FØLELSEN AV SINNE OG FRUSTRASJON

Rett før alarmen ringte i dag tidlig så bråvåknet jeg av en utrolig ubehagelig drøm. Som de fleste drømmer ble selve handlingen glemt med en gang, men følelsen satt seg skikkelig i kroppen. Det var følelsen av frustrasjon, og om å miste kontroll. Som barn spesielt slet jeg mye med at jeg kunne bli så sint og frustrert at jeg mistet sans og samling. Jeg ropte, skrek, gråt og var helt ute av kontroll. Som voksen har jeg hatt noen lignende episoder der jeg har blitt så frustrert at jeg bare begynner å gråte. Skriker og gråter. Da spesielt om jeg diskuterer noe jeg syns er vanskelig med kjæresten min, men ikke føler jeg klarer å formulere på en måte der jeg gjør meg forstått. Det er en helt forferdelig følelse å miste kontrollen på den måten.

De siste månedene har jeg praktisert noe som heter “calm” øvelser. I prinsippet betyr det bare at man skal ta puste dypt inn og roe seg selv ned i situasjoner der man enten føler på frustrasjon, angst, sinne eller tristhet. At man ikke “går inn” i følelsen, men omstiller seg og finner senteret i kroppen. Det hjelper meg veldig. Spesielt i diskusjoner der man merker at det kan bli høy temperatur, at man da kan kjøle ned hodet slik at man kan snakke sammen på en saklig måte. Den siste tiden har det åpenbart vært mye diskusjoner mellom meg og kjæresten min før vi fant ut av vår nåværende løsning. Det er en følelsesladd situasjon der jeg har måttet hente meg selv inn mye. Og, det hjelper!

Det er ikke alltid man klarer å gjøre seg forstått, og det er ikke alltid motparten responderer på den måten man ønsker. Da er det viktig for meg å puste når jeg merker at jeg begynner å bli frustrert. At jeg ikke går ned den mørke veien som alltid leder til sinne og tårer. Man kan ikke kontrollere hvordan andre oppfatter budskapet sitt, og uansett hvor viktig man selv syns det er å gjøre seg forstått så må man kunne ta et skritt tilbake å “snap out of it”. Man kan kun kontrollere hvordan man selv reagerer.

Jeg vet ikke om jeg forklarer på en god måte her via tekst, men jeg håper det kan gi litt mening for noen. Nå skal jeg ut å gå morgenturen min, og lage meg selv en fantastisk dag. Det er fredag, min favorittdag i uka! 😀 Dette blir bra ♥

NÅR EN DØR LUKKES

Hei dere! Merker jeg har mye på hjertet i dag, så om du ikke orker å lese en lang tekst om livet mitt så kan du ta en titt på dette bildet i stedet;

Til deg som fortsatt følger med; hvor skal jeg starte? Det siste året. Wow. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal skrive. Det har vært en berg og dalbane uten like. Et år der jeg har blitt utfordret, satt på prøve og lært mye om meg selv. Tredd inn i en ny rolle. En ny familiesituasjon der man må ta ekstremt mange hensyn hver eneste dag. Barn, krevende jobb, ansvar, forpliktelser, et annet skjema å forholde seg til. Sette seg selv til siden, være overbærende og tålmodig. Noen dager har det vært som en dans på roser, andre dager noe av det mest krevende jeg har opplevd.

Dette er noe jeg har kjent på i månedsvis. Jeg har grublet, rettere sagt vi som et par har grublet på hvordan vi kan løse det på best mulig måte. For sannheten er at jeg ikke har vært spesielt lykkelig det siste året. Mens jeg har prøvd å leke perfekt housewife i huset i Bergen har jeg latt mine viktige ting gå til spille. Jobben, ambisjonene, vennene, familien og den positive tankegangen. Selv med verdens mest støttende kjæreste som er min aller største fan og støttespiller, som bare vil meg godt. Jeg gikk inn i et mønster der alt virket umulig. Der jeg følte alt var urettferdig og meningsløst. Satt meg selv i en offerrolle. La ansvaret for min egen lykke over på noen andre.

