Det hadde blitt en veldig lang liste om jeg skulle ramset opp alle ideene jeg har fått fra diverse tv-serier over årene. Jeg skal derfor bare nevne én ting jeg snappet opp fra serien Grace and Frankie. Den ligger på netflix og er hysterisk morsom! En veldig lett serie man kan titte på i ny og ne, noe som passer meg utmerket da jeg har en tendens til å låse meg inne i to dager for å se ferdig alle sesongene om jeg blir avhengig.

Men nok om meg og mine guilty pleasures, la meg komme til poenget. Det er ingen hemmelighet at man ofte trenger å si “ja” til litt mer. Mange av oss er litt smålate og finner på unnskyldninger til å droppe å gjøre både det ene og det andre. Personlig er jeg et veldig ja-menneske, men man kan alltid være flinkere til å si ja! Derfor har jeg tenkt til å ta meg en dag/kveld der jeg skal si ´ja´ til alt jeg blir spurt om, uansett hvem som spør. Planen er jo selvfølgelig å ha det så gøy som Grace og Frankie hadde det i den episoden, men det får tiden vise.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Noen som vil bli med? Jeg kan jo gjøre en blogg-greie ut av det, og ta bilder av alt jeg sier ja til. Så kan vi dele erfaringer etter dagen er omme! Det syns jeg høres fantastisk morsomt ut 😀 Tror det kan være lurt å få med seg en venninne, for da må dere si ja til alt dere spør hverandre om, hihi. Såklart sier man ikke ja om noen spør deg om du vil ta heroin, eller om en gammel gris på byen spør om du vil pule. Der går iallefall grensa for meg, men ellers skal jeg gå inn i denne dagen med et så åpent sinn som mulig. Om noen vil se episoden der jeg fikk denne fantastiske ideen fra, kan dere gjøre det her.

At vi er godt inne i en #YOLO-generasjon er det ingen tvil om. Vi lever bare én gang, og det skal festes, brukes penger, shoppes og oppføre oss deretter. At vi bare lever en gang er jeg fullstendig klar over, og jeg har selv en tendens til å bruke det som unnskyldning om jeg er i tvil om jeg burde gjøre noe eller ikke. Man kan ikke sitte på gamlehjemmet uten en god historie å fortelle lissom.

Vi er også ung én gang og alt det der, men nå har det seg dessverre slik at vi blir voksen en dag også. Valgene vi gjør i dag kan ha mye større betydning enn vi tror for fremtiden. Dessverre er det ikke så lett å ta valg basert på hva man vil som 40åring. Det er for langt fram i tid. Ja, jeg vet jeg vil ha en god jobb med stor inntekt – men det kan man jo få av så mange yrker. Det man kan gjøre er derimot å sette opp mål som er litt mer kortsiktige enn hva man vil som middelaldrene. Hvor vil du være i livet ditt om 5 år?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Personlig fant jeg ut at jeg ville være ferdig med en master om 5 år. Målet er definitivt å fortsette å være min egen sjef, men samtidig tror jeg det er viktig å ha noe på papiret. Om jeg kan leve av bloggen i 20 år til hadde vært ah-mazing, men dessverre ikke noe jeg ser på som veldig realistisk. Okei, da er jeg iallefall litt på vei. Nå går jeg på skole og får mest sannsynlig en master innen fem år. Det er mitt mål, som jeg både har sagt høyt og som jeg nå skriver til det store internett. Det som forhåpentligvis skjer nå at dette fester seg såpass hardt i underbevisstheten min at alle valg jeg gjør i livet frem til da er gunstige i forhold til utdannelsen. Det har jeg lest et sted, hehe.

Med det sagt mener jeg ikke at man plutselig skal endre livsstil, være gråmus å sitte i leiligheten sin mens man leser på skole døgnet rundt. Det gjelder bare å finne små målstreker i løpet av veien så man holder seg fokusert. Man kan ikke tenke “YOLO, nå tar jeg meg en festmåned og dropper ut av skolen eller slutter i jobben” hele tiden. Plutselig sitter man der med skjegget i postkassa, uten utdannelse, penger eller mening med livet. For all del, ta deg gjerne en fest – men vit at det kommer en dag etterpå.

