God morgen! Jeg tenkte å prate litt om komplekser. Jeg er usikker på om det er en overdrivelse å si at alle jenter har en, uansett om den måtte være stor eller liten. Jeg kan egentlig gå rett på sak, og si at pigmentflekkene mine på leggen (som du ser på bildet over) har tidligere vært et stort kompleks for meg. Før brukte jeg faktisk å sminke de, eller iallefall prøve å skjule de så godt jeg kunne. Jeg hatet å gå i plagg som viste bena mine, nettopp fordi jeg har såpass store pigmentflekker på leggen.

Jeg var bombesikker på at jeg en vakker dag skulle ta laser eller gjøre noe slik at de ble borte. Bare tanken på å leve med de resten av livet mitt gjorde meg kvalm. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd de siste årene, men noen laser har jeg ikke tatt og har ikke planer om å gjøre det heller. Pigmentflekkene har liksom blitt en del av meg, uansett hvor rart det høres ut. Jeg er ikke flau over de i det hele tatt, og går jo omtrent ikke i annet enn shorts, skjørt eller kjoler på sommeren. Mitt aller verste kompleks ble liksom borte av seg selv. Flekkene vil alltid være der, men jeg har godtatt de som en del av meg.

Det jeg egentlig prøver å komme fram til er at vi må godta oss selv for den vi er. Det er tross alt mange som forteller oss at vi er god nok. Dessverre hjelper det lite med andres tanker om man ikke føler seg god nok selv. Man nikker liksom der og da, men egentlig tenker man noe helt annet. Det er jo egentlig helt latterlig, men dessverre realiteten til mange der ute. Heldigvis har jeg blitt flinkere med årene. Det er faktisk bare sånn jeg er født, og jeg tviler på at livet mitt ville blitt noe særlig bedre selv om jeg fjernet “skjønnhetsfeilen” på leggen min. Da ville jeg nok hoppet rett over på et annet kompleks som jeg ville fikse på, og den onde sirkelen er jeg ikke interessert i å være en del av.