Uansett hvor surt det eplet er å svelge, så er sannheten at jeg ikke er klar for å slå meg til ro i Bergen enda. Jeg kunne virkelig ønske at jeg bare var en sånn person som var overlykkelig og takknemlig over å bo i et superfint hus, ha bil, alle muligheter og en støttende kjæreste. Misforstå meg rett, jeg er ekstremt takknemlig for alt han har gjort for meg. All støtten jeg har fått. Samtidig så kom jeg til et ferdig dekket bord. Og for at jeg skal være lykkelig, så må jeg få bli med på å dekke bordet selv.

De siste månedene har jeg brukt mye tid til å reflektere over hvordan jeg skal snu dette mønsteret, og hvordan jeg skal finne tilbake til den driftige, hardtarbeidende og glade Julia. Jeg trenger å bli utfordret igjen, trenger å kjenne på mestringsfølelse. Trenger å kunne legge opp min egen hverdag etter eget ønske. Jeg er ikke moden nok til å gå inn i den faste rollen i Bergen enda. Men, det kommer forhåpentligvis når jeg har kommet lengre på veien til selvrealisering. Om det i det hele tatt går an.

Akkurat nå sitter jeg på toget på vei til Oslo. Jeg har lukket døren til Bergen for denne gang. Reiser fra alt av trygghet og stabilitet som har vært de siste to årene. For at vårt forhold skal fungere, så må vi tilbake til start. Tilbake til avstandsforhold. For at jeg skal fungere, så må jeg ut av komfortsonen. Finne tilbake til jobbdriven og mestringsfølelsen. Vi er fremdeles kjærester, men ikke samboere. Kanskje vi blir det igjen i fremtiden, hvem vet. Dette er det riktige valget både for meg og for oss. Jeg føler meg ti kilo lettere, og er ekstremt spent på hva framtiden har i vente. Et nytt kapittel i Oslo!

Jeg er også på utkikk etter leilighet, så om du vet om noe med 1-2 soverom, høy standard og helst superfint kjøkken så send meg en mail på [email protected]

KATTEKVINNEN ER TILBAKE

Bilder fra våren 2018

Hadde jeg i 2018 sagt til meg selv at to år senere hadde jeg fjernet fillersene i leppene og sluttet med vippeextensions ville jeg nok knapt trodd på det. Jeg var helt blind på hvor annerledes jeg så ut. Da folk kommenterte det her på bloggen eller på Jodel så tenkte jeg bare “for en overdrivelse, jeg ser jo helt lik ut!”. At jeg ble kaldt for kattekvinnen under et av bildene mine på instagram hadde jeg null forståelse for. Når jeg ser tilbake på bilder fra et par år siden nå, så kan jeg helt ærlig si at jepp, dere hadde rett. Ikke at jeg støtter at man slenger stygge og anonyme kommentarer om andre, men jeg skjønner hvor tankene kom ifra 😉

Jeg var jo alltid åpen om at jeg hadde fylt i leppene mine, og da kan jeg like så greit være åpen å fortelle dere at jeg er sååå glad for at jeg valgte å ta det ut også. Som en liten advarsel til alle som bare vil kjøre på; det er lett å se seg blind. Lett å falle for fristelsen om større, mer, bedre. Samtidig så må vi vel alle igjennom våre perioder. Jeg har fremdeles ingenting i mot at folk ønsker å fikse på seg selv, det får være opp til hver enkelt å bestemme. Jeg er uansett glad for at min periode er over (for nå, hvem vet i framtiden haha). Dessuten, hvor deilig er det ikke at det er inn å være naturlig? Ikke at man skal bry seg om hva som er inn eller ei, men samtidig så bryr man seg jo litt uansett?

Vet ikke om dette innlegget var ment som en advarsel eller “skrekk og gru”. Jeg kom bare over disse bildene fra 2018 og hadde mine tanker om det. Hihi.