Men folkens, dette er de kortsiktige målene for mitt liv og min hverdag. Det jeg prøver å komme frem til er at jeg tror det er viktig for alle mennesker å ha en gulrot i livet sitt – uansett om det er en god utdannelse eller hva det måtte være. At man må ha noe å strekke seg etter, og ikke gir opp selvom man plutselig blir lei eller det ikke er like gøy lenger. Man kan ikke sitte i sofaen og forvente at ting på magisk vis faller rett i fanget på en.

Døgnrytmen min blir bare mer og mer crazy! I dag hadde jeg alarm på klokken ti, men var så trøtt at jeg slumret helt til over tolv.. Haha, det er så sinnsykt ulikt meg. Som mange kanskje har merket (om folk i det hele tatt leser bloggen min i ferien..) så har jeg vært helt forferdelig på bloggfronten den siste uken. Jeg tok meg rett og slett fri. Nesten iallefall. Jeg er et rutinemenneske og hater når ting sklir ut som dette. Nå er jeg 100% tilbake og må bare fokusere på jobb fremover. Denne uken har vært interessant, med mangel på et bedre ord for ting.. Jeg føler meg egentlig helt tom, og skikkelig ukomfortabel i eget skinn. Å gå fra å være rundt venner eller familie hele tiden, til plutselig å være helt alene er utrolig merkelig.

Jeg føler meg rastløs, usikker og jeg aner ikke hva som skjer neste uke. Som nevnt er jeg et rutinemenneske, men jeg er også en liten planlegger. Elsker å ha masse ting planlagt og hater at ting er usikkert. Nå som jeg ikke vet hvor i verden jeg befinner meg neste uke skremmer meg. Akkurat nå vipper jeg mest mot å bare dra hjem til Bergen og fokusere på jobb og trening, uansett hvor kjedelig det høres ut. Det er kanskje akkurat det jeg trenger. Å bare fokusere på meg selv og ikke måtte fly rundt på en kombinert timeplan. Gleder meg til å komme til leiligheten igjen. Fine leiligheten ♥ Gleder meg også sykt til å dra på Sumo igjen, det eneste stedet der jeg virkelig elsker sushien. Haha! Herregud, enda et random innlegg fra meg. Dere skjønner vel ingenting av det jeg skriver uansett, men jeg klarer ikke helt sette ord på ting selv heller.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Poenget mitt er iallefall at nå er jeg tilbake for fullt, og håper dere også vil titte innom å legge igjen kommentarer som tidligere! Klem til alle ♥

Tenkte å dele dette bildet jeg fant via en link på facebook. Syv forskjellige settinger som alle har samme poeng.  Skjønner du hva det er? Del gjerne videre.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Du er så heldig. Hver dag kan du gjøre det du vil. Du trenger ikke stresse du. Sykt digg at du slipper å dra på jobb tidlig i morgen!

Fire ting jeg hører hele tiden. Ofte med en liten bitterhet i stemmen. Fordi bloggen er jobben min, er det mange som tror jeg jobber maks en time hver dag, og bare slapper av resten av tiden. Ja, jeg er heldig. Det er også helt sant at jeg nesten kan gjøre det jeg vil. Men at jeg ikke trenger å stresse er tull. Jeg stresser flere ganger hver eneste dag, for å rekke alt som skal gjøres. At jeg ikke står opp tidlig er også bare tull, for jeg våkner grytidlig hver dag og starter min arbeidsdag. Den starter ikke på et kontor på andre siden av byen, ofte fra sofakroken faktisk. Det er likevel jobb, selvom man ikke hater livet litt mens man holder på. Ikke at alle hater jobben sin altså, bare så det er sagt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I forhold til mange andre går jeg ikke på jobb fra åtte til fire hver dag. Jeg går heller ikke hjem fra jobb og kan slappe av, for jeg jobber faktisk minst like mange timer som deg. Av og til tidlig på dagens, mens andre ganger til langt på natt. Jeg er online hele døgnet og skal helst alltid være tilgjengelig på mail. Men klager jeg? Nei. For jeg er faktisk forbanna heldig. Jeg har den beste jobben i verden og kunne ikke vært mer takknemlig for at du som leser gjør det mulig. Det er helt sykt! TUSEN TAKK! <3 Så nei, jeg klager absolutt ikke. Det irriterer meg bare at jeg blir sett på som bortskjemt. At alt jeg gjør er å få gratis ting i posten, skriver et kjapt innlegg og chiller resten av dagen. Jeg elsker å blogge, og syns det er så utrolig gøy at min største hobby også kan være mitt levebrød. Likevel er jeg usikker på om jeg er bortskjemt fordi hverdagen min er slik som den er. Jeg har jobbet hardt over flere år for å gjøre dette er mulig for meg, og det er jeg utrolig glad for. Dette ble et litt rart innlegg, men jeg håper du skjønner poenget mitt.

