Vi alle mennesker er forskjellig, og takk gud for det. Tenk så kjedelig om alle hadde vært like! Men uansett så er det mange med tendenser jeg virkelig ikke skjønner meg på. Jeg har listet opp 10 egenskaper som irriterer meg grenseløst.

1. De helt fjerne. La meg ta et eksempel. I går skulle jeg og June ut for å lufte hundene. Vi tok heisen ned i første etasje og var på vei mot utgangsdøren. Der står det en dame og leser en lapp på døren. Vi kom oss altså ikke ut fordi hun sto å blokkerte. Hun hørte godt at vi kom, men sto likevel der å leste den lappen. Noen minutter gikk, og jeg begynte å bli veldig utålmodig. “Kan du for faen ikke åpne døren først og lese ferdig etterpå?” tenkte jeg. Der sto vi med to tissatrengte hunder som ville ut. Etter langt om lenge, og lenge om langt valgte hun å åpne døren slik at vi kom ut. Man skulle kanskje trodd at hun slapp oss forbi først, men neida. Der gikk hun i sneglefart nedover trappen, som om hun hadde all tid i verden. Altså, hallo? Heldigvis var jeg i godt humør, så jeg snudde meg til June og bare lo av dette mennesket. Haha.

2. De som er konstant sur. Det skal ikke så mye til å vise et smil. Om du dulter borti meg på vei ut døren så går det helt fint så lenge du smiler. Men om du masjerer videre med munnen pekt nedover irriterer du meg grønn og blå. Sure mennesker er det verste jeg vet!

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

3. Dette punktet har jeg nevnt hundre ganger på bloggen før, men jeg skjønner ikke de som ikke lukker lokket på toalettet helt før de spyler ned. Det er så EKKELT!! Lukk lokket! Bakteriene flyr over hele badet hvis ikke!

4. De som holder seg til det negative. Dette er mennesker som alltid klager, baksnakker og er negative. Uansett hvor fin dagen deres har vært, så klarer de likevel å klage over at bussen kom to sekunder for sent. Det må være så utrolig slitsomt både for personen det gjelder, og personen som må høre på all den forbanna klagingen.

5. De som tror de blir penere av å si at andre er stygg. Dette punktet irriterer meg faktisk ikke, jeg syns mer synd på de menneskene (ofte jenter). De kan bla igjennom instagrammen til den fineste jenten i verden, og likevel si “hun er ikke så pen da”. For det første: JO, det er hun. For det andre: du blir ikke penere selv av å si at hun ikke er så pen. Er det en egenskap jeg er glad for å ha så er det nettopp denne. Syns det er så utrolig viktig å rose andre. Å være sjalu kommer man ingen vei med. Dessuten er det så ufattelig usjarmerende med jenter som snakker drit!

6. De som ikke lar andre slippe til i samtalen. Vi alle kjenner kanskje noen sånne? De som helst bare vil prate selv uten forstyrrelser. De kan skravle i evigheter om livet sitt, mens når du prøver å komme med innspill avbryter de deg og fortsetter sin monolog.

7. De gjerrige. Jeg forstår godt at det ikke alltid er slik at alle har mye penger og kan finne på ting. Det er helt greit. Poenget mitt her er de som alltid prøver å snike seg unna regningen, uansett om bakkontoen viser 0 eller 10.000. De som kan stå å krangle over en tier og alltid kommer tomhendt på jentekvelden mens resten har handlet inn. De kan komme med kommentarer som “jeg er ikke sulten så skal ikke spise”, men ender opp med å spise restene til andre. Haha, folk ass!

8. De overlegne. Jeg har møtt mange forskjellige mennesker de årene som blogger. Noen veldig kjente, og mange halvkjente. Jeg mener at uansett hvilken kjendisstatus du har, så skal man alltid være ydmyk og hyggelig mot andre mennesker. Det jeg ofte ser er jo at de som faktisk er kjente i Norge er de hyggeligste, mens de halvkjente wannabe´ene går rundt med hodet så høyt hevet at de tror de er presidenten i USA.

9. De som ikke tar hensyn til andre. På trikken, på flyet, på gaten. De som generelt bare brøyter seg fram med ett mål i øyet, og det er å komme først uansett hvem man måtte tråkke på i mellomtiden.