Nå blir det gnocchi og pizza fra Pastasentralen til kvelds, før jeg forhåpentligvis sovner tidlig. Vi snaaaaakkes i morgen! ♥

LA OSS SNAKKE LITT OM HORMONER…

ANNONSE – Affiliatelinker

Hei og god morgen! Jeg oppdaterer dere live fra sengen, her sitter jeg og har nettopp grått på morgen nummer to. Da jeg våknet i dag tidlig følte jeg meg skikkelig nedfor. Jeg lå litt å kjente på følelsen, for hvorfor våknet jeg med en sånn stemning i kroppen? Har det skjedd noe galt? Kommer disse følelsene av en grunn? Helt blankt. Det var ingen spesiell ting jeg kunne sette fingeren på som plagde meg.Helt ærlig så har jeg hatt det sånn i flere måneder. Jeg har grått uten grunn, og følt at følelsesregisteret er en berg og dalbane. Jeg sovnet lykkelig i går kveld, og våknet trist i dag tidlig. Det gir ingen mening.

Tidligere var jeg en mer balansert person. Ja, jeg har alltid vært smålig hissig og lett å fyre opp. Men aldri sentimental på det nivået jeg er nå. Jeg forsto aldri hva venninnene mine mente med at “nå har jeg pms”, eller at de gråt til triste filmer. Det virket helt fjernt for meg.

CARDIGANHER / BUKSEHER

De siste månedene har vært utfordrende for en person som har levd hele livet med små variasjoner i humøret. Det mest frustrerende har vært at jeg ikke har hatt en grunn, eller noe å “skylde” på om jeg vil gråte litt. At jeg bare har vært følsom uten noen bedre forklaring rundt det.

Nå innser jeg at svaret faktisk er ganske enkelt; det er de forbanna hormonene. Jeg, som en 27 år gammel kvinne, har for første gang følt på pms. Jeg har for første gang blitt grinete “bare fordi” og opplever plutselig å gråte både av glede og av sorg. Ting i livet mitt føles mye sterkere, på godt og vondt. Hjelpe meg, er det sånn de fleste andre kvinner har det? For et liv jeg har går glipp av! Hvorfor jeg plutselig har fått hormonene til en tenåring vet jeg ikke. Orker egentlig ikke å gruble for mye over det heller. Sånn er livet akkurat nå. Men, om jeg skal dra en helt tilfeldig konklusjon ut av hatten så har det blitt sånn etter at jeg tok abort. Jeg er ingen lege, og vet ikke hva som skjer med kropp og hormoner etter en sånn prosess. Kanskje jeg tar feil.

CARDIGANHER / BUKSEHER

Ah, menn skulle bare visst hva vi går igjennom. Det har vært en psykisk påkjenning å til tider være så ustabil i humøret den siste tiden. Verst fordi man ikke vet hva det er. Men nå som jeg skjønner at det bare er hormoner så er det mye lettere. Det er lov å gråte litt om man føler for det. Å ha en dårlig dag er helt greit.

Til info så gråt jeg litt i dag tidlig, og nå føler jeg meg mye bedre. Faktisk så føler jeg meg ganske så på topp, og klar for dagen. Om fem minutter med sutring ikke er mer enn fem minutter sutring, så får det bare være. For et spennende liv dere, her vet man aldri hva dagen (og humøret) slenger mot deg.

Stå på alle dere sterke kvinner! Det skal ikke være lett å være oss. Likevel tror jeg at vi kommer sterkere ut av det, og jeg ville aldri vært noen annen. Lag deg selv en fin dag, det skal jeg ♥

EN NY START

ANNONSE – Affiliatelinker

GENSERHER / DRESSBUKSEHER / SKOHER

Nå skal jeg være helt ærlig med dere. Den siste uken har ikke vært så enkel. Mye tanker i hodet og store beslutninger som må tas. Som dere kanskje har merket har jeg vært litt off på sosiale medier, og det er rett og slett fordi det er vanskelig å dele når topplokket er et eneste stort rot. Jeg syns det er skummelt å dele ekstremt private ting, men akkurat nå hemmer disse tankene jobben min og da må jeg rett og slett bare være ærlig.