Livet er ikke sånn at man kan reise jorda rundt hver dag, bli stormforelsket i den første kjekkasen på gata eller dra på shopping med flere millioner på konto. Selvfølgelig er det nok sånn for noen, men for mann (damen) i gata er det som oftes ikke. Jeg som blogger får oppleve så ufattelig mye gøy, bli kjent med nye mennesker og får muligheter jeg aldri ville fått uten bloggen. Det gjør meg både ufattelig bortskjemt, men også veldig kravstor. Den siste tiden har jeg virkelig tenkt mye på dette. Hvor mye skal til for å gjøre meg fornøyd? Når er jeg på mitt lykkeligste? Svaret jeg kommer fram til overrasket meg litt. Jeg er minst like lykkelig når jeg er ute på reise, som når jeg sitter på kjøkkenbordet å spiser kveldsmat med June og Glenn. De store tingene i livet er med på å gi meg et kick og pågangsmot, mens de små tingene er den lykken som alltid er med meg.

Under har jeg samlet noen punkter som gjør min hverdag verdt å leve, kanskje du kan hente litt inspirasjon til ditt eget liv? Det er de små primære tingene i livet som former lykken din, og ikke hvor mye penger du har eller hvor populær du er.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

1. Jeg elsker å stå opp tidlig om morgenen, helst før alle andre. Den timen jeg har helt for meg selv er fantastisk. Da får jeg våknet i mitt eget tempo og gjort fra meg all surfingen på nett før man skal være sosial.

2. Jeg sitter sjeldent med mobilen under måltider med andre. Jeg syns mobilen har tatt opp alt for mye av hverdagen vår, og det er trist at et kjæreste eller vennepar heller surfer på telefonen enn å prate med hverandre under middagen. Om noen spiser med meg, er det mobilforbud. Her skal det prates, ikke tastes!

3. Inviter venner på frokost/middag/kveldsmat! Man trenger ikke ordne til storkalas bare fordi man skal ha matbesøk. Det er ikke alltid man har tid til å diske opp det mest avanserte heller, så gjør det enkelt. Kveldsmaten er en stor favoritt hos meg iallefall.

4. Dra på trening. Personlig elsker jeg å trene tidlig på dagen, slik at jeg har hele dagen forran meg. Syns det er kjipt å vite at man må trene på kvelden, når jeg helst vil slappe av med en serie eller venninner.

5. Lær deg å kose deg i eget selskap. Det er jo veldig individuelt hva man liker å gjøre, men det beste jeg vet når jeg er alene er enten å sette på høy musikk å vaske (haha, gråmus much?) eller å se på serier. 

6. Lag mat! Personlig elsker jeg å diske opp med forskjellige ting. Det er også utrolig gøy å lære seg nye oppskrifter. 

Dette er små ting jeg setter pris på i hverdagen. Prøv å ro ned litt å kos deg med ting i stedet for å bare løpe rundt som en hodeløs kylling. Det går faktisk fint å utsette noen ting til mandag. For hva er viktigst i livet? Å leve lykkelig eller å få alt gjort på kortest mulig tid?

Hei! Akkurat nå er jeg utrolig glad for at jeg har bloggen min. Såklart, jeg kunne skrevet dette i et word-dokument for meg selv, men akkurat nå føles det bedre å dele. Dette er en av de ekleste opplevelsene jeg har hatt så langt i livet.