10. De som er høylytte. De prater høyere enn alle i rommet og vil helst ha oppmerksomheten til hele forsamlingen.

Har du noe å tilføye på listen? 🙂

I dag poppet dette bildet av tidligere Bruce Jenner opp på newsfeeden min på facebook. Både fordi jeg er fan av Keeping Up With The Kardashians, og fordi jeg syns dette er ufattelig tøft gjort klikket jeg meg selvfølgelig inn på artikkelen. Dette er hennes “coming out” bilde, og jeg syns det er så utrolig gjort.

Det er ingen tvil om at holdningene til verden generelt har bedret seg for LGBT-comunityet, men det er også ingen tvil om at vi har en lang vei å gå. At en så profilert person velger å dele sin historie syns jeg er helt fantastisk! En Olympisk mester som alltid har blitt sett på som en skikkelig machomann, velger nå å følge drømmen sin og bli kvinne. Wow altså, jeg blir helt tom for ord. Siden hun tør å stå fram er det nok også mange andre som tar til seg motet også.

Jeg håper virkelig hun får all støtten og rosen hun fortjener. Alle har rett til å være seg selv. Uansett om du er hetrofil, lesbisk, homo, bifil eller rett og slett føler du er født i feil kropp. At jeg er en hetrofil jente er like rett som at mange kunne ønske de var født i et annet kjønn. Så lenge man er god mot hverandre burde ikke legning ha en dritt å si. Alle som sier noe annet burde ta en liten reality check.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg er 100% for at alle skal få lov til å ha sine egne meninger, men når det kommer til meninger mot at homofili og den slags er feil syns jeg de ikke fortjener å syns det. Der mener jeg faktisk såpass sterkt at det kun er ett rett svar, og det er at mennesker skal få ha den legningen de vil. Men, jeg skulle ikke prate om fordommer i dette innlegget. Det får vi ta en annen gang!

Ikke at jeg tror Caitlyn Jenner kommer til å lese dette innlegget eller noe, men jeg vil si gratulerer så mye. Jeg håper du endelig finner fred i egen kropp <3

Okei, la oss legge noen kort på bordet. Jeg er ingen brødskive med avocado. Nå tror du kanskje det har rabla for meg, men om du leser videre vil du nok forstå hva jeg mener. 

Nå har jeg delt livet mitt på det o´store internett i snart seks år. Hvor mange blogginnlegg jeg har postet har jeg mistet telling på for lengst. Jeg elsker å blogge, noe som høres veldig egoistisk ut siden jeg stort sett bare skriver om meg selv. Om det er noe å skryte av vet jeg ikke, men av en eller annen grunn er bloggen en stor lidenskap for meg.

Veien har ikke alltid vært like enkel. Med det mener jeg ikke at jeg har hatt mye motgang, men at inspirasjonen ikke alltid er på plass. Av og til har man ikke helt kontakt med seg selv, og slik er det for alle mennesker. Det går like fort over som det kommer og er absolutt helt normalt, men ulempen med det som blogger er at man da ikke finner noe å skrive om annet enn “hei bloggen, i dag har jeg vært på skolen og tatt sol før jeg så paradise og la meg. Snakkes i morgen!”. Upersonlig. I disse tidene legger jeg også ut fine bilder av for eksempel en sunn brødskive med avocado. De som kjenner meg vet at jeg ikke kunne brydd meg mindre om slike bilder. De vet at maten min ser omtrent lik ut både før og etter den er tygd. For å si det på fransk, jeg gir blanke faen i hvordan maten min ser ut så lenge den smaker godt. Naturligvis prøver jeg å pynte litt på fatet om jeg skal legge ut en oppskrift, men jeg tror egentlig jeg bare gir opp og poster det som den er.

