Hei! Beklager at det ikke har vært noe livstegn her inne på en drøy uke nå. Starten på reisen begynte som et brak – på en god måte. Det ble som et ekstremt stort avbrekk fra livet vi alle har hatt hjemme i Norge det siste året, og jeg tror de fire første dager er noe alle trenger akkurat nå. Latter, gøy og moro. Det er noe alle forhåpentligvis opplever i nær fremtid.
Deretter ble det stille her inne. På alle mine sosiale medier, egentlig. På kort tid endret ting seg dramatisk hjemme i Norge. Jeg deler ikke privatlivet til menneskene rundt meg (det får være deres valg), men kort fortalt så er det ganske ille ting som plutselig skjedde.
Dette utløste en slags depresjon i meg. Siden jeg kom til leiligheten den 5.april har jeg nærmest vært sengeliggende. Fysisk umulig å komme seg opp av sengen. Jeg fikk snakket med en psykolog som fortalte at det jeg følte på nå har vært underliggende i kanskje flere år. Jeg var frustrert. Våken i hodet, med en kropp som ikke responderte. Å gå fra soverommet og inn på do tok rundt ti minutter de første dagene, fordi jeg klarte bokstavelig talt ikke å håndtere kroppen. For en relativt sprek og sunn 28-åring som alltid har mye energi er det ganske skremmende, men tydeligvis resultatet av hva en depresjon kan gjøre med noen.
I dag er første dagen jeg logger på macen og er tilbake på mine andre sosiale kanaler. Kan man egentlig holde telling over hvor mange steder man må være tilgjengelig på for dagens influencere? Haha.
Poenget er; man vet aldri hva morgendagen bringer. Èn dag er det lunsj i solen og lykke i hjertet, den neste får man så hjerteskjærende beskjeder at man ikke klarer å fungere som et normalt menneske. I dag er første dagen jeg har klart å reise meg igjen. Bokstavelig talt. Jeg føler meg mye bedre, og fungerer iallfall nogen lunde. Men, å oppleve en sånn påkjenning setter en skikkelig stuck i deg. Man hører ofte om angst og depresjoner, men å oppleve det på “så kort tid” som det jeg har hatt nå setter virkelig ting i perspektiv. Når jeg en vakker dag kommer tilbake til Norge så er ting på plass for å virkelig ta tak i dette. Men, for nå så må jeg ta et valg hver eneste dag om å være takknemlig. Hver dag er en gave, så behandle den som det. Vis at du elsker de rundt deg, og deg selv ikke minst. Plutselig kan alt være over har jeg dessverre erfart.
Vet ikke om det kom så mye poenger eller konklusjoner ut av dette innlegget, men nå føler jeg meg stabil og kapabel til å ta tak i de kravene som stilles til meg. Jeg har til og med fått gått på butikken å kjøpe meg mat i dag. Når det er en stor erobring, så er det ikke annet enn å le. Eller gråte. Kommer an på hvordan du ser det. Jeg velger å se på glasset som halvfullt.
Nå er jeg iallfall tilbake her på sosiale medier, og selvom jeg ikke spretter opp av sengen klokken syv som vanlig – så kommer jeg meg iallfall opp. Det i seg selv er en gave.
Hold ryggen rak og hodet høyt alle sammen. Vi snakkes i morgen ♥
