Dette innlegget har jeg tenkt å skrive i flere uker, men hver gang jeg setter meg forran tastaturet stopper det opp. Jeg får ikke til å formulere det slik jeg vil, og bare sletter innlegget i stedet for å poste det. Det er utrolig rart, for hver gang jeg tar solarium (dvs to ganger de siste ukene) har jeg hatt dette innlegget rett på tungespissen. Jeg har visst nøyaktig hvordan jeg skal formulere meg, og i de tyve minuttene jeg griller kroppen min ett skritt nærmere looken til en gammel skinnveske så har jeg liksom hele innlegg ferdig formulert og planlagt. Men så kommer jeg hjem, og hjernen sier stopp.
Kroppspress er et sårt tema for mange, og jeg vil gjerne formulere meg på en måte slik at dere virkelig skjønner hva jeg mener, og ikke tror jeg provoserer bare for å provosere. Jeg har tenkt utrolig mye på dette den siste tiden, problemet er bare at jeg ikke vet hvor jeg skal starte. Vel, jeg får prøve meg på en variant av ukens hurtigskriving og bare skrive ned alle tankene mine, for heller å rette det opp etterpå. Beklager lang intro uten mål og mening forresten.
Jeg er så lei av alle som klager over det økende kroppspresset for tiden. Mange mener det er så mye press fra alle kanter, både fra sosiale media, reklameplakater og den økende fitnessbølgen. Noen sier til og med at det er bloggerne sin feil at de har fått spiseforstyrrelser og trent på seg diverse skader. Alt de ville var jo tross alt å være like tynn som jenta bak bloggen. Nå høres jeg nok veldig kynisk ut, men virkelig? Velger du (du er en fiktiv person) å legge all skyld på en annen person og ikke deg selv? Er det riktig å skylde på noen du aldri har møtt, men kun sett på internett? Var det hun/vi/media som tok valget for deg? Vi i Norge er så forbanna bortskjemte og oppdratt med puter under armene og sølvskje i munnen. Hva med å stå for våre egne valg? Personlig slet jeg selv med å finne balansen mellom et kosthold som ga meg nok næring pluss moderat trening. Men hvem er det sin feil? Min egen. Det er ikke medias, instagrambabene eller bloggernes feil. Det var jeg som absolutt ville ned mange kilo, og det var jeg som la opp løpet. Klart det er litt overveldende med så mye info og treningstips på nettet, der noen mener én ting mens andre mener noe helt annet. Men det er faktisk mitt, og ditt ansvar som et enkeltindivid og klare å luke ut fleip fra fakta.
Kroppspresset i dag er ikke i nærheten av hvordan det var for en stund siden, før sosiale media og bloggbølgen. Jeg har pratet med en person veldig nær meg om nettopp dette, hun vokste opp på 70/80-tallet der det var andre tider. Der skulle man være tynn. Ikke godt trent, ikke stor rompe, ingen kurver eller markerte muskler. Men tynn. Halvparten av jentegjengen hadde bulimi eller en annen form for spiseforstyrrelser, og de gikk gjerne i samlet flokk på skoletoalettet for å kaste opp lunsjen. Altså, det er så fjernt fra realiteten i dag at jeg syns nesten det er litt vanskelig å tro på. Dette er såklart én persons erfaring, jeg sier ikke at alle som vokste opp på den tiden hadde det sånn – bare så ingen skal klikke for det.
På den tiden hadde de ingen store kampanjer med normale kvinner der konteksten var at vi faktisk er bra nok akkurat sånn som vi er. Det har vi flust av i dag! Bare for noen dager siden hadde VG et stort oppslag med nakne kvinner som er naturlig og ekte. Den nye mediatrenden er ikke å slanke seg, heller tvert imot. Vi får beskjed om at det er lov å kose seg med godteri og god mat en gang iblandt. Vi får beskjed om at vi er mer enn bra nok akkurat sånn vi er, uansett om vi har kjærlighetshåndtak eller cellulitter på stumpen. Det er helt okei, faktisk. Vi hyller kvinner, uansett om de veier 50kilo eller 150. Det er sånn det skal være, så vi er absolutt på rett vei. Det er ingen fasit på den perfekte kvinne, for smaken er som baken – den er delt.
Så at da fremdeles mange velger å dra fram at det er så grusomt kroppspress for tiden, og det er så mange fine jenter på instagram med den perfekte bakdel og smal midje gjør meg irritert. Get over it! Om du velger å fokusere på de tingene, når det faktisk finnes et hav av blogginnlegg, artikler og medieoppslag der det står svart på hvitt at du er god nok – da syns jeg faktisk ikke synd på deg. Det kommer alltid til å være pene jenter med fine klær og fantastiske kropper. Og det hyller jeg! Jeg finner mye treningsmotivasjon og generelt inspirasjon av slike personer. Jeg sitter ikke å ser på de, syter og klager over at de skaper kroppspress mens jeg spiser potetgull i sofaen og hater meg selv.
Så poenget mitt med dette innlegget er egentlig: slutt å klag, slutt å skyld på andre, stå opp og ei deg selv og dine egne valg. Ikke vær en sytepave som ikke tar tak i problemene dine. Det er kun du som er forfatter i ditt eget liv. Og sist men ikke minst: for faen ikke skyld på meg, og si at det er min feil at du dro på trening fordi jeg postet et innlegg fra min siste trening på Elixia. Vi er født med egen hjerne og friheten til egne meninger, det skader ikke å ta det i bruk fra tid til annen.