På torsdag var jeg med Cathrine på jentekveld ved Xibition der hun kunne samle sine lesere å diskutere hennes nye bok “Selvskryt, bli din egen heiagjeng”. Et av temaene vi pratet om var hva som skapte dette kroppspresset, og vi ble enige om at sosiale medier, spesielt instagram var en stor påvirkning.
“Tenk så deilig det hadde vært å leve uten sosiale medier” sa jeg. “Men da må vi få oss nye jobber!” sa Cathrine og alle lo.
Siden torsdag har jeg tenkt mye på det. Hvordan livet hadde vært helt ribbet for facebook, instagram, snapchat og alle appene som stjeler mange timer fra oss hver eneste dag. Hvor annerledes hverdagen hadde sett ut. Det hjelper jo ikke bare å slette instagram, for da føler man jo at man går glipp av noe. Tenk så deilig hvis ingenting eksisterte, og vi levde som på 90 tallet.
Jeg kom over disse bildene, ironisk nok i min surferunde da alarmen ringte i dag tidlig. Fotografen Eric Pickersgill har fanget disse øyeblikkene og fjernet iPhonen eller nettbrettet. Her ser vi hvordan vi er sammen, men samtidig ikke. Alle bildene kan du se her.
Jeg syns det er en utrolig uting at man alltid skal bruke telefonen som et tidsfordriv. Om man tar bussen, står i kø eller i reklamepausene når man ser på tv så kommer mobilen alltid opp. Det er ganske fascinerende å se hvor mange som faktisk går på mobilen sin, og hvor få som faktisk får med seg hva som skjer i omgivelsene sine. Personlig prøver jeg å la mobilen ligge urørt så lenge jeg er med andre mennesker, men det er absolutt noe jeg også kan bli flinkere på.
At man alltid “må” sjekke noe er bare tull. Det man må er å bruke mer tid på menneskene rundt seg, og mindre tid på andre nettprofiler der ute. Tenk så mye man går glipp av fordi man går med hodet begravd i telefonen i stedet for å se på livet rundt seg på vei til skolen eller jobb. Nå er det slik at vi må leve med disse sosiale mediene om vi liker det eller ei, men jeg skal iallfall prøve å begrense bruken til det minimale når jeg ikke jobber.
Hvem av dere bruker å pynte frokosten med hjerteformede agurker og legge blomster ved fatet før dere spiser den? Hvem av dere bruker å sitte kun med en perfekt oversized skjorte i senga en søndagsmorgen mens dere spiser knekkebrød som smuler overalt mens dere ser på netflix? Hvem av dere lever i en slik perfekt verden? Ikke jeg! Men skal det virke slik på bloggen? Ja.
Det er litt morsomt. Dette er som en dagbok for meg, likevel stager jeg mer enn man kanskje skulle trodd. Nei, jeg våkner aldri nysminket og digg i sengen. Når alarmen ringer har natten gjort om håret til et kråkereir og jeg har poser under øynene som får IKEA-posene til å virke små. Når jeg spiser middag er halvparten av maten tygt på før den kommer på kjøkkenbordet. Det er vel kanskje også derfor jeg aldri legger ut oppskrifter mer når jeg tenker meg om..
På bildet over gjør jeg én ting “bloggrett” og en ting forferdelig “bloggfeil”. Plusspoeng for at jeg poserer med en kaffekopp og later som jeg er på farten. Stort minuspoeng siden jeg ikke redigerte bort hundehårene på jakken etter en koserunde med Zara før jeg dro hjemmefra. Ja okei, uansett om jeg hadde blogget eller ikke burde jeg gått over med klesrullen – men det glemte jeg åpenbart. Jeg liker ikke kaffe forresten..
Jakke – Zara / Bukse – Cheap Monday / Sko – Nike
Så ja, det er viktig å huske på at de fleste blogger er staget herfra til månen. Ikke nødvendigvis fordi alt skal være så perfekt hele tiden, men fordi vi er en kreativ gjeng som liker å ta fine bilder 🙂 Haha! Bare så det er sagt ligger jeg nå i sofaen med papir trykt opp i hvert nestebor, og er ikke helt i slaget i dag. Faens forkjølelse!