Så, hvorfor har det seg slik at jeg i ny og ned får en ide om å blogge slike ting? “Fine” og danderte bilder av for eksempel mat altså. Eller blomster. Svaret er mangel på inspirasjon, enkelt og greit. Jeg blar nedover bloglovin og finner de fineste innleggene til mine bloggkolleger med nydelig mat og perfekte blomster. Jeg får mye inspirasjon og kunne ønske mine roser var like friske og ikke var i plast fra ikea. Mange blogger deler en drømmeverden som jeg med glede vil bli tatt med inn i. Jeg liker å se på fine ting, og jeg liker ordentlige mennesker. Men uansett hvor fantastisk det ser ut så er det ikke meg. Selvom jeg har støv på hjernen og klarer ikke å legge meg før stuen er ryddet. Likevel eier jeg ikke øye for små detaljer og hadde ikke lagt merke til om det sto en zaloflaske på benken bak meg på bloggbildene. Jeg poster de likevel. Innleggene mine kan ofte være halvveis der jeg babler om alt fra nye klær til hvor irriterende det er at Zara har løpetid. Jeg tenker aldri over hva jeg skal poste på bloggen og tar egentlig ting litt som det kommer. Slik bloggverdenen er nå er jeg ikke et godt eksempel på et liv som er picture perfect, selvom jeg prøver meg en gang iblant.

Men hey, sånn er min blogg og det er faktisk mange som gidder å lese den og! For å lykkes som blogger gjelder det å finne sin nisje, og man kan ikke alle være som tatt rett ut av en katalog. En nisje trenger ikke nødvendigvis å være bare mote, bare dype tanker eller bare noe som helst. Jeg føler ikke jeg faller inn under en spesiell kategori (om man ser vekk fra rosablogg..). Kall meg kanskje en gammeldags blogger, men jeg liker fremdeles å dele alt uten en rød tråd igjennom bloggen. Kanskje din nisje er å være deg selv 100%? Her har du mitt liv, og jeg syns det er veldig kult at du gidder å lese det jeg skriver 🙂

Tydeligvis er det min greie å starte slike “seriøse” innlegg med et spørsmål. Er vennskap viktigere enn penger? Mitt svar er selvfølgelig JA. Jeg må ærlig innrømme at Paradise Hotel er noe jeg følger meg på, og i går sa Audun noe som traff meg veldig. Nemlig at vennskap er viktigere enn penger. Jeg tipper faktisk eurojackpot hver fredag der vinnerbeløpet er svimlende høyt. Det er da naturlig å drømme seg litt vekk. Hva skal man gjøre om man vinner flere hundre millioner kroner? Hvordan ville livet blitt da? Jeg har tenkt så mye på det at det nesten er kvalmt. Jeg ville nok ikke flashet pengene mine for mye, men kjøpt meg en fin leilighet og investert mye! (Og selvfølgelig tatt meg en alvorlig shoppingtur) Men om jeg faktisk vant et sånt beløp ville jeg ikke sagt det til vennene mine. Hvorfor? Jo, fordi jeg vet jeg kommer til å bli behandlet annerledes om jeg plutselig har en halv milliard på konto. Plutselig vil flere låne penger både her og der, og min mening er at man ikke skal blande penger og vennskap. Personlig har jeg ikke opplevd noe vondt med det, men jeg har vært vitne til mange vennskap som har gått i oppløsning på grunn av penger.

Èn viktig ting jeg skal si til dere er at man ALLTID betaler tilbake ved første anledning om man har lånt penger av en venn. Personlig låner jeg aldri penger med noen siden jeg klarer meg fint selv, men om jeg først gjør det betaler jeg alltid tilbake på flekken. Jeg husker så godt hvordan det var på videregående, da jeg hadde mye mer penger enn de fleste vennene mine pga bloggen og jeg lånte vekk i hytt og pine. Hvor er de pengene nå? Jeg aner ikke! Ikke har jeg fått de igjen, og ikke orker jeg å klage heller. Okei, nå ble det mye tilfeldig babling her. En liten preken fra meg, haha!

Over til noe helt annet enn denne seriøse pengepraten.. I dag kom beste Glenn til Bergen og vi har kost oss med prosecco, lunsj og shopping om hverandre. Nå skal vi slappe av en liten halvtime før jeg skal lage biffmiddag til oss. I kveld skal vi ut på byen, siden været er så nydelig syns jeg det er på sin plass 😀 Hva syns du om min nye header forresten?

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jumpsuiten min er fra nelly, men ser ut til å være utsolgt.. Men de har veldig mange lignende her! 

