover. Hva skjer med forholdet om jeg flytter? Er det slutten for oss også? Jeg elsker han, men kanskje ikke det er nok. Hva skal eventuelt til for at jeg kan trives her? Hvor vil jeg eventuelt etablere meg på nytt? Molde, Oslo, kanskje Spania?
I lang tid føles det som om jeg har levd for noen andre. Nå må jeg være egoistisk å tenke på meg selv, og hva som er best for mitt liv. Hva som gjør meg lykkelig. Jeg syns det er fryktelig vanskelig. Jeg vil ikke såre noen, og alt jeg vil er at alle skal ha det bra.
Syns dette er nesten for personlig å dele, spesielt siden det er flere involverte enn meg. Jeg må tenke meg nøye om før jeg lander på noe, og reiser nok tilbake til Spania over helgen for å få ting på avstand. Alt ordner seg jo til slutt.
Hei og god tirsdagmorgen! ♥ SEE på denne nydelige soloppgangen. Helt uten filter (noe man ironisk nok må påpeke)! Jeg sitter å jobber meg ferdig for dagen, slik at jeg kan utnytte solen til det fulle etterpå. Under har dere noen tanker denne morgenen:
– Etter at jeg hentet den nye bilen (en splitter ny BMW x4) kan jeg aldri gå tilbake til en “vanlig” bil igjen. Kjøreopplevelsen er helt insane! Hadde aldri trodd jeg skulle være opptatt av biler, merker, hvordan de er å kjøre osv..
– De tre siste ukene har gått utrolig fort. På torsdag reiser jeg tilbake til Norge, og jeg vet ikke om jeg gleder meg eller faktisk gruer meg litt. Alt er selvfølgelig værbetinget, for jeg savner de hjemme noe fryktelig ♥
– Jeg har sikkert fått 50 myggestikk, uten å overdrive. Det ser helt forferdelig ut, og klør enda verre.
– Varm redbull er faktisk ikke så verst. Glemte å sette den inn i kjøleskapet i går, men det går overraskende fint!
– Jeg MÅ starte å trene igjen.
– Jeg har hatt utrolig mye mareritt i det siste, og lurer på hva det kommer av? Våkner opp i full panikk hver eneste natt, og er livredd lenge før jeg klarer å roe meg ned. Utrolig ekkelt og irrasjonelt.
– Nå er klokken 06.50, og jeg sitter nede i panoramabaren på hotellet å jobber. I strikkagenser, joggebukse og TØFLER! Glemte helt å bytte sko før jeg gikk ned. Er det innafor?? Det skal sies at det er helt folketomt her akkurat nå, noe som kanskje ikke er så rart. Haha!
Da var det (snart) helg, og jeg tenkte å ta opp et tema med dere som gjerne hører helgen til. Tidligere denne uken la Ulrikke Falck ut en IG-film der hun snakker om alkohol. Anbefaler alle å se filmen, slik at jeg ikke trenger å komme med et utdrag her.
Nå tenkte jeg nemlig å snakke om mitt forhold til alkohol, og hvordan det har forandret seg de årene. Dette er nemlig noe jeg har reflektert mye rundt den siste tiden, derfor kjente jeg meg ekstra igjen i filmen til Ulrikke. Hvorfor drikker jeg egentlig? Alkohol er jo en av de mest avhengighetsskapende rusmidlene man har, og man burde behandle det deretter. “Hvorfor” jeg drikker har forandret seg drastisk siden min alkoholkarriere startet for rundt ti år siden. I begynnelsen var det for å feste, kun derfor. For å bli modig nok til å danse, snakke med gutter og gjerne dumme meg ut på byen. Etterhvert gikk alkohol fra å bli noe jeg drakk for å feste, men også noe jeg drakk til mat. Rødvin til biff, øl til asiatisk, vin til reker. Jeg tok meg også et glass vin eller to når jeg skulle kose meg alene hjemme, når jeg var lei meg, ekstra glad eller bare på en vanlig onsdag. Og sånn fortsatte det uten problemer.