En ting jeg elsker er at nå for tiden er det greit å være fornøyd med seg selv. Man blir ikke kalt for en selvopptatt bitch om man sier “fy i kveld var jeg digg”. Er det rart mange jenter sliter med dårlig selvtillit? Tidligere kunne man aldri si man var bra nok. Om noen ga et komplement skulle man liksom svare noe negativt som “nei, men håret er helt krise i dag!”. Jeg har alltid ment at om noen velger å si noe fint til deg, så tar man det til seg og sier takk. For min del spiller det ingen rolle hvor oppriktig personen mener komplimentet, jeg tar det til meg uansett.
Av og til får jeg en skikkelig selvtillitsboost, uansett hvor rart det høres ut. Da føler jeg meg helt fantastisk, og er full av selvtillit. Jevnt over har jeg god selvtillit. Det er noe jeg er stolt av. Jeg er ikke perfekt, men jeg har et rimelig godt liv. Livet går så mye lettere om man bare kan drite i at alt skal være så perfekt hele tiden. Du kom deg ikke opp klokken seks for å dra på trening? Du lagde katastrofe av deg selv på byen forrige lørdag? Hvem bryr seg! Det burde ikke du! Bare tenk så kjedelig om livet skulle være perfekt hele tiden, da hadde iallfall jeg kjedet meg veldig.
Nå sporet jeg litt av her, beklager. Poenget mitt er enkelt å greit at det er lov å skryte av seg selv, og jeg elsker at dette er satt sånn i fokus den siste tiden. Har du en bra hårdag? Føler du kveldens antrekk er on point? Si det! At man kan si høyt at nå føler jeg meg fin, eller jeg gjorde det jævlig bra på eksamen er bra. Det er en utrolig uting at det kun er de hendelsene som er negative som man velger å prate om. Man velger å klage over hvor lite kokt risen var i stedet for å applaudere den godt stekte kyllingen. Litt rart eksempel, men dere skjønner?
Nå sier jeg heller ikke at man skal gå rundt å skryte av seg selv hele dagen altså. Jeg mener bare at man heller burde fortelle de rundt seg om det positive enn det negative. SMIL alle sammen, nå er det helg! Jeg har invitert noen søte jenter på rekekveld og vi skal ligge i hver vår joggis på sofaen å se på gullrekka. Vi snakkes!
PS! Husk å kjøp boken “selvskryt” som min kjæreste Cathrine har skrevet ♥
I dag kom jeg over et arrangement på facebook som heter “world single day”, som tydeligvis er en markering for alle single. Jeg må ærlig innrømme at jeg syns det var litt latterlig, trenger vi virkelig en egen dag for å markere vår sivilstatus?
Jeg syns dessverre det er litt for mange, spesielt jenter, som legger alt for mye av sin selvfølelse i en gutt. Får de ikke oppmerksomhet av en heldig utvalgt, eller hvem som helst med noe mellom bena så er liksom livet trist og stusselig. De føler seg heller ikke spesielt bra med seg selv. Som jeg skrev over, selvfølelsen avhenger av en annen person. Når jeg møter sånne mennesker har jeg bare lyst til å ta de på skuldrene, riste de godt og si “skjerp deg jente!! GI DEG!”. Å være forelsket er noe av det beste som finnes, men tro meg når jeg sier at å ha det bra, altså virkelig bra med seg selv er enda bedre. Akkurat nå er jeg i en ufattelig god periode av livet mitt, og jeg er veldig lykkelig. Grunnen til det er ingen spesiell gutt og ingen forelskelse. Det er fordi jeg vet hvem jeg er, jeg føler jeg kjenner meg selv og gjør valg på egne premisser.
Denne singelpraten kommer ikke fra en person som har vært singel hele livet, og skriver dette som en forsvarsmekanisme for at jeg ikke får meg kjæreste. Heller tvert i mot! Jeg har vært i to seriøse forhold og hatt det bra med begge. Jeg vil ikke beskrive meg selv som verken en kjærestejente eller en singeljente, hvorfor skal man velge? Det er bare en sivilstatus. Det aller viktigste forholdet du har i livet, og som du garantert skal leve med til du dør er deg selv. Det viktigste er å ha deg bra som seg selv, som et individ. Å legge all sin lykke i hendene på noen andre er alt for risikabelt og ikke særlig sunt. Jeg trives godt som singel, men jeg trives også godt med kjæreste. Hvor lenge jeg skal være singel og alt det der er ingenting jeg planlegger. Møter man noen man liker er det bare å kjøre på mener jeg, men om man ikke møter noen så er det ikke krise det heller 🙂 Okei jenter?
Etter et par glass vin i går kveld spurte jeg en venninne om jeg kanskje skulle laste ned Tinder. Hun bare “har du ikke gjort det enda? Alle har det jo!”. Mobilen min lå på lading så jeg skulle gjøre det da den var på 100%. Plutselig kom jeg på hvorfor jeg ikke har lastet ned denne appen enda, og fant fort ut at jeg ikke ville gjøre det likevel.
Kall meg kanskje gammeldags, men jeg er sterk motstander av all denne digitaliseringen. Ironisk nok at dette kommer fra meg som lever av å blogge. Noen ting syns jeg likevel skal skje via god gammeldags kontakt med andre mennesker. Jeg syns ikke noe om denne trynefaktoren nettdating har, der man sveiper bort de med et litt uheldig profilbilde og ligger med den fotogene kjekkasen neste tur på byen. Slik jeg har forstått det er forsåvidt ikke Tinder en date-app lenger, men en stor katalog over mannebein man kan bli med hjem etter en flaske vin. Jeg har fler venninner som sveiper på Tinder mer enn de faktisk kommuniserer med andre mennesker i virkeligheten, og det er jo temmelig trist. Jeg spør de om det er vits? De har holdt på sånn i over ett år og sitter fremdeles singel i sofaen på den evige jakten etter mr. right.
Det finnes et liv utenom Tinder jenter! Man møter gutter selv om man ikke chatter med de på mobilen først. Kom deg ut, vær sosial, dra på trening, ta på deg finstasen å sving deg en tur på byen. Verden er full av kjekke, snille, morsomme og fantastiske mannfolk som man ikke finner på en app! Dette kommer kanskje som et sjokk for mange, men foreldrene, besteforeldrene og oldeforeldrene våre datet i sin tid de også, uten hjelp fra det o´store internett. Jeg har til og med datet uten den.
Dessuten, er det ikke mye deiligere å faktisk møte et menneske for første gang å føle en ekte kjemi? Det må være utrolig kjedelig å bygge opp store forventninger til en annen person via chat, for så å bli skuffet når dere møtes face to face for første gang. Nei, livet er mye mer spennende uten syns nå jeg. Kanskje jeg møter min neste kjæreste på vei til en venninne senere i kveld, på trening i morgen eller på mandagshandlingen på Kiwi? Hvem vet! Det eneste jeg vet er at jeg ikke møter han på telefonen.
Forresten! Jeg har aldri spurt om dette på bloggen før fordi jeg syns det er litt flaut, men har dere kanskje lyst til å nominere meg til Vixen Blog Awards? Det hadde betydd utrolig mye for meg, virkelig ♥ Du kan nominere her!
Av en eller annen merkelig grunn føler jeg det er mandag i dag.. Uken blir alltid så forstyrret når vi drar ut på tirsdager, så i går ble nesten som en søndag for meg. Må ærlig innrømme at jeg ikke er så fan av å dra ut på tirsdager mer, og tror den dagen blir kuttet fra min partykalender. Haha! For når man er student er det ingen hemmelighet at det er mye alkohol, mye ting skjer og generelt mye festing. Hvordan kombinere dette og skolen på en best mulig måte?
Personlig fungerer jeg sånn 40-50% dagen derpå. Da sier det seg selv at jeg ikke kan bli med på alt som skjer av gøye ting, når dagen etter blir helt ødelagt. Første året mitt på BI må jeg ærlig innrømme at å dra ut på en tirsdag sto høyere på listen enn å dra i forelesning onsdagsmorgen. Men nå har prioriteringene mine endret seg kraftig, og skolen pluss bloggen er noe jeg virkelig setter øverst på prioriteringslisten min.
Nei, det skal ikke være lett å være student altså.. Alle de “vanskelige” valgene vi må ta 😉 Haha! Jeg tror det bare gjelder å finne en balanse som funker for seg selv, og at det er viktig å huske på at når studietiden er ferdig hva er det man sitter igjen med? Tre år med bare festing, eller en god blanding av karakterer og gøy?
