MEG SOM KJÆRESTE

Jeg har reflektert endel rundt kjærligheten i det siste. Kjærlighet er noe av det vakreste i verden, som også kan forårsake mest smerte. Så langt i livet har jeg opplevd begge deler. Vært rusa på forelskelsen, og grått meg til søvne av sorgen. Man kan bli helt gal, og all rasjonalitet blir satt til side når det står på som verst. Likevel velger man kjærligheten gang på gang. Selvom man har brent seg før. I kjærlighetsøyeblikket virker jo partneren sin helt uerstattelig, men uansett hvor stygt det høres ut så er ingen uerstattelig. Ikke meg, og ikke deg. Ikke kjærestene våre heller for den sags skyld. Med det sagt betyr ikke det at jeg tar lett på forhold. Det er utrolig vondt å miste sin aller kjæreste her i verden, og jeg håper virkelig at forholdet jeg er i nå blir mitt siste ♥

Med den lange innledningen, tenkte jeg å si noen ord om mitt forhold.

For det første, han som orker å være sammen med meg fortjener en medalje. Jeg finner meg i svært lite, hisser meg fort opp og gir meg ikke når diskusjonen først er i gang. Meg og Ismael har diskutert (kranglet) mye det siste året. Selv om jeg ikke liker å innrømme det, så er det nok meg som har startet 99% av gangene. Hvorfor? Mye på grunn av at livet med han er så annerledes enn hva jeg har vært vandt med tidligere, og det har tatt tid for meg å tilpasse meg. At jeg bare sklei inn å ble den perfekte husmoren er bare tull, for det har hatt sin pris. Jeg har til tider følt at jeg ofrer mye for å få det til å fungere. Jeg har også vært veldig låst på mitt og hatt tunellsyn på at det er jeg som tilpasser meg og at det er jeg som ofrer fordi jeg er i Bergen. Det er jo ikke sant. Han har heller ikke vært i en sånn situasjon før. Dette er nytt for oss begge. Vi gir og tar på hver vår måte.

Heldigvis har jeg lagt fra meg alt dette ofretullet. For det er rett og slett bare idioti. Kanskje en slags forsvarsmekanisme for min del, jeg vet ikke. At å starte en krangel med han har vært for å se hvor langt jeg kan tøye strikken, og for å se hvor mye han tåler. Hvor mye skal jeg pirke før han forlater meg? For jeg har blitt såret før, og jeg vil ikke bli det igjen. Når man plutselig står i en ny relasjon med sterke følelser kan det virke skummelt, og hjernen går automatisk i forsvarsmodus. Men, han er her enda og det virker ikke som om han kommer til å dra noen steder. Så, jeg skal roe ned kranglesiden av meg for en stund fremover 😉 Hahah!

Jeg tror det viktigste for oss alle er å følge magefølelsen. Av og til sier hodet “nei”, mens magefølelsen “ja”. Føles det riktig og godt så er det verdt å satse på, uansett om det til tider kan være vanskelig. Ingen av oss er ferdig utlært som den perfekte kjæreste, verken meg eller han. Men vil man nok, så får man det til å fungere uansett om det er humper i veien til tider ♥

 

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg