Jeg elsker funksjonen til snapchat som viser deg hva du tok bilde av samme dato for ett og to år siden. På samme dato i fjor var jeg visst på byen. No surprise, jeg var jo på byen fire dager i uka for ett år siden. Flere filmer på rad med skjærende bass fra høyttaleren som gir hjerteinfarkt til de som åpner snapen uforberedt. Skjønner ikke hvorfor folk filmer på byen, eller konserter for den saks skyld. Jeg er ikke noe bedre dessverre. Må visst bare leve med oss.
Jeg blar meg videre i arkivet til april 2018. Satt lenge å beundret hvor flink jeg var til å snappe før. Imponerende hvor mange selfies man kan ta som ser nesten helt identisk ut. Snap etter snap, film etter film. Jo lengre jeg blar, jo mer kjente jeg det knøyt seg i magen. Minnene fra 2018 er ikke bare ett år siden, det er faktisk et helt annet liv.
Ingen mer middagsselskap i den slitne, men sjarmerende kjellerleiligheten til Eline og Martine. Ingen fler spontanfylla med Bergensgjengen på en tirsdag, som vi alltid angret på dagen etter. Ingen mer alarmer klokken 08.00 for å stå på gulvet på REGN. Ingen mer “kosedag” som jeg ofte arrangerte på søndager med prosecco til lunsj, bare fordi jeg ikke gadd å være fyllesyk alene og ville heller le av hvem vi hadde dratt med oss hjem kvelden før. Det livet er over. Det gale, spontane, bekymringsfrie og herlige livet er over.
Jeg trodde overgangen skulle bli mer tydelig. At jeg skulle vært mer forberedt på hvor stor kontrast ett år utgjør. Vennegjengen er spredt. Ikke bare i forskjellige byer. Også fordi man plutselig har så mye mer ansvar. Jobb, forhold, økonomi, andre interesser. Det er liksom ikke like lett å slenge seg på en fyllekule som tidligere. Ikke like lett å bare være sammen. For ett år siden var alle young, wild and free. Nå er vi mer young, responsible and saving for pensjonssparing.
Det gjør oppriktig vondt å tenke på at en epoke er over. Fy faen så fin start jeg hadde på 20-årene. Å flytte til Bergen i 2014 er så langt mitt livs beste avgjørelse, selvom jeg hatet det til tider. Når jeg ser tilbake nå vil jeg bare leve alt om igjen. Og om igjen. Oooog om igjen. Det river i hjertet, rett og slett.
Det sies at man ikke skal være lei seg fordi det er over, men være glad fordi det skjedde. Høres litt bedre ut på engelsk, men dere skjønner greia. Selvom jeg ikke kan være like ung og gal som jeg har vært tidligere, så er det på tide å skape en ny epoke. Hvordan den blir gjenstår å se. Oppdaterer om fem år!
Såå deilig å lese korrektbruk av ” da” og “når” 😀 Jeg begynner nesten si det feil fordi jeg hører og leser det feil overalt.
Man kan være like ung og jovial da Julia ;), bare litt mer forpliktelser som også gir mer frihet tenker jeg 🙂
Haha, det har jeg faktisk ikke tenkt over – men godt å høre at jeg fremdeles husker litt norsk fra videregående du har helt rett i det du sier <3