Tidligere sa jeg til meg selv at om jeg ble singel, så skulle jeg flytte tilbake til Oslo. Bergen var en kul by for all del, men som blogger er det jo mulighetene langt større i hovedstaden. Jeg hadde også lovet mange å flytte tilbake, fra venner og samarbeidspartnere. Hver gang jeg var på besøk fikk jeg alltid høre “blir du ikke singel snart da så du kan flytte tilbake?”, og da fniste jeg bare mens sa at vi får vente å se.
Så ble jeg jo singel da, og det er jo en god stund siden nå. Hvorfor har jeg ikke pakket Zara i kofferten å kommet meg tilbake til østlandet? Jeg var jo i Oslo i hele sommer, og spekulasjonene gikk om jeg var der for å finne en ny leilighet. Mange trodde også jeg hadde flyttet tilbake. Jeg ser det er mange som lurer på hvorfor jeg har ombestemt meg og tok valget å bli værende i Bergen.
Ja, planen var å flytte til Oslo før sommeren. Jeg husker jeg sto på bybanen sent i april å snakket med Ingvild, og hun spurte “du flytter vel ikke til Oslo nå vel?”. Jeg svarte at det gjorde jeg mest sannsynlig. Jeg hadde allerede lagt småplaner for hvor jeg ville bo og tenkt igjennom hvordan hverdagen på BI Nydalen kom til å bli. Desto mer jeg tenkte på flytting, desto mer fjernt virket det. Skal jeg virkelig flytte fra Bergen? Byen som vokser på meg hver eneste dag, og som føles som hjemme?
Da jeg reiste til Oslo i mai var jeg enda i tvil på hvor jeg kom til å ende opp etter sommeren. Men ettersom månedene i Oslo gikk, ble jeg bare mer sikker på at Bergen var byen for meg. Hvorfor? Jeg bodde hos mine beste venner og hadde virkelig verdens diggeste sommer. Oslo er en by jeg trives ufattelig godt i og som alltid kommer til å ha en spesiell plass i hjertet mitt. Men, Bergen har blitt mitt hjem. Det er her jeg har normale rutiner, faktisk klarer å fokusere på skolen og har fått meg fantastiske venner. Det er byen jeg har lært meg selv å kjenne enda bedre, og selv om jeg liker å tro jeg alltid har vært en rimelig selvstendig jente har jeg vokst enda mer det siste halvannet året.
Jeg trives enkelt og greit utrolig godt i Bergen. Jeg har en kjempefin leilighet som er bare min (og han som eier den sin…), det er supert skolemiljø, og det er faktisk ikke så verst å jobbe som blogger her heller! Om man ser bort fra regnet, selvfølgelig. Hadde alle vennene mine fra Oslo kommet flyttende hit kunne jeg ikke bedt om mer. Med det sagt er det ikke så ille å ta seg noen lufteturer til Oslo for å besøke de i ny og ne heller 🙂
Da var det søndag igjen, og jeg kan virkelig ikke være mer klar for en ny uke! Det er ingen hemmelighet at jeg mildt sagt har vært mye ute på byen siden jeg kom tilbake til Bergen etter sommerferien. Både jeg og (noen av) venninnene mine føler vi tørker ut om vi ikke sitter med vinglasset i hånden en torsdagskveld. Byturene har vært gøye og nettene lange, men det skal sies at jeg aldri har hatt det så gøy som de siste månedene. For en fest det har vært, bokstavelig talt!
Men, en gang må festen ta slutt. Jeg merker kroppen min heller minner om en 50-åring enn en relativt sprek 22-åring som jeg har lyst til å være. Jeg tok hintet da jeg såvidt klarte å gå opp trappene til 4. etasje i natt da vi skulle på nach. Merker også at karrieren som partydronning går på bekostning av både bloggen og skolen. Frem til nå har det nesten bare vært all fun and no work – og slik vil jeg ikke ha det. Det føles ikke fortjent. Jeg liker å ha mange baller i luften, men det blir vanskelig å fange alle når jeg er fyllesyk flere dager i uken.