Det siste året har jeg derimot fått en ganske negativ effekt av alkohol. Jeg får fort angst (eller en urolighet) i kroppen dagen etterpå. Tankene mine blir destruktive og jeg presterer ikke som jeg skal. For å bli kvitt denne angsten har det ofte hjulpet med litt vin på kvelden, men det har bare vært et plaster på såret og problemet kom tilbake enda sterkere dagen etter (uansett mengder vin!).
Om jeg har vært på vors, og målet med å drikke har vært å bli gira før byen har også endret seg. Fra å bli glad, opplagt og “klar for party” blir jeg nå trøtt, sliten og lei. Dessuten blir jeg uinterresert i andre mennesker, og iallfall ikke keen på å være sosial med andre på et utested. Utrolig frustrerende for vennene mine som ALDRI får meg med på byen lengre, fordi jeg ender opp med å legge meg. Haha!
Siden alkohol er en så stor del av kulturen vår kan det være lett å ha et ganske uansvarlig forhold til det. Det er også derfor det er SÅ viktig å stille seg spørsmålet “hvorfor drikker jeg?”, “i hvilken situasjoner drikker jeg, og i hvilke situasjoner burde jeg ikke drikke?”, “hva får jeg ut av alkohol?”. Hadde jeg stilt meg selv de spørsmålene for fem år siden hadde svarene vært annerledes, mens nå lyder de slik:
Hvorfor drikker jeg? Jeg liker smaken av det. Absolutt elsker vin, bobler og øl! Et godt tips et å finne alkoholfrie varianter (har enda til gode å finne en alkoholfri rødvin). Øl er det mange alternativer, som Heineken 0 som er min alkoholfrie favoritt i hverdagen!
I hvilke situasjoner drikker jeg, og i hvilke situasjoner burde jeg ikke drikke? Tidligere kunne jeg ty til vin i hele følelsesregisteret. Om jeg var lei meg, glad, trist osv. Nå har jeg som regel å ikke drikke når jeg er lei meg og “trenger en drink”. Om jeg skal drikke, må det være av de riktige grunnene. Det skal være for nytelsen og ikke for å reparere en negativ følelse, angst eller vonde tanker der og da.
Den sosiale biten trenger jeg ikke alkohol til. Ironien er at jeg er mye mer sosial, engasjert og “på” når jeg er edru enn når jeg har drukket. Derfor har jeg ikke så stort behov for å drikke når jeg skal på party, for eksempel.
Hva får jeg ut av alkohol? Jeg elsker jo vin og mat, det er en stor lidenskap for meg. Tidligere var jeg mer på jakt etter rusen, mens nå er det smaken som er viktigst. Selvom man ikke skal kimse av rusen heller, for det er jo utrolig digg med en liten rødvinsrus på slutten av en lang uke! Det er ikke et must for meg, men jeg nyter det de gangene det skjer.
Dette ble et veeeldig langt innlegg, men jeg anbefaler absolutt alle å tenke litt over sitt eget forhold til å drikke. Om det er for å dempe negative følelser som angst, tristhet eller andre vonde tanker så er alkohol bare et midlertidig plaster på et større sår som trenger oppmerksomhet og pleie som alkoholen aldri kommer til å løse – heller forverre.
Personlig nyter jeg alkohol, i noen perioder oftere og i andre perioder sjeldnere. Hovedmålet mitt er iallfall å ha et mer bevisst forhold rundt min egen drikking, og at det skal være noe som skal nytes og ikke misbrukes for kortvarig lykkefølelse.
Nå har det gått snart fem måneder. Fem måneder siden jeg tok et valg om å beholde livet mitt som det er. Samtidig så er det ikke det samme. Tenk, før året er omme skulle jeg egentlig ha blitt mor. Jeg hadde vært høygravid nå. Hvordan hadde jeg sett ut? Hvordan hadde jeg følt meg? Kjenner jeg meg selv rett hadde jeg helt sikkert handlet inn alt allerede. Klær, stellebord, bleier. Hva trenger egentlig en baby? Akkurat nå vet jeg ikke, men om situasjonen hadde vært annerledes og jeg hadde valgt annerledes hadde jeg nok visst det. Jeg er flink til å planlegge.