Jeg og Glenn var på vei hjem fra byen. Du vet en lørdagsnatt da det er  omtrent umulig å få tak i taxi? Iallefall i Oslo sentrum. Vi gikk opp mot et sted der vi visste at taxiene alltid kjører forbi. Rett over stortorvet til de som er kjent i Oslo. Jeg fikk ikke med meg helt hva som skjedde, men plutselig sier Glenn at noen har tatt mobilen hans. Det var en lys jente og en mørkhudet mann. De hoppet kjapt inn i en pirattaxi, og jeg så rødt med det samme. Jeg løp bord til sjåføren av bilen og fortalte at passasjerene hadde stjelt iPhonen til Glenn og at vi ville ha den tilbake. Glenn var litt tilbakeholden, fordi han skjønte at disse menneskene burde man ikke kødde med. Han sa de kunne bare få telefonen, og ba meg holde meg unna. Tydeligvis hadde han fått forsmaken på hva de var i stand til, mens jeg såvidt fikk med meg hva som skjedde før de hoppet i bilen. Bortsett fra at de hadde tatt telefonen til Glenn. Jeg har aldri opplevd vold mot meg selv, så jeg la ikke skjul på at dette gjorde meg fly forbannet. Jeg har hatt mine diskusjoner på byen, men ingen av de har tydd til vold.  Man kan for faen ikke komme her å ta eiendelene til noen andre, å forvente at man kan komme unna med det. Sjåføren av pirattaxien ristet på hodet og ba tyvene komme seg ut av bilen, og det var da det hele smalt..

Glenn fikk tilbake telefonen sin, mens jeg ante fred og ingen fare i det jeg var på vei mot å finne en taxi så vi kunne komme oss hjem. Plutselig ligger jeg på bakken, og kjenner skallen min smeller mot asfalten i full hastighet. Jeg kjenner håret mitt lugger overalt, og at hele kroppen skyter i forsvarsposisjon. Jenten som hadde stjelt telefonen til Glenn hadde hoppet på meg, og hadde som mål å knuse skallen min. Dette husker jeg ingenting av. Alt jeg husker er smerten i hodet. I det jeg kommer til bevisstheten igjen ser jeg to securitasvakter stå over meg. De spør Glenn om jeg trengte vann for å roe meg ned litt. Som om jeg hadde gjort noe galt? Forbanna amatører. Alt jeg ville var å få tilbake telefonen til Glenn. Med ORD, ikke vold. At noen skal komme der å stjele den fra han syns jeg er forjævlig. Hva faen tror de at de er? Bare tanken på disse jævlige tyvene gjør meg sint.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Glenn fortalte meg at de hadde spurt han om hvor mye han var villig til å gi for å få telefonen tilbake. Altså, de krevde penger av han for at han skulle få tilbake sin egen telefon. Fy faen for noen drittmennesker. Dette er søppel av høyeste rang. Vi lever i forbanna NORGE. Her får vi dagpenger av NAV og har alle mulighetene i verden. Utdanning, mulighet til inntekt og valget til å gjøre omtrent det du vil. Likevel velger noen å gjøre landet utrygt. Forbanna søppelmennesker. Kom ikke her å si at du valgte å stjele telefonen til Glenn fordi du trengte penger. Du bor i et av verdens rikeste land, og velger likevel å stjele noe som ikke er ditt. Er det rart jeg ble forbanna? Greit nok, jeg er kanskje et par skrammer i trynet rikere, men heldigvis har min bestekompis fått telefonen tilbake. For meg handler det dessuten ikke bare om en telefon. Det handler om prinsipp. Sånt gjør man ikke.

I morgen er det rett på politistasjonen for å anmelde disse drittmenneskene, og selv om det ser mørkt ut for at politiet får fanget de, så vet jeg iallefall at jeg har stått opp for det jeg mener er rett. Uansett om jeg har fått en liten hjernerystelse og noen arr i fjeset. Kom faen ikke her å ta noe som er mitt, skaff deg en egen jobb så kan du kanskje kjøpe din egen jævla iPhone når du har spart nok penger.

Ja, det er mye banneord og ufine setninger i dette innlegget. Det driter jeg faktisk i, for akkurat nå har jeg så vondt i hodet og er så forbanna. Makan til drittfolk. Bare en liten bemerkning til slutt: Kom ikke her å skyld på innvandrerne for all kriminaliteten i Norge. Jenten som prøvde å knuse skallen min var like norsk som jeg er. Selv om vaktene fra Securitas tydeligvis ikke hadde fått med seg hendelsen og var utrolig amatører, er jeg utrolig glad for at de var der. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om dette var i en mørk sidegate uten noen mennesker. Personen som fløy på meg hadde mord i øynene, mens kompisen hennes holdt Glenn tilbake mens han prøvde å dra henne vekk fra meg. Dette er første, og forhåpentligvis siste gang jeg opplever vold mot meg. Dette var en utrolig skremmende og ekkel opplevelse jeg ikke unner noen.

