“Julia usensurert” er det temainnlegget jeg har fått inntrykk av er mest savnet på bloggen. Jeg vil helst ha dette innlegget en gang i uken, men det er så vanskelig å komme på tema! Haha. Derfor håper jeg dere kommenterer forslag om det er noe spesielt dere ønsker jeg skal skrive om. Da blir det mye lettere å vedlikeholde denne kategorien også ♥ Nå har jeg derimot et tema jeg ønsker å ta opp..
UKENS TEMA: TINDER
En litt brisen fredagskveld for rundt tre uker siden satt jeg og et par venninner å stusset på om vi skulle laste ned Tinder. Jeg har jo egentlig alltid nektet meg selv å laste ned appen, men der og da virket det som en fantastisk idé. Vi sveipet som gale, og lo oss ihjel hver gang noen av oss fikk matches. Ikke at jeg forstår hvorfor det var så morsomt, men men.. Uansett! Dagen etterpå fikk jeg panikk og fjernet alle matchene fra kvelden før.
De første ukene hadde jeg kanskje 5 matches, og sveipet venstre på ALLE bortsett fra de jeg kjente. Seriøst jeg har sveipet venstre på såå mange kjekkaser uten grunn. De fem boysa som var heldige nok til å få match med meg var bare kompiser jeg allerede kjente godt, og egentlig ikke ville noe mer med uansett. Haha! Da er jo hele poenget borte, for poenget til Tinder er vel ikke å chatte med venna sine liksom.
Så.. I disse dager hvor jeg har vært ganske syk har jeg tindra litt for å si det mildt. Faktisk så har jeg runda hele Bergen.. OMG! Det er litt krise, men men. Jeg har tøffa meg litt, og sveipet høyre på gutter jeg aldri har sett før. Men jeg er sykt kresen på hvem jeg sveiper til høyre, og setter standaren ganske høyt! Ikke fordi jeg tror så høyt om meg selv, men fordi jeg reagerer på den minste ting. La meg ta noen eksempler på gutter jeg sveiper rett til venstre, uansett om de er superkjekke:
Når det første bilde er vedkommende i dress med masse cava på bordet, på et eller annet utested. WANNABEE!! *sveiper til venstre*
Når vedkommende tar selfie der de åååpenbart poserer! EWW. Selfiegutter er absolutt ikke sexy i mine øyne. Thats my job!
Når vedkommende har mer proffe bilder enn meg, i fine outfits og du ser at det er veldig planlagt. Jeg kan ikke date en som er like interessert i å bli tatt bilder av som meg. Blogger issue..
Når de skriver lange profiltekster om alle sine interesser og ønsker i livet………..
NÅR DE HAR QUOTES I PROFILTEKSTEN!!!
Når alle bildene de har er på fjellet. Ja I know, da er nok vedkommende et sunt og sporty menneske, men har han virkelig ingen andre interesser enn å traske rundt på fjellet?
Okei, denne listen kunne nok fortsatt en del punkter til – men jeg skal gi meg der. Noen du vil tilføye? Ja jeg vet, hvem faen tror jeg at jeg er som kan komme med såååå høye krav. Det er ikke slik at jeg ikke har noen skjeletter i skapet heller, hehe. Jeg har vel funnet ut at Tinder virkelig ikke er appen for meg. Den gjør meg til et krevende, overfladisk og dømmende menneske. Alle mine tidligere og nåværende relasjoner er jo gutter jeg har møtt in real life, og ikke via internett! Så langt ser det til å fungere fint, så jeg får heller se på Tinder som litt lett underholdning før jeg skal legge meg om kvelden. Som venninnen min Karen sa om sveipingen; “det er som å telle sauer før man sovner”.
SÅÅ! Jeg kommer nok aldri til å gå på noen tinderdate, men det er jo ikke et ukjent fenomen? PLIS fortell meg om din opplevelse rundt appen! Du kan gjerne kommentere anonymt, men jeg vil gjerne høre litt erfaringer ♥ Hihi!
God mandag, endelig er denne frøkna sånn halvveis tilbake til de gode gamle bloggrutinene! Det betyr en ny runde med Julia Usensurert, og i dag har jeg tenkte å ta opp noe jeg har tenkt på en god stund. Det er ikke ofte jeg skriver om livet på denne måten på bloggen, men jeg både tror og håper at dette innlegget kanskje kan hjelpe noen der ute.