Den første tiden etter aborten gikk fint. Jeg syns det er vanskeligere nå. Når alt har sunket inn. Selv om jeg fremdeles vet at jeg tok riktig valg er det tungt. Jeg prøver å la være å drømme meg bort, men jeg er jo bare menneske jeg også. Å se for meg hvordan livet ville blitt. La tankene flyte. Hvordan barnet hadde sett ut. Ville det hatt mine knallblå øyne, eller hans mørkebrune? Jente eller gutt? Jeg har mange spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Det er på en måte destruktivt å holde på sånn. En abort har ingen angreknapp. Derfor kan jeg ikke tenke på det. Livet går videre.
Om du som leser har gått igjennom det samme, eller skal gjøre det i framtiden, så håper jeg du kan prate med noen. Jeg håper ikke du ser på det som en skam å si høyt. Å ta det rette valget for deg selv betyr ikke alltid at det føles godt. Der tror jeg mange misforstår.
Jeg angrer ikke. Timingen var ikke riktig da, men den kommer forhåpentligvis til å bli det i framtiden. Da skal jeg være klar.
Jeg har reflektert endel rundt kjærligheten i det siste. Kjærlighet er noe av det vakreste i verden, som også kan forårsake mest smerte. Så langt i livet har jeg opplevd begge deler. Vært rusa på forelskelsen, og grått meg til søvne av sorgen. Man kan bli helt gal, og all rasjonalitet blir satt til side når det står på som verst. Likevel velger man kjærligheten gang på gang. Selvom man har brent seg før. I kjærlighetsøyeblikket virker jo partneren sin helt uerstattelig, men uansett hvor stygt det høres ut så er ingen uerstattelig. Ikke meg, og ikke deg. Ikke kjærestene våre heller for den sags skyld. Med det sagt betyr ikke det at jeg tar lett på forhold. Det er utrolig vondt å miste sin aller kjæreste her i verden, og jeg håper virkelig at forholdet jeg er i nå blir mitt siste ♥
Med den lange innledningen, tenkte jeg å si noen ord om mitt forhold.
For det første, han som orker å være sammen med meg fortjener en medalje. Jeg finner meg i svært lite, hisser meg fort opp og gir meg ikke når diskusjonen først er i gang. Meg og Ismael har diskutert (kranglet) mye det siste året. Selv om jeg ikke liker å innrømme det, så er det nok meg som har startet 99% av gangene. Hvorfor? Mye på grunn av at livet med han er så annerledes enn hva jeg har vært vandt med tidligere, og det har tatt tid for meg å tilpasse meg. At jeg bare sklei inn å ble den perfekte husmoren er bare tull, for det har hatt sin pris. Jeg har til tider følt at jeg ofrer mye for å få det til å fungere. Jeg har også vært veldig låst på mitt og hatt tunellsyn på at det er jeg som tilpasser meg og at det er jeg som ofrer fordi jeg er i Bergen. Det er jo ikke sant. Han har heller ikke vært i en sånn situasjon før. Dette er nytt for oss begge. Vi gir og tar på hver vår måte.
Heldigvis har jeg lagt fra meg alt dette ofretullet. For det er rett og slett bare idioti. Kanskje en slags forsvarsmekanisme for min del, jeg vet ikke. At å starte en krangel med han har vært for å se hvor langt jeg kan tøye strikken, og for å se hvor mye han tåler. Hvor mye skal jeg pirke før han forlater meg? For jeg har blitt såret før, og jeg vil ikke bli det igjen. Når man plutselig står i en ny relasjon med sterke følelser kan det virke skummelt, og hjernen går automatisk i forsvarsmodus. Men, han er her enda og det virker ikke som om han kommer til å dra noen steder. Så, jeg skal roe ned kranglesiden av meg for en stund fremover 😉 Hahah!
Jeg tror det viktigste for oss alle er å følge magefølelsen. Av og til sier hodet “nei”, mens magefølelsen “ja”. Føles det riktig og godt så er det verdt å satse på, uansett om det til tider kan være vanskelig. Ingen av oss er ferdig utlært som den perfekte kjæreste, verken meg eller han. Men vil man nok, så får man det til å fungere uansett om det er humper i veien til tider ♥
Husk at du får -20% på hele NA-KD.com med koden “viptreat” ♥ Det gjelder også hele antrekket mitt!
– Jeg kom nettopp hjem fra kino, så Jokeren. Akkurat nå klarer jeg ikke å beskrive følelsen i kroppen min. Ikke lei meg, men langt fra glad. Har noen sett filmen, og har noen tanker? Verken jeg eller typen klarer å ordlegge oss helt etter å ha sett filmen. Kanskje inntrykkene bare må synke litt..
– Jeg er skikkelig motivert for ny uke i morgen! Føler jeg er i en SÅ good flow med jobben om dagen, og det er seriøst den beste følelsen i verden ♥ Har mange (forhåpentligvis) spennende innlegg planlagt, og kom gjerne med tips til hva jeg kan gjøre bedre? Kanskje video?
– Jeg trenger å komme meg på ferie. Litt ironisk mtp avsnittet over, men jeg lengter sol noe så sinnssykt om dagen.
– Jeg har så stor matlyst for tiden at det er helt ille. Kunne sikkert brukt hele dagen på å spise, og alt jeg tenker på er hva jeg skal lage til middag hver eneste dag. Neste uke vil jeg lage indisk fra bunnen av, fårikål, andebryst, spicy tomatsuppe og en heeeel rekke andre ting. Mat er livet!
– Apropos mat (eller kanskje ikke så apropos), men jeg er HELT ute av trening om dagen. Må komme meg inn i rutinene igjen asap. Jeg elsker jo egentlig å trene!
– Jeg lurer på om det er noe man kan gjøre for røytende hunder?? Det er Zarahår overalt i huset, på alle klær, på gulvene, til og med på øyevippene mine. Jeg blir GAL! Noen tips?
Noen tanker of the top of my head denne søndagen. Håper alle får sove godt og er klar for en ny uke i morgen. Natta! ♥
– Å bli skikkelig dritings. Jeg har vært full nok ganger i mitt liv, og jeg syns det faktisk er utrolig ubehagelig. For all del, jeg nyter virkelig en liten “rus” etter noen glass vin og syns det er deilig. Men den der black out, personlighetsforstyrrelse, bli-en-annen-person-dritings er noe jeg syns er helt forferdelig.
– Å få stygg hud eller rynker. Ja, utrolig overfladisk. Nå har jeg ikke tatt noe botox på evigheter og merker at mimikken er tilbake i ansiktet, og det gir meg panikk. Kall meg gjerne miljøskadet altså.
– Å være hjemme alene på kvelden. Jeg har aldri vært redd for det tidligere, men i huset her i Bergen er jeg livredd så fort mørket senker seg. Det spiller ingen rolle om klokken er 19.00 eller midt på natten. Jeg er 100% sikker på at det spøker i huset, noe Zara har bekreftet flere ganger. Hun kan stå å bjeffe ut i løse luften, og respondere på ting som jeg ikke ser. Det er vel og merke snille spøkelser i huset (såvidt jeg vet), men tanken gjør meg livredd 🙁
– Noen type bakterier. Jeg er absolutt ikke en fanatiker på bakterier, og syns det bare er tull å bruke antibac. Likevel får jeg helt NOIA når folk for eksempel ikke lukker toalettlokket før de spyler ned. Det er det ekleste jeg vet, bare tenk alle bakteriene som spruter rundt på badet. Får frysninger bare av å skrive det.
– Store dyr. Til og med hester! Min største frykt er typ å møte på en bjørn på fjelltur. Hjelpe meg, hva gjør man da?
– Høyder, til en viss grad. Jeg er ikke redd om jeg er i et fly, eller i en høy bygning. Men å være i høyden usikret, i den forstand at man sitter på et sete i en karusell eller for eksempel hopper fallskjerm. Det kunne jeg aldri har gjort!
– Å bli forlatt. Jeg vet ikke hvor denne frykten kommer ifra, men jeg er livredd for at de jeg er glad i skal forlate meg.