Jeg har lenge følt en klump i magen, og en misnøye i hverdagen min. Som at noe ikke stemmer. At jeg burde vært lykkeligere, men føler meg trist. Jeg har egentlig alltid visst hva grunnen har vært, men det har vært for skummelt å si høyt. Sannheten er at jeg ikke trives i Bergen. Jeg trives ikke med livet mitt her, og jeg føler oppriktig jeg virkelig har prøvd å gjort det beste ut av situasjonen. Likevel er det ikke nok. Denne misnøyen har gått ut over forholdet mitt, jobben min, vennene mine, ikke minst meg selv og egen livsgnist. Så fort jeg står opp om morgenen gleder jeg meg bare til dagen skal bli over. Bare få unna dagene, ukene og månedene.

Sånn kan jeg ikke leve. Jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg elsker jo livet mitt! Så nå har jeg noen tøffe valg å ta i tiden fremover. Hva skjer med forholdet om jeg flytter? Er det slutten for oss også? Jeg elsker han, men kanskje ikke det er nok. Hva skal eventuelt til for at jeg kan trives her? Hvor vil jeg eventuelt etablere meg på nytt? Molde, Oslo, kanskje Spania?

I lang tid føles det som om jeg har levd for noen andre. Nå må jeg være egoistisk å tenke på meg selv, og hva som er best for mitt liv. Hva som gjør meg lykkelig. Jeg syns det er fryktelig vanskelig. Jeg vil ikke såre noen, og alt jeg vil er at alle skal ha det bra.

Syns dette er nesten for personlig å dele, spesielt siden det er flere involverte enn meg. Jeg må tenke meg nøye om før jeg lander på noe, og reiser nok tilbake til Spania over helgen for å få ting på avstand. Alt ordner seg jo til slutt.

ÅTTE TANKER DENNE MORGENEN

Hei og god tirsdagmorgen! ♥ SEE på denne nydelige soloppgangen. Helt uten filter (noe man ironisk nok må påpeke)! Jeg sitter å jobber meg ferdig for dagen, slik at jeg kan utnytte solen til det fulle etterpå. Under har dere noen tanker denne morgenen:

– Etter at jeg hentet den nye bilen (en splitter ny BMW x4) kan jeg aldri gå tilbake til en “vanlig” bil igjen. Kjøreopplevelsen er helt insane! Hadde aldri trodd jeg skulle være opptatt av biler, merker, hvordan de er å kjøre osv..

– De tre siste ukene har gått utrolig fort. På torsdag reiser jeg tilbake til Norge, og jeg vet ikke om jeg gleder meg eller faktisk gruer meg litt. Alt er selvfølgelig værbetinget, for jeg savner de hjemme noe fryktelig ♥

– Jeg har sikkert fått 50 myggestikk, uten å overdrive. Det ser helt forferdelig ut, og klør enda verre.

– Varm redbull er faktisk ikke så verst. Glemte å sette den inn i kjøleskapet i går, men det går overraskende fint!

– Jeg MÅ starte å trene igjen.

– Jeg har hatt utrolig mye mareritt i det siste, og lurer på hva det kommer av? Våkner opp i full panikk hver eneste natt, og er livredd lenge før jeg klarer å roe meg ned. Utrolig ekkelt og irrasjonelt.

– Nå er klokken 06.50, og jeg sitter nede i panoramabaren på hotellet å jobber. I strikkagenser, joggebukse og TØFLER! Glemte helt å bytte sko før jeg gikk ned. Er det innafor?? Det skal sies at det er helt folketomt her akkurat nå, noe som kanskje ikke er så rart. Haha!

– Lurer på hva jeg skal spise til frokost…

MITT FORHOLD TIL ALKOHOL

Da var det (snart) helg, og jeg tenkte å ta opp et tema med dere som gjerne hører helgen til. Tidligere denne uken la Ulrikke Falck ut en IG-film der hun snakker om alkohol. Anbefaler alle å se filmen, slik at jeg ikke trenger å komme med et utdrag her.