Sånn som alle andre går livet mitt opp og ned. Det skal godt gjøres at livet er 100% bra fra start til slutt, jeg tror det både er bra og lærerikt å gå igjennom en vanskelig periode fra tid til annen. Da setter man så mye mer pris på ting når man har det bra igjen. Likevel kan det være lett å henge seg opp i de negative tingene i livet, og la de ta over hele hverdagen. Jeg kan ha en tendens til å gjøre det selv, og jeg vet definitivt at mange andre også lever på denne måten. Det er som så mange andre ting i livet – man velger heller å fokusere på det negative enn positive. Om jeg fikk én negativ kommentar på bloggen mens 100 positive var det likevel den éne som satt igjen lengst. For en stund siden fant jeg ut at jeg ikke ville ha det sånn lengre. “Fokuser på det positive” kan ofte være lettere sagt enn gjort, men nå skal jeg komme med et råd som iallfall har hjulpet meg til et lykkeligere liv – om man kan gå så langt å si det.
Livet består av mange momenter. La oss dele de inn i grupper, eller bokser om du vil. I den ene boksen finner du vennskap, i den andre finner du kjærlighetslivet, i den tredje finner du personlig økonomi og den fjerde familien din. Slik kan det fortsette i det uendelige. For eksempel: du har nettopp slått opp med kjæresten, og livet ditt virker totalt ødelagt. Du er lei deg, deprimert og klarer ikke å få noe til å fungere “bare” fordi den delen av livet ditt er borte. Selv om kanskje kjærlighetslivet er tapt, så har du forhåpentligvis fremdeles mange andre bokser i livet ditt som er fulle med meningsfylte ting. Vennskap, familie eller kanskje du har en sabla god økonomi.
På den andre siden. Kanskje du er lutblakk og har såvidt råd til å kjøpe en pakke tyggis. Du føler deg totalt mislykket og går rundt med en negativ holdning. Likevel er mange andre aspekter av livet ditt fylt. Kanskje du har en kjæreste eller venner du ikke klarer deg uten. Hvorfor skal den éne tingen ødelegge en ellers så fin hverdag?
Kort forklart; å alltid skulle fokusere på det negative i livet kommer man ingen vei med. Man blir ikke rikere av å klage over kontoutskriften, og man finner ikke kjærligheten på nytt av å sitte på rommet sitt å gråte. Livet går videre, og veien blir så utrolig mye lettere om man klarer å fokusere på det gode man faktisk har. Fokuser på de boksene i livet ditt som gjør deg glad, og som gir det glede i hverdagen. Da virker ikke problemene dine så store lengre.
Misforstå meg rett, selvfølgelig er det helt OK å gå igjennom en større vanskelig periode. Nå prater jeg generelt sett, og på hverdagslig basis. Håper jeg har klart å forklare på en grei måte, og at det kan være til hjelp om hverdagen skulle være litt kjip akkurat nå.
Etter ønske fra en leser skal jeg skrive min mening rundt click bait innlegg og overdrivende overskrifter i ukens Julia usensurert. Vi har alle klikket oss inn på et innlegg som er for godt til å være sant. Med det mener jeg at overskriften er så juicy at du nesten ikke klarer å vente med å lese hva som står i innlegget, for så å finne ut at det kun er et normalt blogginnlegg som ikke reflekterer overskriften for fem flate øre.
Så okei, hva syns jeg egentlig om det. Jeg vil være så freidig å kalle meg en veteran i bloggbransjen, siden jeg har holdt på såpass lenge. Under den tiden har jeg gått igjennom mange perioder. Den perioden da alle kun tok bilde med webcamera sitt, til den tiden da alle ønsket å bli like perfekt som fotballfrue, til nåtiden der overskriftene sjokkerer ti ganger mer enn selve innlegget. Personlig tror jeg bare det er en fase, for folk må da bli lei av å gang på gang bli skuffet over innholdet? Personlig har jeg sluttet å klikke meg inn på slike innlegg, spesielt om det er en blogger som er “kjent” for å overdrive en smule i overskriftene. Da tenker jeg bare at det er bortkastet tid.