– At Zara skal dø. Når det kommer til mennesker har jeg ikke samme frykt rundt døden, for det virker så fjernt og ukjent. Men at min lille baby som har fulgt meg i snart 10 år skal bli borte er en helt grusom følelse, og jeg kan begynne å gråte (bokstavelig talt) bare av tanken. Skrekken kommer nok av at jeg virkelig fikk kjenne på følelsen da hun forsvant i 2014. Jeg har aldri mistet et menneske jeg står nær, så det virker fjernere om det gir noen mening?
For en drøy måned siden tikket det inn en mail i innboksen. Den var fra UKA, norges største studentarrangement som finner sted i Trondheim, og de lurte på om jeg ville delta i årets debatt som skulle handle om “Influencere og påvirkningskraft”. Før jeg rakk å tenke særlig over det, så hadde jeg svart “ja, det vil jeg gjerne!”. En typisk spontan avgjørelse. I kjent stil angret jeg noen sekunder etterpå, og tenkte at dette kom jeg ikke til å klare. Likevel trakk jeg meg ikke, for hva hadde jeg å tape? De fleste tror jo jeg er en dum botox-bimbo fra før etter mediestormen i august, så i verste fall gikk publikum fra debatten med samme inntrykk. Og hva andre syns har jeg jo aldri brydd meg om. Jeg hadde alt å vinne. Helt til jeg fikk vite at motparten var selveste Ulrikke Falch. En dreven debattant med sterke meninger, spesielt for “sånne som meg”, trodde jeg. Det var altså henne mot meg.
Flybilletten min var allerede bestilt, så jeg hadde ikke samvittighet til å trekke meg i siste liten. Dessuten er det utrolig uproft når man har takket ja til en jobb. Jeg dro derfor til Trondheim uten noen særlige forhåpninger til egen innsats. Jeg måtte bare si det jeg mente, og det fikk være godt nok. Om hun overkjører meg totalt så får det så være, det tåler jeg.
Uken før jeg reiste var ganske hektisk, så jeg rakk ikke å tenke så mye over selve debatten før samme dag. Da kicket nervene inn, og jeg følte meg ekstremt uforberedt. Likevel så har jeg jo jobbet i denne bransjen siden tidenes morgen, og kjenner ikke et annet liv enn influencerlivet. Noe som kanskje gjorde at jeg stilte enda svakere, for jeg har jo kun vært på denne siden av bordet og meningene mine er deretter.
Før selve debatten startet fikk jeg heldigvis litt tid til å prate med Ulrikke. FY søren for en hyggelig jente! Jeg er jo veldig på energier, og hun hadde en sånn genuin, positiv og smittende energi. Nå er det vel stille før stormen, tenkte jeg. Haha. Uansett. Over til selve debatten. Den gikk over all forventning for min del. Selv om meg og Ulrikke er forskjellig på mange områder, følte jeg vi begge hadde en forståelse for hverandre og at vi var enig om at det ikke er en fasit med to streker under svaret. At påvirkningskraften til de på internett er en del av et større bilde der flere må ta ansvar. Å peke finger på enkeltpersoner der man legger all skyld blir for naivt. Ikke minst at vi influencere må bli flinkere til å vise at vi er “mennesker” vi også, og at det er greit å endre meninger over tid.
Selv om det ikke ble en dramatisk debatt med to motpoler som de kanskje tenkte, og mer en reflekterende samtale mellom to mennesker så følte jeg dette var et friskt pust. Man kommer ingen vei av å kjefte på hverandre, være stygge eller rakke ned på noen bare fordi de er forskjellige eller har tatt dårlige valg i fortiden. Man må prate sammen, lytte til hverandres meninger og prøve å vokse videre sammen.
Jeg er ekstremt glad for at jeg dro til Trondheim, og turte å stille opp på denne debatten. Syns Ulrikke var en fantastisk person som virket reflektert, og jeg beundrer hennes pågangsmot i kampene hun kjemper. Det var som jeg trodde, jeg hadde virkelig alt å vinne!