Likevel kommer jeg aldri til å trekke meg tilbake, eller stå på stedet hvil om noen gjør noe slikt igjen. Om du faktisk velger å stjele noe fra meg eller en av mine venner, burde du forvente motstand fra denne blonde moldenseren.

Les historien til Glenn HER.

God morgen! Jeg tenkte å prate litt om komplekser. Jeg er usikker på om det er en overdrivelse å si at alle jenter har en, uansett om den måtte være stor eller liten. Jeg kan egentlig gå rett på sak, og si at pigmentflekkene mine på leggen (som du ser på bildet over) har tidligere vært et stort kompleks for meg. Før brukte jeg faktisk å sminke de, eller iallefall prøve å skjule de så godt jeg kunne. Jeg hatet å gå i plagg som viste bena mine, nettopp fordi jeg har såpass store pigmentflekker på leggen.

Jeg var bombesikker på at jeg en vakker dag skulle ta laser eller gjøre noe slik at de ble borte. Bare tanken på å leve med de resten av livet mitt gjorde meg kvalm. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd de siste årene, men noen laser har jeg ikke tatt og har ikke planer om å gjøre det heller. Pigmentflekkene har liksom blitt en del av meg, uansett hvor rart det høres ut. Jeg er ikke flau over de i det hele tatt, og går jo omtrent ikke i annet enn shorts, skjørt eller kjoler på sommeren. Mitt aller verste kompleks ble liksom borte av seg selv. Flekkene vil alltid være der, men jeg har godtatt de som en del av meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det jeg egentlig prøver å komme fram til er at vi må godta oss selv for den vi er. Det er tross alt mange som forteller oss at vi er god nok. Dessverre hjelper det lite med andres tanker om man ikke føler seg god nok selv. Man nikker liksom der og da, men egentlig tenker man noe helt annet. Det er jo egentlig helt latterlig, men dessverre realiteten til mange der ute. Heldigvis har jeg blitt flinkere med årene. Det er faktisk bare sånn jeg er født, og jeg tviler på at livet mitt ville blitt noe særlig bedre selv om jeg fjernet “skjønnhetsfeilen” på leggen min. Da ville jeg nok hoppet rett over på et annet kompleks som jeg ville fikse på, og den onde sirkelen er jeg ikke interessert i å være en del av.

Det er ikke ofte jeg føler meg helt utdatert. Som regel klarer jeg å henge med på alt som skjer innen teknologien og den slags, men nå må jeg si jeg føler meg ganske blank. Livet som nysingel er absolutt ikke det samme som å være singel for to år siden. Tilbake i “gamledager” møtte jeg mennesker, da altså gutter, via felles venner, fest eller på gaten. Vi chattet kanskje litt på facebook, men måten vi ble kjent på var ikke over internett, og absolutt ikke etter at vi hadde matchet på Tinder.

Jeg har jo fått med meg hva Tinder er. Det er vanskelig å unngå når alle venninnene bruker appen, eller iallefall har den på telefonen. Jeg har hørt så utrolig mange historier av venner som har pratet med en fyr kjempelenge, for så å gå på en stor smell da de faktisk møtes face to face. Forventningene blir alt for høye til denne drømmepersonen på nett, og virkeligheten kan ikke sammenlignes en gang. De scroller desperat etter ferskt blod, og x´er ut alle som ikke er i samme utseendekategori som David Beckham. Gang på gang er skuffelsen stor da de møter personen i virkeligheten, for han var jo tross alt så utadvendt på chatterommet, men i virkeligheten litt sjenert. Er det egentlig noen som har funnet kjærligheten via Tinder? Jeg spør av nysgjerrighet.

En annen ting ved denne appen er at jeg mistenker at det ikke er en date-app lenger. Det har blitt en hooketjeneste der man møter folk på byen man kan ta med seg hjem. Der sitter man liksom på vors med ølbriller på, sveiper igjennom dagens kjøttmarket og sender et hjerte avgårde til en potensiell sexpartner. Det må jo være utrolig ålreit for de som kun er ute etter en one night stand, da. Mye penger sparer man også, da man slipper å spandere drinker i fleng på jenta for å få henne med seg hjem. Man kan jo bare skrive noen fine ord på iPhone-tastaturet før kveldens måltid er i boks.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Kall meg gjerne gammeldags, men jeg syns denne Tindergenerasjonen har blitt alt for kynisk. Der man krysser ut alle som ikke er kjekk nok, og godtar bare det beste. Det er jo ingen hemmelighet at mange gutter er en smule ufotogene også. Hallo, hvor mange ganger har du ikke vist flørten din til en venninne, for så å sagt “han er mye kjekker i virkeligheten, dette er et gammelt bilde assa!!” Hva har det å si? Så lenge du liker en person så spiller det vel ingen rolle hvor kjekk han er? Nå mistet jeg litt poenget mitt, det jeg mener er at utseendet faktisk ikke har så forbanna mye å si. To superpene mennesker kan ikke få et forhold til å fungere om de ikke passer sammen personlighetsmessig. Man kan ikke ha et velfungerende forhold med verdens kjekkeste mann om personligheten hans er dritt.