Nå tenkte kanskje leseren som spurte meg om dette at jeg hadde noe i mot disse click bate innleggene, sannheten er at det har jeg faktisk ikke. Jeg syns ikke det er noe for min blogg, men om andre bloggere velger å gjøre det på den måten så syns jeg de burde få lov til det. Jeg forstår at det kan være utrolig frustrerende for leserne som gang på gang blir “lurt” av fristende overskrifter, jeg tenker jo automatisk da at bloggeren det gjelder kanskje mister litt av sin troverdighet. Men det er jo et personlig valg, selv om jeg kanskje ikke syns det er det smarteste valget.
Altså, jeg lo meg ihjel da jeg så disse bildene på facebooksiden til Jodel Norge. Nå skal det sies at jeg overhodet ikke har noe i mot Anna, og jeg vet forsåvidt heller ikke om disse utsagnene stemmer engang. Men litt humor er det jo i det, og her snakker man click bait level 1000! Noen som vet om disse stemmer?
Det er ikke mange år siden “strong is the new skinny” og “strong looks better naked” quotsene flommet over på sosiale medier. Personlig mener jeg jo at skinny er skinny uansett, og det egentlig ikke spiller noen rolle hvordan folk ser ut så lenge de har en ålreit personlighet. Sammen med disse ikke fullt så herlige quotsene kom det også en “kunnskap” som tydeligvis ikke var begrenset til fagutdannede. Alle skulle ha en mening om trening, og alle mente sin måte å trene på var best. De hadde jo tross alt lest en veldig lærerik artikkel på treningsforum.no, og plutselig blitt eksperter hele gjengen.
Dette innlegget skriver jeg til deg som presser dine treningsmetoder på andre. Til deg som snakker høylytt om at dine treningskunnskaper er best, uansett hvilket utgangspunkt eller mål vedkommende du prater til har. Kan dere ikke bare holde kjeft? At flere har startet med å trene styrketrening er vel så bra det, misforstå meg rett. Det jeg ikke takler med hele opplegget er at plutselig er det noe galt i å ville jogge en mil om dagen. At det liksom kun gir en slapp og tynn kropp uten markerte muskler. Og at om man skal se best mulig ut, så burde man trene styrke og få mindre fettprosent ved hjelp av intervaller, tunge vekter og kylling med brokkoli til middag.
Hvem er du som kommer her å forteller meg om hvordan jeg skal trene for å oppnå best mulig resultat, når jeg ikke en gang har fortalt deg om mitt mål engang? Hvorfor er det gunstig for meg å trene knebøy med 50kg på stangen, gjøre supersett og spise under 1500kcal om dagen? Fordi jeg skal bygge muskler og minske fettprosenten? Hva om det ikke er mitt mål engang?
Dette ble kanskje veldig rotete. Poenget mitt er at alle har forskjellige mål med treningen. Både i forhold til mål man setter og hvordan man ønsker å se ut rent overfladisk. Noen ønsker å bygge muskler, mens andre heller ønsker å være slank. Noen ønsker å gå opp i vekt, andre gå ned. Noen vil rett og slett bare bevege kroppen sin og driter i hvordan de ser ut, men det er også helt greit. Hvorfor man trener er en privatsak, og jeg syns det er så forbanna irriterende med de som mener de vet hva som er best for alle. Jeg forstår at måten jeg trener på ikke nødvendigvis er ideell for min beste venninne, og motsatt. Kan man ikke bare gjøre det man selv vil, uten å måtte bli kastet informasjon etter?
Jeg mener at når det kommer til trening og kosthold så burde man være forsiktig å tipse andre om det, ved mindre de oppsøker det selv. Om det ikke gjelder liv og død da, naturligvis. Respekter folk velger å løpe en mil på mølla for å spise en pose sørlandschips etterpå. Samtidig respekter de som ønsker å trene fem ganger i uken og ha et supersunt kosthold. Det er ingenting rett eller galt i noe av det, så lenge man selv føler seg vel i eget skinn.
Jeg har tenkt litt den siste uken, og i stedet for ukens hurtigskriving kommer jeg nå til å starte med en fast spalte hver mandag som heter “Julia usensurert”. Her kommer jeg til å ta opp temaer jeg har sterke meninger om – og som dere skjønner: helt usensurert. Kom gjerne med temaer dere ønsker jeg skal ta opp til neste uke.