Nå tenkte jeg nemlig å snakke om mitt forhold til alkohol, og hvordan det har forandret seg de årene. Dette er nemlig noe jeg har reflektert mye rundt den siste tiden, derfor kjente jeg meg ekstra igjen i filmen til Ulrikke. Hvorfor drikker jeg egentlig? Alkohol er jo en av de mest avhengighetsskapende rusmidlene man har, og man burde behandle det deretter. “Hvorfor” jeg drikker har forandret seg drastisk siden min alkoholkarriere startet for rundt ti år siden. I begynnelsen var det for å feste, kun derfor. For å bli modig nok til å danse, snakke med gutter og gjerne dumme meg ut på byen. Etterhvert gikk alkohol fra å bli noe jeg drakk for å feste, men også noe jeg drakk til mat. Rødvin til biff, øl til asiatisk, vin til reker. Jeg tok meg også et glass vin eller to når jeg skulle kose meg alene hjemme, når jeg var lei meg, ekstra glad eller bare på en vanlig onsdag. Og sånn fortsatte det uten problemer.

KJOLEHER

Det siste året har jeg derimot fått en ganske negativ effekt av alkohol. Jeg får fort angst (eller en urolighet) i kroppen dagen etterpå. Tankene mine blir destruktive og jeg presterer ikke som jeg skal. For å bli kvitt denne angsten har det ofte hjulpet med litt vin på kvelden, men det har bare vært et plaster på såret og problemet kom tilbake enda sterkere dagen etter (uansett mengder vin!).

Om jeg har vært på vors, og målet med å drikke har vært å bli gira før byen har også endret seg. Fra å bli glad, opplagt og “klar for party” blir jeg nå trøtt, sliten og lei. Dessuten blir jeg uinterresert i andre mennesker, og iallfall ikke keen på å være sosial med andre på et utested. Utrolig frustrerende for vennene mine som ALDRI får meg med på byen lengre, fordi jeg ender opp med å legge meg. Haha!

Siden alkohol er en så stor del av kulturen vår kan det være lett å ha et ganske uansvarlig forhold til det. Det er også derfor det er SÅ viktig å stille seg spørsmålet “hvorfor drikker jeg?”, “i hvilken situasjoner drikker jeg, og i hvilke situasjoner burde jeg ikke drikke?”, “hva får jeg ut av alkohol?”. Hadde jeg stilt meg selv de spørsmålene for fem år siden hadde svarene vært annerledes, mens nå lyder de slik:

Hvorfor drikker jeg?
Jeg liker smaken av det. Absolutt elsker vin, bobler og øl! Et godt tips et å finne alkoholfrie varianter (har enda til gode å finne en alkoholfri rødvin). Øl er det mange alternativer, som Heineken 0 som er min alkoholfrie favoritt i hverdagen! 

I hvilke situasjoner drikker jeg, og i hvilke situasjoner burde jeg ikke drikke?
Tidligere kunne jeg ty til vin i hele følelsesregisteret. Om jeg var lei meg, glad, trist osv. Nå har jeg som regel å ikke drikke når jeg er lei meg og “trenger en drink”. Om jeg skal drikke, må det være av de riktige grunnene. Det skal være for nytelsen og ikke for å reparere en negativ følelse, angst eller vonde tanker der og da. 

Den sosiale biten trenger jeg ikke alkohol til. Ironien er at jeg er mye mer sosial, engasjert og “på” når jeg er edru enn når jeg har drukket. Derfor har jeg ikke så stort behov for å drikke når jeg skal på party, for eksempel. 

Hva får jeg ut av alkohol?
Jeg elsker jo vin og mat, det er en stor lidenskap for meg. Tidligere var jeg mer på jakt etter rusen, mens nå er det smaken som er viktigst. Selvom man ikke skal kimse av rusen heller, for det er jo utrolig digg med en liten rødvinsrus på slutten av en lang uke! Det er ikke et must for meg, men jeg nyter det de gangene det skjer. 