Min mor fortalte meg for noen år siden at jeg aldri måtte bli avhengig av en mann. Med det mente hun økonomisk avhengig. At jeg alltid måtte klare å betale for meg selv, og legge kortene mine på egen prestasjon og ingen andres. Se for deg du blir sammen med en med mye penger som forsørger deg, og du tenker “what ever, da trenger jeg jo ingen utdannelse eller jobb!”. Dere er kanskje sammen ett år, eller kanskje ti år. Forholdet går kjempebra og du ser ingen grunn til å stresse med egen karriere. Kanskje får dere barn sammen også, hvem vet. Men en dag tar det muligens slutt, og da sitter du med skjegget i postkassa og ikke har noe å vise til. Da må du kanskje flytte fra det fine huset inn i en bitteliten leilighet, og jobbe for minste-taksten i Tariff for å forsørge deg selv.

Misforstå meg rett, det er utrolig deilig å ha en partner man kan dele utgiftene med. Nå har jeg bodd med Kristoffer i over ett år og det er fantastisk! Akkurat nå har vi det veldig bra og jeg kan ikke se for meg at det blir slutt i nærmeste framtid. Likevel velger jeg å satse på egen karriere, og legger ikke kortene mine på at vi skal bo sammen for alltid der han kan forsørge meg. Det skal jeg søren meg klare selv. Uansett hva som skjer i livet mitt de neste ti årene, så vil jeg alltid ha utdannelsen min som jeg kan falle tilbake på. Kjærligheten som er så bra akkurat nå, kan kanskje være borte om fem eller tretti år. Selvfølgelig håper jeg ikke det, men på dette punktet gjelder deg å ikke være dum eller naiv. Ikke overse fakta at det dessverre er mange som skiller lag i denne generasjonen. Utrolig trist, men sant. Jeg håper jo selvfølgelig jeg og Kristoffer kan være lykkelig i alle våre dager, men det trodde nok mine foreldre også for 20 år siden. Haha, nå høres jeg utrolig kynisk og negativ ut. Jeg er virkelig ikke det altså, men jeg håper dere skjønner at jeg prøver å sette et poeng.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er ikke slik lenger at vi damene er hjemme og steller huset mens mannfolka tjener alle pengene. Kvinner har markert seg i næringslivet og fler velger å ta lederdyktige utdanninger. Herregud, jeg elsker den trenden! Vi trenger da ingen andre enn oss selv for å ha det bra her i livet. Nå snakker jeg både på karrierebasis og i hverdagen. Enda er det slik at alt for mange jenter legger lykken sin i hvordan hun blir behandlet av motsatt kjønn. Jeg har venninner som føler seg som dritt fordi de ikke fikk nok oppmerksomhet fra sin utvalgte, og andre venninner som kjeder seg på byen om hun ikke blir spandert drinker på i fleng. Sånn skal, og kan det ikke være. Som jeg har nevnt tidligere, så gjelder det å finne lykken i seg selv og egne prestasjoner først. Så kan andre sine meninger komme på andreplass. Det må være et utrolig turbulent og vanskelig liv om man alltid skal være avhengig av noen andre for å føle seg lykkelig. Jeg husker selv hvordan det var, i mine yngre dager (nå høres jeg veldig gammel ut..) så hadde jeg det helt forferdelig om det ikke gikk slik som forventet hos en fyr jeg likte godt. Jeg husker jeg hadde det skikkelig dritt, og da tenkte jeg for meg selv at dette går ikke. Jeg hater å føle meg nedfor og gjør alltid alt for å unngå dette. Så det gjorde jeg i den situasjonen også. Det skjedde ikke over natten selvfølgelig, men jeg var bevisst på at jeg måtte endre tankegangen min. Etterhvert gjorde jeg dette, og det kunne jeg ikke vært mer glad for nå!

Så poenget mitt med denne lange teksten er altså at vi må stå opp for oss selv jenter! Både ta ansvar for eget liv og følelser. Vi skal være selvstendige og vår egen lykkes smed. Og hvem vet? Kanskje den store kjærligheten dukker opp også, og da får vi se på det som en stor bonus 😀

Uansett om du vil bli sjef i et toppfirma, sykepleier eller lastebilsjåfør så følg den drømmen. Det er ikke viktig hva du gjør, så lenge det er det du selv ønsker og vil.