Jeg har fått litt tilbakemeldinger den siste tiden at jeg kan oppfattes som en bimbo. Dette er meninger fra folk rundt meg som ikke kjenner meg i det hele tatt, men har fått inntrykket via bilder jeg poster på blogg, instagram og snapchat. Jeg setter veldig pris på slike tilbakemeldinger, for som blogger er det jo vanskelig for meg å se fra utsiden og inn. For at annonsører skal ta meg mer seriøst kan det være lurt for meg å gjøre små endringer i utseendet. Slutte å være så brun, farge håret mørkere, slutte med vippeextensions eller få mindre lepper er grep noen mener kan være lurt for mitt image. Det får meg til å virke mer voksen, smartere og gjør det lettere for andre å ta meg seriøst. Jeg har tenkt mye på akkurat dette den siste uken, og jeg har kommet frem til en konklusjon.
Jeg er så ufattelig lei av at man dømmes etter hvordan man ser ut. Ja, jeg har blondt hår, fyller leppene mine fra tid til annen og bruker tilnærmet festsminke hver eneste dag. Jeg presser puppene mine opp før en fest, og jeg har lengre vipper enn bambi. Likevel er jeg en utrolig smart jente med mer bein i nesa enn de fleste, jeg er deleier i en butikk + nettbutikk som snart åpner, jeg er over halvveis i en bachelor i markedsføringsledelse og jeg har jobbet som selvstendig næringsdrivende i tre år. Jeg er ikke redd for å sette ned foten om jeg mener noe er galt, og jeg er en sterk person. Er ikke det kvaliteter nok til å bli tatt seriøst? Er det slik at siden jeg liker å pynte meg og føle meg vel, så burde jeg bli satt i bås som blond og dum? Hva er det som skal til for å endre denne latterlige holdningen i dagens samfunn?
Det sies ofte at man burde se ut som det man ønsker å presentere. Jeg ønsker å presentere jenter som går i sin egen retning og følger sin egen magefølelse. Det finnes så ufattelig mange smarte jenter der ute som ikke blir tatt seriøst fordi utseendet tilsier at de kun har luft og parfyme mellom øra. Går det ikke an å bry seg om mer enn én ting i livet? Er det sånn at enten bryr jeg meg om sminke, hår og klær og ingenting annet? Går det ikke an å være en utseendefiksert person som samtidig er smart og interessert i viktigere ting i livet?
Nå som jeg er på vei inn i en ny karriereretning har jeg tenkt mye på hvordan jeg framstår. Vil jeg ikke bli tatt seriøst fordi jeg er solbrun på vintertid og nettopp har bleket etterveksten min hos frisøren? Vil jeg bli sett på som en dum forhandlingspartner som ikke vet hva hun snakker om? Og spiller det egentlig noen rolle for meg om hva andre tenker? Nei. Om andre skal ha så lett for å dømme utifra utseendet så er det faktisk ikke jeg som er den tapende parten. Jeg ønsker å imponere via arbeidsinnsats og resultater. Om noen velger å dømme meg utifra første øyenkast får det faktisk bare være. Jeg vet hva jeg er god for, og det burde alle dere som leser dette vite også. Uansett hvordan vi ser ut.
Dette innlegget har jeg tenkt å skrive i flere uker, men hver gang jeg setter meg forran tastaturet stopper det opp. Jeg får ikke til å formulere det slik jeg vil, og bare sletter innlegget i stedet for å poste det. Det er utrolig rart, for hver gang jeg tar solarium (dvs to ganger de siste ukene) har jeg hatt dette innlegget rett på tungespissen. Jeg har visst nøyaktig hvordan jeg skal formulere meg, og i de tyve minuttene jeg griller kroppen min ett skritt nærmere looken til en gammel skinnveske så har jeg liksom hele innlegg ferdig formulert og planlagt. Men så kommer jeg hjem, og hjernen sier stopp.
Kroppspress er et sårt tema for mange, og jeg vil gjerne formulere meg på en måte slik at dere virkelig skjønner hva jeg mener, og ikke tror jeg provoserer bare for å provosere. Jeg har tenkt utrolig mye på dette den siste tiden, problemet er bare at jeg ikke vet hvor jeg skal starte. Vel, jeg får prøve meg på en variant av ukens hurtigskriving og bare skrive ned alle tankene mine, for heller å rette det opp etterpå. Beklager lang intro uten mål og mening forresten.
