Så langt har jeg vel egentlig ikke vært særlig fornøyd med disse innleggene i den nye “spalten” min. Syns det har vært vanskelig å åpne seg helt opp, og teksten blir litt påtvingt i forhold til hvordan jeg vil ha det. Ikke så ekte. Forrige uke tenkte jeg mye på hva jeg skulle skrive i dag, og hvorfor ikke skrive litt om livet i seg selv? Hva blir vel mer ærlig og rett fra hjertet enn det? Jeg har tenkt mye over det, og reflektert endel over livet mitt de siste årene og hvorfor jeg har blitt akkurat meg. Hvilke oppturer og nedturer har jeg hatt? Etter mye tid med refleksjon fant jeg ut at livet mitt har vært ganske bra, og jeg kan faktisk bare komme på én periode der jeg har vært skikkelig nedfor. Det var den perioden da sangen Anything could happen med Ellie Goulding var så populær, og jeg husket jeg tenkte for meg selv at når jeg endelig følte meg bra igjen, skulle jeg høre på den sangen og smile til livet. Der og da var det så fjernt at det kom til å skje, og skal jeg være helt ærlig syns jeg det var utrolig ubehagelig å høre på “happy music” fordi det var en stor kontrast til hvordan jeg følte meg da. Men et par uker senere var livet på topp igjen, og jeg har nok aldri sett lysere på fremtiden enn jeg gjorde akkurat i det øyeblikket. Alt dette skjedde rett før jeg startet opp bloggen min igjen februar 2013. Det var virkelig en ny start for meg. Husker det var så spennende å blogge igjen, selv om det var veldig uvant å gå fra å være en av norges aller største bloggere til å liksom starte på scratch igjen. Men det gjorde ingenting, for tilbakemeldingen jeg fikk da jeg postet mitt første innlegg på bloggen var veldig overveldende, og jeg følte meg viktig. Ikke fordi jeg løste verdensproblemer på noen som helst måte, men fordi tydeligvis var det noen som savnet meg. 
Som person kan jeg ofte være veldig likegyldig. Jeg føler ikke ting like sterkt som andre, og henger meg utrolig sjeldent opp i detaljer og små hendelser som de fleste grubler mye på. Jeg overtenker aldri, og bruker veldig lite hjernekapasitet på å stusse på hva blikket til den gutten eller meldingen til den venninnen egentlig betydde. Jeg er veldig lik pappa på den måten. Sånn som meg henger han seg ikke opp i bagateller og orker ikke lage drama og styr av noe som egentlig ikke er verdt å bry seg om. Livet går videre. Det er nok min sterkeste egenskap, måten jeg tenker på. Jeg tror det har spart meg for mye hjertesorger og livskriser igjennom livet. Hver gang jeg har opplevd noe utrolig trist eller leit, så er det alltid en liten stemme i meg som roer meg ned og forteller meg at jeg ikke kommer til å føle det sånn om et par uker, eller et par år. Da snapper jeg out of it (litt rar blanding av engelsk/norsk der), rister av støvet på skulderne og fortsetter videre. For det er jo det livet handler om etter min mening, det å klare å komme seg videre og ikke la dumme ting definere deg eller hvordan livet blir videre. Som alle andre har det skjedd utrolig mye i livet mitt, både på godt og vondt. Jeg sitter likevel her i dag med en følelse at livet mitt i sin helhet har vært utrolig bra. Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg er utrolig takknemlig for alle mine teite valg, grusome avgjørelser og feil som har tatt stor skade i livet mitt. Jeg ville ikke gjort noe annerledes, for jeg tror jeg trengte de nedturene for å få et bedre perspektiv på livet og å virkelig sette pris på ting og de gode mennesken jeg har rundt meg. Og en siste ting: husk å ta lærdom av tidligere feil om du vil vokse som person. Det sa pappa til meg en gang for lenge siden nemlig. 