KJOLEHER

Dette ble et veeeldig langt innlegg, men jeg anbefaler absolutt alle å tenke litt over sitt eget forhold til å drikke. Om det er for å dempe negative følelser som angst, tristhet eller andre vonde tanker så er alkohol bare et midlertidig plaster på et større sår som trenger oppmerksomhet og pleie som alkoholen aldri kommer til å løse – heller forverre.

Personlig nyter jeg alkohol, i noen perioder oftere og i andre perioder sjeldnere. Hovedmålet mitt er iallfall å ha et mer bevisst forhold rundt min egen drikking, og at det skal være noe som skal nytes og ikke misbrukes for kortvarig lykkefølelse.

Hva tenker du om dette?

 

 

JEG TOK DET RETTE VALGET, ELLER?

Nå har det gått snart fem måneder. Fem måneder siden jeg tok et valg om å beholde livet mitt som det er. Samtidig så er det ikke det samme. Tenk, før året er omme skulle jeg egentlig ha blitt mor. Jeg hadde vært høygravid nå. Hvordan hadde jeg sett ut? Hvordan hadde jeg følt meg? Kjenner jeg meg selv rett hadde jeg helt sikkert handlet inn alt allerede. Klær, stellebord, bleier. Hva trenger egentlig en baby? Akkurat nå vet jeg ikke, men om situasjonen hadde vært annerledes og jeg hadde valgt annerledes hadde jeg nok visst det. Jeg er flink til å planlegge.

Den første tiden etter aborten gikk fint. Jeg syns det er vanskeligere nå. Når alt har sunket inn. Selv om jeg fremdeles vet at jeg tok riktig valg er det tungt. Jeg prøver å la være å drømme meg bort, men jeg er jo bare menneske jeg også. Å se for meg hvordan livet ville blitt. La tankene flyte. Hvordan barnet hadde sett ut. Ville det hatt mine knallblå øyne, eller hans mørkebrune? Jente eller gutt? Jeg har mange spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Det er på en måte destruktivt å holde på sånn. En abort har ingen angreknapp. Derfor kan jeg ikke tenke på det. Livet går videre.

Om du som leser har gått igjennom det samme, eller skal gjøre det i framtiden, så håper jeg du kan prate med noen. Jeg håper ikke du ser på det som en skam å si høyt. Å ta det rette valget for deg selv betyr ikke alltid at det føles godt. Der tror jeg mange misforstår.

Jeg angrer ikke. Timingen var ikke riktig da, men den kommer forhåpentligvis til å bli det i framtiden. Da skal jeg være klar.

Jeg håper jeg blir en god mor.

MEG SOM KJÆRESTE

Jeg har reflektert endel rundt kjærligheten i det siste. Kjærlighet er noe av det vakreste i verden, som også kan forårsake mest smerte. Så langt i livet har jeg opplevd begge deler. Vært rusa på forelskelsen, og grått meg til søvne av sorgen. Man kan bli helt gal, og all rasjonalitet blir satt til side når det står på som verst. Likevel velger man kjærligheten gang på gang. Selvom man har brent seg før. I kjærlighetsøyeblikket virker jo partneren sin helt uerstattelig, men uansett hvor stygt det høres ut så er ingen uerstattelig. Ikke meg, og ikke deg. Ikke kjærestene våre heller for den sags skyld. Med det sagt betyr ikke det at jeg tar lett på forhold. Det er utrolig vondt å miste sin aller kjæreste her i verden, og jeg håper virkelig at forholdet jeg er i nå blir mitt siste ♥

Med den lange innledningen, tenkte jeg å si noen ord om mitt forhold.