Hva er målene i deres liv? Er det å bruke mange timer på skjønnhet for å se best mulig ut, eller å råtne bort på skolebenken for å få en best mulig karriere? Jeg har tenkt litt på det i det siste. Ofte virker det som om mennesker er enten/eller. Enten ser de ut som en million dollar, men er dum som et brød og lever på sin bedre (eller rikere) halvdel. Eller så har de den beste jobben, tjener gode penger men ser likevel ut som slitne vrak som ikke bryr seg om det ytre. Jeg for min del er en god dose overfladisk, men jeg er også en målrettet og ambisiøs jente som gjerne vil ha i pose og sekk. Det er helt uaktuelt for meg å være kun én av delene. For at jeg skal kunne føle meg bra, må jeg både oppnå suksess i livet og føle meg fresh.

Jeg er verken 100% karriere eller fashionista, men jeg ønsker å være en karriarista. En person som lykkes både jobbmessig men samtidig holder utseendet ved like. Er det for mye å be om? Se for eksempel på Olivia Pope (ja, jeg vet det er en fiktig person tatt fra en tv-serie). Hun er virkelig en sterk kvinne med ben i nesa, fantastiske antrekk og en utstråling man bare kan misunne. Vi er nå over i en ny generasjon der sterke kvinner kommer frem. Vi vil lykkes både på hjemmebane og på jobb, og det skal vi klare.  Personlig er jeg mer målrettet og motivert enn jeg har vært på lenge, og det ønsker jeg også i vise i bloggen fremover. Jeg vet det er et megahelvete å være student nå, men vi skal klare det uten å forfalle helt! #karriarista

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Er jeg smart nok? Sprek nok? God nok?

Ved flere anledninger har jeg skrevet på bloggen at jeg aldri har slitt med dårlig selvtillit. Og det er jo sant, men kanskje ikke hele sannheten. Jeg har såklart dårlige dager som alle andre, men det er ikke det jeg prater om. Syns egentlig det er ganske skummelt å skrive om dette på bloggen, fordi jeg vil ikke bli sett på som en hykler. En som skyver kroppspresset under en stol, men samtidig kjenner på det selv. En som skryter av å ha en selvtillit ingen kan knekke, men som sitter i hjørnet på sofaen å føler seg stygg, og drar genseren over haken for at kjæresten ikke skal se. Det er jo helt latterlig, og det må jo se helt latterlig ut. Der sitter jeg liksom, og skjuler den innbilte dobbelthaken min for en person som har sett alle mine stygge vinkler og elsker meg fordi. Av og til er det bare sånn.

Jeg syns uansett det er viktig å ikke skylde på noen andre. Det er ingen sin feil at jeg føler meg som dritt en gang iblant. Jeg går ikke rundt i Bergen by å rabler over bikiniplakater med en sprittusj fordi jeg syns de jentene er penere enn meg. Det blir å gå for langt. Jeg kjemper mest med meg selv. Ser tilbake på gamle bilder og tenker “fy, der var jeg bra trent”. Så går jeg i speilet å prøver på gamle bikinier som satt som et skudd tidligere, men nå føles helt feil. Jeg ser sikkert helt lik ut i andres øyne, og tallet er sikkert det samme på vekta. Det er hodet det er noe galt med, ikke kroppen. Jeg scroller nedover nelly for å finne nye antrekk, men luker ut alt for mye. “Jeg kan ikke gå med spagettistropper, fordi jeg har for breie skuldre”. Det er bare en av tankene som raser igjennom hodet. Etter så mange år som blogger har jeg lært å kjenne kroppen min alt for godt. I mine øyne vet jeg akkurat hva som kler meg og hva jeg føler meg feit i. Det er så mange fine klær i skapet mitt jeg sparer til én vakker dag. En dag jeg har en perfekt kropp. Det sykeste er at mange av klærene var mine favoritter for en stund siden, og jeg følte meg virkelig fin.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke kroppen min det er noe galt med. Det er heller ikke fjeset mitt det er noe galt med. Av og til er det dessverre hodet mitt som prøver å ødelegge for meg. Og uheldigvis har det seg slik at det er mange jenter der ute, med hoder som prøver å ødelegge. Nå hørtes det kanskje veldig rart ut, med hodet mener jeg altså psyken. Nå må vi skjerpe oss jenter! Hvorfor er det slik at man aldri kan si at “i dag er jeg faen meg fin!!”. Det var mye lettere for meg å si tidligere. Nå må jeg sende snapper til alle vennene mine og bare “kan jeg gå sånn??”. Såklart kan jeg gå sånn, det skal ikke være slik at man trenger bekreftelse fra alle for å føle seg bra. Men det hjelper jo veldig på såklart, men jeg mener vi burde føle oss fin først, så kan andres meninger komme på andre plass. Jeg orker ikke bruke mer tid og energi på dette tullet mer. For vet dere hva, jeg er en flott jente som ikke har noe å klage over. Og det er faen meg du også.