Så, kjære uteliv i Bergen som jeg liker så godt – nå må vi ta en pause. Vi sees nok maks én dag i uken fremover. Vi kan heller møtes på dagtid, som normale mennesker. Målene jeg har satt meg for denne høsten er dessverre ikke å tømme proseccohyllene på polet, men å bygge bloggen min videre og få gode karakterer. Det har vært en ufattelig morsom sensommer, men nå er jeg endelig klar for å komme back to reality 🙂
Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke syns det er flaut å stå midt på gaten å ta antrekksbilder til bloggen. Helt ærlig bryr jeg meg veldig lite om forbipasserende ser rart på oss eller slenger ved en frekk kommentar. Det er ikke sjeldent man hører “blogger du da :P” fra noen kule fjortisgutter som skal tøffe seg for resten av kompisene sine. Om noen av bloggleserne kommer fordi mens jeg er i bildeaction gjør heller ikke det noe, jeg regner ikke med de tror jeg tar alle bildene mine hjemme i stuen å photoshopper meg selv inn i mange av Bergens gater.
Med det sagt er det én ting jeg syns mildt sagt er litt pinlig i en antrekks-shoot. Det skjer heldigvis ikke så ofte, men når uhellet først oppstår blir jeg så flau at jeg helst vil dra hjem. Det er om venner eller bekjente går forbi. Ja, de vet jo at jeg er en blogger. Likevel syns jeg det er ufattelig flaut. Sånn som forrige uke, da jeg sto å poste for harde livet. Plutselig hører jeg “hei Julia!”, jeg snur meg og der går en kompis forbi. Jeg bare “heheh står å tar litt bilder vi”, som om han ikke så det fra før. Det verste var at han ikke er en god kompis jeg kjenner så alt for godt, hadde det vært en av mine beste venninner hadde jeg ikke brydd meg. Men men, det er endel av jobben si!
De fleste har vel fått med seg bildet av et ungt Syrisk barn på tre år, som ligger på en strand med livet tapt. Bildet i seg selv gir meg frysninger nedover hele ryggen, og jeg brukte et par minutter før jeg klarte å tenke normalt igjen. Bildet så jeg i går kveld rett før leggetid. Som sagt tok det noen minutter før jeg var over det og sovnet søtt i min store seng på nesten to meter, med en chihuahua på høyresiden som helt sikkert hadde fått i seg mer mat i løpet av dagen enn mange flyktninger der ute.
Jeg er ekstremt flink til å fortrenge ting, og at det bare tok meg to minutter for å glemme denne lille, vakre gutten gjør meg småkvalm over egen tankegang. Det er først i dag jeg tok meg selv i fortrenge det så fort. Jeg lever i min egen boble der mitt aller største problem denne morgenen var at jeg var tom for shampoo. Man kan si hva man vil om flyktningspolitikken i Norge. Personlig vet jeg ikke nok om den til at jeg kan uttale meg. Uansett hvilken mening du har, så er dette mennesker. Det er barn. Det er unge studenter. Det er høyt utdannede personer som brått ble revet bort fra hjemmene sine. Siden det skjer så mye vondt i verden, og man leser ofte om kriser rundt om i VG kan det være vanskelig å faktisk skjønne alvoret. Man kan fort bli litt immun mot all elendigheten det blir skrevet om i media, og tenke at det ikke er noe man kan gjøre som enkeltperson uansett. Det er iallefall slik jeg har en tendens til å tenke. Jeg scroller nedover dagens nyheter, leser en overskrift om at 100 mennesker er drept i Irak før jeg scroller videre og klikker meg inn på overskriften “se kjønnet til Kim Kardashians baby!!”. Det får meg til å revurdere min preferanse rundt viktige nyhetssaker for meg. Hvor lenge kan man trekke ned gardinene og late som om verden er et vakkert sted for alle?
Nei, man kan ikke redde verden alene. Det kommer alltid til å være onde mennesker der ute som har makten til å ødelegge liv. Jeg kommer til å fortsette å leve livet som normalt, og jeg kommer ikke til å ha dårlig samvittighet fordi jeg har muligheten til å smile, le og bo i landet jeg gjør. Med det sagt tror jeg det er viktig å vite at selv om man ikke kan gjøre alt alene, kommer man langt med å gjøre litt. Jeg har ikke ti millioner jeg kan gi til kirkens nødhjelp, men det betyr ikke at jeg ikke kan gi et par hundre kroner.
Om du ønsker kan du sende AKUTT til 2468. Da gir du 200 kroner til Kirkens Nødhjelp. Om du ikke har 200kr, kan du benytte deg av kontonummeret 1602.40.26353 med det beløpet du vil. Om det så bare er 10 eller 15 kroner. Det hjelper. (Nei, dette er ikke mitt eget kontonr…)
