Mange mennesker kjenner seg nok igjen i dette. Fra et dynamisk arbeidsmiljø til et ensomt kjøkkenbord. Om du er heldig. Kanskje går du hjemme uten arbeid i det hele tatt. Personlig har jeg mer eller mindre alltid jobbet hjemmefra. Som regel uten problemer. Jeg elsker også å bo alene. Corona og være mest mulig hjemme? Ingen problem, tenkte jeg.
Men, den siste tiden har jeg følt på at noe har vært galt. En dårlig dag gikk over til to dårlige dager. Så plutselig kom èn superfin dag, dessverre etterfulgt av flere tyngre dager. Da alarmen ulet klokken 7 tidligere var jeg så klar. Så klar for hva dagen hadde i vente. Så klar for alle mulighetene, oppgavene og gjøremålene.
GENSER – HER / BUKSE – HER
Nå for tiden er det helt annerledes. Jeg hater når alarmen ringer, og gleder meg til dagen er ferdig. Alarmen ringer, og jeg slumrer. Om jeg klarer å komme meg ut av sengen før klokken er ti er det en bra dag. For et halvt år siden hadde det vært uvirkelig å skrive noe sånt. I dag tidlig gråt jeg før jeg i det hele tatt rakk å ta dagens første snus. De som vet, de vet. Hvorfor stå opp? Hva er egentlig meningen? Hva er egentlig dagens gjøremål, og ikke minst – hva er egentlig meningen med dette håpløse livet? For å sitte enda en dag på kjøkkenbordet for å skrive noen meningsløse ord på bloggen min, prøve å ta noen babe bilder til insta eller skape nye prosjekter som går adundas før 2021 er omme? Hva ER egentlig meningen med alt slitet? Det er så jævlig slit! Jeg venter bare på at dagen skal ta slutt. Jeg vil bare sove.
For ja, akkurat nå føles alt som et slit. Jeg har fler kjipe dager enn gode, og det blir tyngre og tyngre å komme seg opp fra sengen. Å tenke at meningen med mitt liv er å ta bilder fulle av babe-filter på instastory og hoppe fram og tilbake i en boomerang. Flere tusen ser det, men ingen bryr seg. Ikke meg selv engang.
Jeg brukte alltid å si til meg selv “det er bare en dårlig dag, ikke et dårlig liv”. Akkurat nå sliter jeg med å holde hodet oppe med mine egne velvalgte ord. Noe annet jeg alltid spurte meg selv om hver morgen var “is it a good day to be alive?!?!”. Akkurat nå vet jeg ikke. Det er som en stor del av meg er borte, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få den tilbake.
Men, jeg kommer meg opp hver dag. Jeg prøver. Corona er så mye mer enn en sykdom. Det sliter kanskje enda mer psykisk for oss alle. Jeg rekker opp en hånd å sier at; jeg heter Julia – og jeg sliter.
Og ja, selvom jeg skal prøve å komme med noen velvalgte og positive ord nå – så er veien fremdeles tøff. Men, denne dagen jeg skal fortelle om nå lever jeg enda på. Jeg elsker frisk luft, og elsker å gå tur. Noe jeg gjør ca hver dag. Ikke fordi jeg gidder, men fordi jeg må. Uansett. Her om dagen gikk jeg en helt ordinær tur rundt i Frognerparken. Hadde musikk på ørene og bare observerte. Foreldre som stresset hjem fra barnehagen med grinerungen på slep, gamle mennesker som såvidt kom seg på trikken, slitne medmennesker som virket til å ha mistet gnisten fra øynene. Det var som en wake up call. Verden er så større enn meg selv. Jeg vet corona sliter på oss alle, inkludert meg selv, men dette klarer vi. Det er en liten periode i et langt, og forhåpentligvis fantastisk liv. Det er lett å bli alt for selvsentrert der vi sitter i vår egne boble med hjemmekontor og offentlige tiltak. Lett for å reflektere akkurat hakket for mye, og lett for å føle på disse følelsene jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.
Så la meg omformulere mitt personlige mantra; dette er en dårlig periode – ikke et dårlig liv.