Målet for uken er føle meg virkelig fin. Ikke bare si det, men å føle det. Da skal jeg skrive det på bloggen også, at i dag føler jeg meg faen meg fin. Det skal jeg klare. Beklager mye banning. Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, nå skriver jeg egentlig bare ned det jeg føler. Heldigvis er dette bare en personlig blogg og ikke et magasin. Da hadde jeg nok ikke solgt særlig mange kopier..

Det er sykt mye om bloggere, penger og diverse i media for tiden. Har fått med meg cirka halvparten av det, men likevel sitter jeg her helt forbauset. Er det så langt vi har kommet? Jeg har liksom alltid bare gått med bloggstrømmen og ikke tenkt så mye over hvor den faktisk har ført meg hen, men nå skjønner jeg jo at dette er stort. Dette er min jobb, og ikke lenger en hobby jeg tjener penger på. Wow, jeg syns egentlig det er ganske kult. Har på en måte aldri reflektert over det før, men nå skjønner jeg jo at jeg har fått til noe unikt. Jeg er ganske ikke den samme bloggeren som før, men jeg har likevel klart å skapt meg en jobb for meg selv uten noen sjef over meg.

Jeg husker de gode gamle dagene der det ikke var så nøye om en Zaloflaske sto bak meg på bildene jeg postet på bloggen. Da jeg blogget om alt fra et besøk på McDonalds til hvordan det hadde gått på skolen den dagen. På en måte var det kanskje bedre tider før, vi bloggerne var mer personlig. Vi slapp leserne inn i en uredigert verden der man like så greit kunne skrive om politiske meninger til hva slags godteri som var favoritten. Nå tør mange liksom ikke å uttale seg mer, meg selv inkludert. Livredd for at det skal bli storm i kommentarfeltet og at media skal blåse det opp til en stor greie. Utrolig synd, merker jeg også blir mektig provosert over hele greien. Hvorfor skal ikke jeg få poste mine ærlige meninger på en personlig blogg? Jeg skriver for faen ikke et moteblad der alt skal være perfekt. Det kan være lett å glemme det i en blogg-generasjon der alle ser ut som supermodeller og bildene ser ut til å være tatt av en fotograf. Dessuten er det kun meg som setter sperrer, det er ingen som tvinger meg til å holde meningene for meg selv. Jeg er en helt vanlig jente som skriver en blogg, kanskje det er på tide å vise litt av den siden igjen.

Selvom bloggverdenen går videre, og kvaliteten på innholdet bare øker tror jeg det kan være viktig for mange å se litt tilbake. Hva er det vi vil formidle med bloggen? Om det er perfekt interiør eller antrekk så er jo det helt greit. Men for meg som vil ha en personlig blogg kan jeg nok hente mye inspirasjon fra gamleJulia som skrev uten filter og ikke brydde seg om hva andre mente. Nå skal liksom alt filtreres før det blir  postet. Man skal fjerne urenheter, redigere bildene perfekte og ha en dritkjedelig tekst under typ “her har du meg i dag, hva gjør du på?:):)”. Tror nok jeg skal bruke en times tid på å bla igjennom gamlebloggen, både for moroskyld og får å finne inspirasjon.