Jeg er så lei av alle som klager over det økende kroppspresset for tiden. Mange mener det er så mye press fra alle kanter, både fra sosiale media, reklameplakater og den økende fitnessbølgen. Noen sier til og med at det er bloggerne sin feil at de har fått spiseforstyrrelser og trent på seg diverse skader. Alt de ville var jo tross alt å være like tynn som jenta bak bloggen. Nå høres jeg nok veldig kynisk ut, men virkelig? Velger du (du er en fiktiv person) å legge all skyld på en annen person og ikke deg selv? Er det riktig å skylde på noen du aldri har møtt, men kun sett på internett? Var det hun/vi/media som tok valget for deg? Vi i Norge er så forbanna bortskjemte og oppdratt med puter under armene og sølvskje i munnen. Hva med å stå for våre egne valg? Personlig slet jeg selv med å finne balansen mellom et kosthold som ga meg nok næring pluss moderat trening. Men hvem er det sin feil? Min egen. Det er ikke medias, instagrambabene eller bloggernes feil. Det var jeg som absolutt ville ned mange kilo, og det var jeg som la opp løpet. Klart det er litt overveldende med så mye info og treningstips på nettet, der noen mener én ting mens andre mener noe helt annet. Men det er faktisk mitt, og ditt ansvar som et enkeltindivid og klare å luke ut fleip fra fakta.
Kroppspresset i dag er ikke i nærheten av hvordan det var for en stund siden, før sosiale media og bloggbølgen. Jeg har pratet med en person veldig nær meg om nettopp dette, hun vokste opp på 70/80-tallet der det var andre tider. Der skulle man være tynn. Ikke godt trent, ikke stor rompe, ingen kurver eller markerte muskler. Men tynn. Halvparten av jentegjengen hadde bulimi eller en annen form for spiseforstyrrelser, og de gikk gjerne i samlet flokk på skoletoalettet for å kaste opp lunsjen. Altså, det er så fjernt fra realiteten i dag at jeg syns nesten det er litt vanskelig å tro på. Dette er såklart én persons erfaring, jeg sier ikke at alle som vokste opp på den tiden hadde det sånn – bare så ingen skal klikke for det.
På den tiden hadde de ingen store kampanjer med normale kvinner der konteksten var at vi faktisk er bra nok akkurat sånn som vi er. Det har vi flust av i dag! Bare for noen dager siden hadde VG et stort oppslag med nakne kvinner som er naturlig og ekte. Den nye mediatrenden er ikke å slanke seg, heller tvert imot. Vi får beskjed om at det er lov å kose seg med godteri og god mat en gang iblandt. Vi får beskjed om at vi er mer enn bra nok akkurat sånn vi er, uansett om vi har kjærlighetshåndtak eller cellulitter på stumpen. Det er helt okei, faktisk. Vi hyller kvinner, uansett om de veier 50kilo eller 150. Det er sånn det skal være, så vi er absolutt på rett vei. Det er ingen fasit på den perfekte kvinne, for smaken er som baken – den er delt.
Så at da fremdeles mange velger å dra fram at det er så grusomt kroppspress for tiden, og det er så mange fine jenter på instagram med den perfekte bakdel og smal midje gjør meg irritert. Get over it! Om du velger å fokusere på de tingene, når det faktisk finnes et hav av blogginnlegg, artikler og medieoppslag der det står svart på hvitt at du er god nok – da syns jeg faktisk ikke synd på deg. Det kommer alltid til å være pene jenter med fine klær og fantastiske kropper. Og det hyller jeg! Jeg finner mye treningsmotivasjon og generelt inspirasjon av slike personer. Jeg sitter ikke å ser på de, syter og klager over at de skaper kroppspress mens jeg spiser potetgull i sofaen og hater meg selv.
Så poenget mitt med dette innlegget er egentlig: slutt å klag, slutt å skyld på andre, stå opp og ei deg selv og dine egne valg. Ikke vær en sytepave som ikke tar tak i problemene dine. Det er kun du som er forfatter i ditt eget liv. Og sist men ikke minst: for faen ikke skyld på meg, og si at det er min feil at du dro på trening fordi jeg postet et innlegg fra min siste trening på Elixia. Vi er født med egen hjerne og friheten til egne meninger, det skader ikke å ta det i bruk fra tid til annen.