Klarer ikke å bestemme meg om dette bildet var jævlig stygt, eller litt søtt? Elsker uansett å få kos av Anna ♥♥♥
Hei, forresten! Det er kanskje det man skriver aller først i et innlegg? Haha! Jeg har hatt feber de siste dagene og er ikke helt på nett her jeg sitter i sofaen. Lastet nettopp ned bildene fra første kveld i Stockholm tatt av fotograf @emmagrann, og nå sitter jeg å vurderer om jeg rett og slett skal ansette en fulltidsfotograf til å ta bloggbildene mine. Det hadde gjort hverdagen til en vimsete blogger mye lettere. Jeg tar jo aldri bilder av noe… Kanskje et hint om at man burde bytte bransje? Av og til lurer jeg på om jeg ikke har det i meg lengre. Det behovet for å dele hverdagen min på internett. Jeg føler alt blir så misforstått. At tiden der virkelige, ekte meninger og tanker er forbi. Nå er internett bare et sammensurium av populære meninger, falske unnskyldninger, click bait og bilder som er alt for perfekte til å faktisk ha blitt tatt i in the moment. Jeg var jo aldri den bloggeren som faket verken bilder eller tekster. Men, plutselig var jeg der jeg også. Jeg liker ikke en forfalsket hverdag, og det er nok derfor jeg aldri er på sosiale medier selv heller, foruten om når jeg skal poste noe selv fra min egne oppstilte hverdag. Er det ikke ironisk? Jeg stiller meg selv mange spørsmål om dagen. Om livet jeg lever, hvem jeg omgås med, hva jeg jobber med og hva jeg ønsker av 20-årene mine. Det er jo nå man skal legge grunnlaget, er det ikke? Samtidig tenker jeg at meg som menneske er alt for privilegert til å stille meg selv disse spørsmålene, som sitter her i min fine leilighet på St. Hanshaugen og lever av å dele min enda fine hverdag. Det blir på en måte litt for dumt. Litt for langt inn i sin egne lille boble. Litt for lite reflektert. Litt for lite opplyst om verden rundt seg.
Planen var egentlig å skrive et fint og fjollete innlegg om første kveld i Stockholm. Med gratis mat, alkohol og klær. Dessverre sitter jeg igjen med litt for mange refleksjoner rundt hele turen. En blanding av ekstremt takknemlighet og glede over at store deler av jobben min handler om å være med gode venner, kle seg i fine klær og bare nyte. På den andre siden vet jeg ikke om det gir meg nok mening. Jeg har dessverre ingen bedre avslutning på dette innlegget enn mange spørsmål. Ingen svar, verken til dere eller meg selv. Men, det jeg har er et lite bildedryss. Versågod.
Jeg stilte meg selv et litt dypt spørsmål her om dagen. Av og til tenker jeg faktisk på andre ting enn dagens antrekk og botox, tro det eller ei! Jeg spurte meg selv “hva brenner jeg for?”. I en tid der det er så tydelig hva andre brenner for (#socialmedia) er det ikke til å unngå at tanken streifer en. Etter et dypdykk i sjelen min, som forøvrig tok cirka fem minutter, innså jeg at… jeg brenner ikke for noen ting.
Jeg bryr meg mye om klima. Likevel er det alltid godt med en deilig storfe-biff på lørdagskvelden. Jeg bryr meg mye om rettferdige arbeidsforhold. Likevel har jeg et storforbruk av både klær og sminke. Jeg bryr meg mye om voldtektsofre. Likevel holder jeg min kamp hemmelig uten interesse om å hjelpe andre. Jeg bryr meg mye om homofiles rettigheter. Likevel klarer jeg ikke å komme meg på pride engang. Jeg bryr meg mye om dyrevelferd. Likevel spiser jeg egg til frokost hver dag.
Listen er lang. Jeg bryr meg om mye, men tydeligvis ikke nok. Er det sånn at vi alle må ha en kampsak? Eller bedre formulert – er det sånn at vi alle burde ha en kampsak? Verden er jo helt fucka, det vet jeg. Likevel klarer jeg ikke å ta alle problemer på alvor. Det er rett og slett for mye feil. Hvor skal man starte? Er jeg helt idiot som bare lever livet mitt etter beste evne, og bare “bryr” meg uten det brennende engasjementet? Bare for å poengtere, å brenne for noe er etter min mening noe man aktivt jobber for i hverdagen, ikke bare at man kutter å spise kjøtt én dag i uka typ.