En liten fredagsnuss fra meg :*

Jeg er vel ikke den eneste som føler livet er deilig om dagen? Det er en følelse i hele kroppen som forteller meg at nå blir alt bedre. Utrolig rart, for jeg har virkelig hatt et ganske så bra år generelt og har ikke hatt behov for å føle meg bedre. Likevel har jeg en brusende følelse av at nå er livet på vei mot en fantastisk lys tid. Hvorfor tenker jeg sånn? Jeg har jo fire eksamener den kommende måneden som jeg absolutt ikke er forberedt til, og akkurat nå ligger jeg mett som en gris på sofaen å føler meg egentlig helt jævlig. Grunnen til denne følelsen er været, uten tvil. Selv om det er meldt regn hele uken fremover fikk vi iallefall en god smakebit på sommeren i går og i helgen. Vi fikk en smakebit på hvordan livet er på sommeren. Alt er så lett, ingenting er tiltak. Man bare slenger en flaske vin under armen og setter seg i parken. Man sitter på uteservering med gode venner å koser seg med sola i fleisen. Sist men ikke minst, man kan gå ut døren uten ti lag med klær for å holde varmen.

Jeg føler iallefall denne smakebiten på sommeren ga meg nok motivasjon frem mot sommerferien. Snart har jeg hele to måneder fri til å gjøre akkurat hva jeg vil, så håper jeg bare været er på min side. Det er faen meg ingen mening i ordtaket “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”. For JO, det finnes dårlig vær. Det været får meg, og hundretusener av andre nordmenn til å hate hverdagen akkurat lite nok til at man gidder å gå ut døren i det hele tatt. Det er ikke rart den sosiale kulturen til Norge ikke akkurat er den mest åpne og vennlige. Det ligger i vår natur, mye på grunn av været vil jeg tro. På vinterstid når man enten går med -10 grader i fleisen eller et regnvær uten like orker man jo ikke stoppe opp for å prate med ukjente. Man vil komme seg fra A til B så fort som mulig uten å fryse ihjel eller bli klissvåt. Jeg er iallefall fly forbanna hele veien om været er dritt, og det eneste jeg tenker på er “fyfaen i helvete hvorfor gadd jeg å gå ut døren i dag”.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg kommer hen med dette innlegget, for nå har jeg pratet om alt fra livet til den sosiale kulturen i Norge. Poenget er vel at nå kan vi smile igjen folkens. Sommeren er på vei, og selvom vi kanskje må tåle litt drittvær til så kommer faen meg sommeren snart!!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen grunner til at jeg liker at regntiden er over (i Bergen varer den fra september til april):

Zara kan gå på do uten å dø av kulde.

Jeg slipper å gå turer som dette mens jeg hater livet.

Jeg slipper å ligge sånn i sofaen fordi jeg ikke har noe bedre å gjøre. 

Sist, MEN IKKE MINST! Når man tar bilder slipper hatten å blåse av og at håret står til alle kanter. Her har dere mine favoritt-feelgod-sanger!

Robin Schulz – Headlights
Chris Malinchak – So good to me
Kendrick Lamar – King kuta
Klingane – RIVA

Noen som har sett the walking dead? Det er en av mine favorittserier, nedturen er bare at jeg får så syke mareritt av det. Drømmer at verden har blitt nøyaktig som på serien, også er vi en gjeng som løper, gjemmer oss og overlever akkurat som Rick og gjengen. Av og til våkner jeg av at jeg skjelver fordi jeg er så stressa! Men heldigvis føler jeg meg ganske så klar om verden plutselig blir et zombiested, for nå vet jeg jo hvordan man skal drepe de etter å ha sett på serien.. Hah! Fant denne filmen på facebook, hvor sinnsyk prank er ikke dette? Stakkars mennesker..

https://www.youtube.com/watch?v=3mmcv5J9fC8

Tenk om dette hadde skjedd med meg, da hadde jeg sikkert drept alle menneskene fordi jeg virkelig trodde de var zombier og ikke bare køddet med meg. Så tips til alle: IKKE spøk med meg om at vi har fått en zombie-apocalypse, da tar jeg nærmeste skarpe gjenstand og slår inn hodet ditt – akkurat slik jeg har lært det på the walking dead.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Over til noe helt annet, men minst like creepy. Det har snødd i Molde 🙁 På frokosten i dag tidlig satt jeg å ristet fordi jeg var så forbannet, hater snø og hater vinter. Heldigvis reiser jeg til Oslo i morgen tidlig, og der er det meldt hele 14 grader! I dag er det altså ikke annet å gjøre enn å tenne i peisen og kose seg sminkeløs i joggisen. Burde egentlig begynne å pakke kofferten min allerede, med tanke på at jeg har klær overalt i hele huset til mamma, og jeg vil gjerne få med meg alt.