Så langt har jeg vel egentlig ikke vært særlig fornøyd med disse innleggene i den nye “spalten” min. Syns det har vært vanskelig å åpne seg helt opp, og teksten blir litt påtvingt i forhold til hvordan jeg vil ha det. Ikke så ekte. Forrige uke tenkte jeg mye på hva jeg skulle skrive i dag, og hvorfor ikke skrive litt om livet i seg selv? Hva blir vel mer ærlig og rett fra hjertet enn det? Jeg har tenkt mye over det, og reflektert endel over livet mitt de siste årene og hvorfor jeg har blitt akkurat meg. Hvilke oppturer og nedturer har jeg hatt? Etter mye tid med refleksjon fant jeg ut at livet mitt har vært ganske bra, og jeg kan faktisk bare komme på én periode der jeg har vært skikkelig nedfor. Det var den perioden da sangen Anything could happen med Ellie Goulding var så populær, og jeg husket jeg tenkte for meg selv at når jeg endelig følte meg bra igjen, skulle jeg høre på den sangen og smile til livet. Der og da var det så fjernt at det kom til å skje, og skal jeg være helt ærlig syns jeg det var utrolig ubehagelig å høre på “happy music” fordi det var en stor kontrast til hvordan jeg følte meg da. Men et par uker senere var livet på topp igjen, og jeg har nok aldri sett lysere på fremtiden enn jeg gjorde akkurat i det øyeblikket. Alt dette skjedde rett før jeg startet opp bloggen min igjen februar 2013. Det var virkelig en ny start for meg. Husker det var så spennende å blogge igjen, selv om det var veldig uvant å gå fra å være en av norges aller største bloggere til å liksom starte på scratch igjen. Men det gjorde ingenting, for tilbakemeldingen jeg fikk da jeg postet mitt første innlegg på bloggen var veldig overveldende, og jeg følte meg viktig. Ikke fordi jeg løste verdensproblemer på noen som helst måte, men fordi tydeligvis var det noen som savnet meg.
Som person kan jeg ofte være veldig likegyldig. Jeg føler ikke ting like sterkt som andre, og henger meg utrolig sjeldent opp i detaljer og små hendelser som de fleste grubler mye på. Jeg overtenker aldri, og bruker veldig lite hjernekapasitet på å stusse på hva blikket til den gutten eller meldingen til den venninnen egentlig betydde. Jeg er veldig lik pappa på den måten. Sånn som meg henger han seg ikke opp i bagateller og orker ikke lage drama og styr av noe som egentlig ikke er verdt å bry seg om. Livet går videre. Det er nok min sterkeste egenskap, måten jeg tenker på. Jeg tror det har spart meg for mye hjertesorger og livskriser igjennom livet. Hver gang jeg har opplevd noe utrolig trist eller leit, så er det alltid en liten stemme i meg som roer meg ned og forteller meg at jeg ikke kommer til å føle det sånn om et par uker, eller et par år. Da snapper jeg out of it (litt rar blanding av engelsk/norsk der), rister av støvet på skulderne og fortsetter videre. For det er jo det livet handler om etter min mening, det å klare å komme seg videre og ikke la dumme ting definere deg eller hvordan livet blir videre. Som alle andre har det skjedd utrolig mye i livet mitt, både på godt og vondt. Jeg sitter likevel her i dag med en følelse at livet mitt i sin helhet har vært utrolig bra. Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg er utrolig takknemlig for alle mine teite valg, grusome avgjørelser og feil som har tatt stor skade i livet mitt. Jeg ville ikke gjort noe annerledes, for jeg tror jeg trengte de nedturene for å få et bedre perspektiv på livet og å virkelig sette pris på ting og de gode mennesken jeg har rundt meg. Og en siste ting: husk å ta lærdom av tidligere feil om du vil vokse som person. Det sa pappa til meg en gang for lenge siden nemlig.