For det første, han som orker å være sammen med meg fortjener en medalje. Jeg finner meg i svært lite, hisser meg fort opp og gir meg ikke når diskusjonen først er i gang. Meg og Ismael har diskutert (kranglet) mye det siste året. Selv om jeg ikke liker å innrømme det, så er det nok meg som har startet 99% av gangene. Hvorfor? Mye på grunn av at livet med han er så annerledes enn hva jeg har vært vandt med tidligere, og det har tatt tid for meg å tilpasse meg. At jeg bare sklei inn å ble den perfekte husmoren er bare tull, for det har hatt sin pris. Jeg har til tider følt at jeg ofrer mye for å få det til å fungere. Jeg har også vært veldig låst på mitt og hatt tunellsyn på at det er jeg som tilpasser meg og at det er jeg som ofrer fordi jeg er i Bergen. Det er jo ikke sant. Han har heller ikke vært i en sånn situasjon før. Dette er nytt for oss begge. Vi gir og tar på hver vår måte.

Heldigvis har jeg lagt fra meg alt dette ofretullet. For det er rett og slett bare idioti. Kanskje en slags forsvarsmekanisme for min del, jeg vet ikke. At å starte en krangel med han har vært for å se hvor langt jeg kan tøye strikken, og for å se hvor mye han tåler. Hvor mye skal jeg pirke før han forlater meg? For jeg har blitt såret før, og jeg vil ikke bli det igjen. Når man plutselig står i en ny relasjon med sterke følelser kan det virke skummelt, og hjernen går automatisk i forsvarsmodus. Men, han er her enda og det virker ikke som om han kommer til å dra noen steder. Så, jeg skal roe ned kranglesiden av meg for en stund fremover 😉 Hahah!

Jeg tror det viktigste for oss alle er å følge magefølelsen. Av og til sier hodet “nei”, mens magefølelsen “ja”. Føles det riktig og godt så er det verdt å satse på, uansett om det til tider kan være vanskelig. Ingen av oss er ferdig utlært som den perfekte kjæreste, verken meg eller han. Men vil man nok, så får man det til å fungere uansett om det er humper i veien til tider ♥

 

TANKER EN SØNDAGSKVELD

ANNONSE – Affiliate til Nakd

JAKKEHER / GENSERHER / BUKSEHER

Husk at du får -20% på hele NA-KD.com med koden “viptreat” ♥ Det gjelder også hele antrekket mitt!

– Jeg kom nettopp hjem fra kino, så Jokeren. Akkurat nå klarer jeg ikke å beskrive følelsen i kroppen min. Ikke lei meg, men langt fra glad. Har noen sett filmen, og har noen tanker? Verken jeg eller typen klarer å ordlegge oss helt etter å ha sett filmen. Kanskje inntrykkene bare må synke litt..

– Jeg er skikkelig motivert for ny uke i morgen! Føler jeg er i en SÅ good flow med jobben om dagen, og det er seriøst den beste følelsen i verden ♥ Har mange (forhåpentligvis) spennende innlegg planlagt, og kom gjerne med tips til hva jeg kan gjøre bedre? Kanskje video?

– Jeg trenger å komme meg på ferie. Litt ironisk mtp avsnittet over, men jeg lengter sol noe så sinnssykt om dagen.

– Jeg har så stor matlyst for tiden at det er helt ille. Kunne sikkert brukt hele dagen på å spise, og alt jeg tenker på er hva jeg skal lage til middag hver eneste dag. Neste uke vil jeg lage indisk fra bunnen av, fårikål, andebryst, spicy tomatsuppe og en heeeel rekke andre ting. Mat er livet!

– Apropos mat (eller kanskje ikke så apropos), men jeg er HELT ute av trening om dagen. Må komme meg inn i rutinene igjen asap. Jeg elsker jo egentlig å trene!

– Jeg lurer på om det er noe man kan gjøre for røytende hunder?? Det er Zarahår overalt i huset, på alle klær, på gulvene, til og med på øyevippene mine. Jeg blir GAL! Noen tips?

Noen tanker of the top of my head denne søndagen. Håper alle får sove godt og er klar for en ny uke i morgen. Natta! ♥