Er jeg smart nok? Sprek nok? God nok?

Ved flere anledninger har jeg skrevet på bloggen at jeg aldri har slitt med dårlig selvtillit. Og det er jo sant, men kanskje ikke hele sannheten. Jeg har såklart dårlige dager som alle andre, men det er ikke det jeg prater om. Syns egentlig det er ganske skummelt å skrive om dette på bloggen, fordi jeg vil ikke bli sett på som en hykler. En som skyver kroppspresset under en stol, men samtidig kjenner på det selv. En som skryter av å ha en selvtillit ingen kan knekke, men som sitter i hjørnet på sofaen å føler seg stygg, og drar genseren over haken for at kjæresten ikke skal se. Det er jo helt latterlig, og det må jo se helt latterlig ut. Der sitter jeg liksom, og skjuler den innbilte dobbelthaken min for en person som har sett alle mine stygge vinkler og elsker meg fordi. Av og til er det bare sånn.

Jeg syns uansett det er viktig å ikke skylde på noen andre. Det er ingen sin feil at jeg føler meg som dritt en gang iblant. Jeg går ikke rundt i Bergen by å rabler over bikiniplakater med en sprittusj fordi jeg syns de jentene er penere enn meg. Det blir å gå for langt. Jeg kjemper mest med meg selv. Ser tilbake på gamle bilder og tenker “fy, der var jeg bra trent”. Så går jeg i speilet å prøver på gamle bikinier som satt som et skudd tidligere, men nå føles helt feil. Jeg ser sikkert helt lik ut i andres øyne, og tallet er sikkert det samme på vekta. Det er hodet det er noe galt med, ikke kroppen. Jeg scroller nedover nelly for å finne nye antrekk, men luker ut alt for mye. “Jeg kan ikke gå med spagettistropper, fordi jeg har for breie skuldre”. Det er bare en av tankene som raser igjennom hodet. Etter så mange år som blogger har jeg lært å kjenne kroppen min alt for godt. I mine øyne vet jeg akkurat hva som kler meg og hva jeg føler meg feit i. Det er så mange fine klær i skapet mitt jeg sparer til én vakker dag. En dag jeg har en perfekt kropp. Det sykeste er at mange av klærene var mine favoritter for en stund siden, og jeg følte meg virkelig fin.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er ikke kroppen min det er noe galt med. Det er heller ikke fjeset mitt det er noe galt med. Av og til er det dessverre hodet mitt som prøver å ødelegge for meg. Og uheldigvis har det seg slik at det er mange jenter der ute, med hoder som prøver å ødelegge. Nå hørtes det kanskje veldig rart ut, med hodet mener jeg altså psyken. Nå må vi skjerpe oss jenter! Hvorfor er det slik at man aldri kan si at “i dag er jeg faen meg fin!!”. Det var mye lettere for meg å si tidligere. Nå må jeg sende snapper til alle vennene mine og bare “kan jeg gå sånn??”. Såklart kan jeg gå sånn, det skal ikke være slik at man trenger bekreftelse fra alle for å føle seg bra. Men det hjelper jo veldig på såklart, men jeg mener vi burde føle oss fin først, så kan andres meninger komme på andre plass. Jeg orker ikke bruke mer tid og energi på dette tullet mer. For vet dere hva, jeg er en flott jente som ikke har noe å klage over. Og det er faen meg du også.

Målet for uken er føle meg virkelig fin. Ikke bare si det, men å føle det. Da skal jeg skrive det på bloggen også, at i dag føler jeg meg faen meg fin. Det skal jeg klare. Beklager mye banning. Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, nå skriver jeg egentlig bare ned det jeg føler. Heldigvis er dette bare en personlig blogg og ikke et magasin. Da hadde jeg nok ikke solgt særlig mange kopier..