Det er mandag og tid for ukens Julia usensurert. Jeg har egentlig ikke satt av en fast dag til det, men mandager er kanskje greit? 🙂 Jeg setter forresten sykt stor pris på om dere har tips til ting jeg kan skrive om til neste uke, kommenter!! Denne uken har jeg tenkt å ta opp noe som har plaget meg lenge, faktisk helt siden ungdomsskolen da man ble obs på det. Nemlig bitcy mennesker, gutter eller jenter. Uansett om man er på skole, jobb eller i et bloggevent er det alltid noen med hodet høyere enn andre som liksom er the shit i sine egne øyne. Da spesielt på bloggeventer og i motebransjen. Herregud så mange stuck up bitches det er der altså, som tror de er så forbanna kule fordi de har en ren moteblogg med kun outfits. Haha, det verste er også at fleste av de jeg tenker på har maks 500 lesere om dagen! Jeg kan også kombinere et antrekk med kuskinn-bukser og en knallrosa genser, men det betyr ikke at jeg har kul stil fordi. Wow, nå ble jeg plutselig en liten bitch selv. Det er tydeligvis ikke alltid like lett å ikke synke til samme nivå som de, opsi. Poenget mitt er iallefall at jeg ikke skjønner poenget med å være så overlegen, man kommer så mye lengre om man er hyggelig mot alle! Som blogger kan man nesten ikke få får stort nettverk, for hvem vet? Kanskje hun du var frekk mot forrige helg er markedssjefen i et stort firma. En annen ting som irriterer meg grønn og blå er rævslikkere. Ikke bokstavelig talt, men de som gir deg så mange komplementer og snakker stygt bak ryggen din etterpå. Slike mennesker har jeg møtt titt og ofte igjennom årene. “Åh Julia, jeg elsker stilen din! Bloggen din er SÅ bra og du er så pen ♥”, også baksnakker de meg rett etterpå. Haha, herregud altså. Det er mange rare mennesker der ute altså. Men hvorfor er det egentlig sånn? Er det fordi de er usikre? Jeg har aldri skjønt meg på det. Livet er jo faktisk ikke så komplisert. Man henger med de man liker og har det hyggelig med, så driter man i de man ikke klikker med. Så enkelt! Her på kick off sammen med en helt fantastisk bloggegjeng, her er det ingen sure miner eller bitching! Bare litt for moro skyld.. Haha ♥
Merket at dette ikke ble det beste innlegget jeg har skrevet. Hodet er tungt og jeg gløtter bort på tven annenhvert minutt og blir ukonsentrert. Som sagt, kom gjerne med tips til hva jeg kan skrive om neste uke ♥ Trykk på LIKE om du syns jeg skal fortsette med Julia usensurert!
Lørdagskveld rundt midnatt hadde jeg en heftig diskusjon med min kjære Glenn, vi snakket om blogging og om ideene vi hadde. En av disse var å omdøpe “ukens hurtigskriving” til Julia usensuert. Konseptet er det samme, det blir et innlegg der jeg skriver rett fra levra og bryr meg ikke om banning, kommafeil og slike bagateller. I dag tenkte jeg å prate litt om prioritering. Om man ikke bor under en stein så har man fått med seg alt styret rundt Caroline og Lars Kristian den siste tiden. Det man kanskje ikke har fått med seg er rasismen, terroren og oppstyret rundt om i verden. Media hauser opp førstnevnte sak som om det var the biggest news in the world, og dessverre er det nok det for mange. Mange bryr seg mer om sladder, og spesielt da bloggfasaden til en av de mest prikkfrie bloggerne holder på å rakne. Min facebook news feed er iallefall stappfull av hatmeldinger til familien Eriksen og man skulle trodd vi var på randen til tredje verdenskrig. Jeg mener, get the fuck over it! Hvem bryr seg egentlig? Ja de har gjort mye dumt, men gå igjennom ditt livsløp så er du sikkert ikke så forbanna høy på pæra likevel. Personlig er jeg ingen som ser på nyhetene eller blar igjennom VG hver dag. Min største guilty pleasure er kjendis.no og jeg blir sjokkert om Kim Kardashian har farget håret. Jeg tilhører dessverre den dumme, overfladiske og likegyldige generasjonen som har hatt det alt for godt her i livet, der jeg ser på TLC som min eneste nyhetskanal. At det er terror i verden er ikke akkurat shocking news da jeg føler det skjer noe dritt hele jævla tiden. Bare at jeg skriver dette viser hvor ignorant jeg er, og det er utrolig synd. Og dessverre er alt for mange på min alder akkurat som meg. Mitt mål for 2015 er absolutt å sette meg mer inn i situasjonene rundt om i verden, og ikke bruke opp hjernekapasiteten min på om Kylie Jenner har tatt restylane eller ikke.
Nå er jeg spent på hva dere tenker rundt dette, skriv gjerne en kommentar og LIK innlegget om dere liker konseptet med Julia usensuert!