Så ja, noen Tinder eller andre datingapper blir nok ikke lastet ned på min telefon. Jeg har mye større tro på at å møte mennesker i virkeligheten er oppskriften på suksess. Man klarte faktisk å møte den store kjærligheten før internettgenerasjonen også, det liker jeg å tro at går an enda. Jeg ser virkelig ingen hensikt i å chatte med mange gutter og få bekreftelse via dumme apper som Tinder, Happn eller Hot or Not. Min lykke og selvbekreftelse er heldigvis knyttet opp mot noe helt annet.

Overskriften sier vel det meste, men jeg tenkte å komme med et eget innlegg rundt tema. Nå har det seg slik at jeg og Kristoffer har valgt å gå fra hverandre. Det høres så voksent ut når man sier “gå fra hverandre”, men så er det også et voksent forhold vi har hatt. Vi har vært samboere, og han har vært den personen som har kjent meg aller best de siste årene.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er ikke for å komme ut som singel, heller tvert i mot. Det har vært ufattelig mange spørsmål rundt oss på bloggen de siste ukene, mye spekulasjoner og tanker om hva som har skjedd. Jeg syns ikke det er noe gøy når folk liksom “vet” hva som har skjedd, når sannheten er en helt annen. Ingen har vært utro, ingen har gjort noe slemt og personlig ser jeg på Kristoffer som en helt fantastisk person. For det er han. Men dessverre ble det sånn. Kommunikasjonen var ikke helt der mot slutten. Noe mer ønsker jeg faktisk ikke å utdype, da jeg kun kan komme med min side av saken. Syns ikke det er rettferdig å brette ut om kjærlighetslivet vårt når han ikke har noen sjans til å komme med sine synspunkt her.

Så ja, hvordan har jeg det? Det er vanskelig å si. Nå har jeg jo hatt den ene distraksjonen etter den andre de siste ukene og har alltid hatt mange mennesker rundt meg. Det har vært mye jobb, planlegging og farting overalt så jeg har ikke fått mulighet til å sitte alene med mine egne følelser. Kanskje det er like så greit, for det er jo absolutt ikke noe hyggelig å sitte alene etter et brudd. Selvfølgelig er det utrolig trist at det ble sånn. Det var jo en periode der jeg var sikker på at Kristoffer var den blivende far til mine barn. Der ser man jo hvor uforutsigbart livet kan være, og det gir meg enda mer motivasjon til å leve i nuet. Det er jo ikke sånn at jeg “kun” mister kjæresten min. Han har vært min aller beste venn i flere år og hverdagen i Bergen kommer til å bli helt ufattelig merkelig uten han i den. Jeg har altså planer om å bo i Bergen og ikke flytte rett til Oslo til de som lurer. Som sagt trives jeg så godt på skolen og jeg tror det er bedre for studiene å bo der. Dessuten føler jeg meg etablert i Bergen med mange gode venner. Hvordan det blir å bo der alene vet jeg jo ikke enda. Nå kommer jeg til å ha base i Oslo for sommeren før jeg drar til Portugal i starten av august. Plutselig starter fadderuken og hverdagen er tilbake. Hvordan jeg føler meg da blir spennende å se. Helt ærlig tør jeg ikke håpe på noe, for som sagt er livet alt for uforutsigbart til å spå noe som helst.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nå vet jeg egentlig ikke om det er noe mer å skrive rundt tema. Jeg forstår det at mange er nysgjerrig siden jeg har delt livet mitt på bloggen i flere år, men nå er det altså ikke bare meg det er snakk om. Vi var to personer i det forholdet, og som sagt er det ikke rettferdig om jeg skal dele for mye. Nå håper jeg bare de fleste har fått svar og at det ikke blir noen mer spekulasjoner 🙂