Nå har det gått snart fem måneder. Fem måneder siden jeg tok et valg om å beholde livet mitt som det er. Samtidig så er det ikke det samme. Tenk, før året er omme skulle jeg egentlig ha blitt mor. Jeg hadde vært høygravid nå. Hvordan hadde jeg sett ut? Hvordan hadde jeg følt meg? Kjenner jeg meg selv rett hadde jeg helt sikkert handlet inn alt allerede. Klær, stellebord, bleier. Hva trenger egentlig en baby? Akkurat nå vet jeg ikke, men om situasjonen hadde vært annerledes og jeg hadde valgt annerledes hadde jeg nok visst det. Jeg er flink til å planlegge.

Den første tiden etter aborten gikk fint. Jeg syns det er vanskeligere nå. Når alt har sunket inn. Selv om jeg fremdeles vet at jeg tok riktig valg er det tungt. Jeg prøver å la være å drømme meg bort, men jeg er jo bare menneske jeg også. Å se for meg hvordan livet ville blitt. La tankene flyte. Hvordan barnet hadde sett ut. Ville det hatt mine knallblå øyne, eller hans mørkebrune? Jente eller gutt? Jeg har mange spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Det er på en måte destruktivt å holde på sånn. En abort har ingen angreknapp. Derfor kan jeg ikke tenke på det. Livet går videre.

Om du som leser har gått igjennom det samme, eller skal gjøre det i framtiden, så håper jeg du kan prate med noen. Jeg håper ikke du ser på det som en skam å si høyt. Å ta det rette valget for deg selv betyr ikke alltid at det føles godt. Der tror jeg mange misforstår.

Jeg angrer ikke. Timingen var ikke riktig da, men den kommer forhåpentligvis til å bli det i framtiden. Da skal jeg være klar.

Jeg håper jeg blir en god mor.