Hei! Jeg heter Julia, er 22 år og skriver denne bloggen. Her poster jeg litt tomme ord, outfitbilder og bilder av chihuahuaen min Zara. For lenge siden var jeg veldig flink til å være med drøy på bloggen, og turte å skrive hva jeg faktisk mente om ting. Jeg mener like mye enda, om kanskje ikke enda mer. Grunnen til at jeg har blitt litt tilbaketrukken de siste årene er fordi jeg er redd for at ting jeg skriver og bilder jeg poster ikke passer inn i malen samfunnet har satt.

Det er akkurat det jeg føler. At det er en mal på hvordan man skal oppføre seg, hva man skal mene og hvordan man skal se ut. Om man Gud forby tør å være litt annerledes burde man forvente å få masse reaksjoner tilbake, både gode og dårlige. Vi lever i en verden der det er mer interessant å snakke om antrekket til hun i parallellklassen enn hvordan dagen vår har vært. Vi vil heller sende snaps av folk som driter seg ut enn å faktisk hjelpe. Sist men ikke minst bryr vi oss så alt for mye om hva alle andre gjør, og skjønner ikke selv at personen man har blitt ikke er særlig kul.

Hvorfor gidder du å bry deg så jævlig om alle andre? Vi ble alle født frie individer, og bestemmer selv om vi vil ha 1000 gram silikon i puppene, farge håret lilla eller mener at cola smaker det samme som pepsi. I vårt lille land er det dessverre slik at man blir sett på som en outsider om man velger å gå sin egen vei. Ja, man liker selv å tro at man er sjefen i sitt eget liv og gjør valg etter eget ønske. Men gjør du virkelig det? Hva ville du egentlig gjort med livet sitt om det ikke var noen rundt deg til å dømme, myse med øynene eller fortelle deg at det er teit? Egentlig er vi alle blitt kopier av hverandre, og gjør ting basert på det samfunnet mener er rett. Jeg er så drit lei.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tenk for en fin verden det hadde vært om alle kunne holdt kjeft. Om ingen hadde brydd seg så jævlig om hva andre velger å gjøre, velger å se ut eller velger å mene. En verden uten VG´s latterlige overskrifter med “se hva hun har opperert!” eller “blogger redigerte bort en kvise på bildet sitt!!!” Det er en verden jeg kunne tenkt meg å leve i. En verden der man kan støtte hverandre og forstå at man ikke alltid kan være enig. Der man godtar alle for den de er og valgene de gjør. Hva faen har du på å vinne på å prate om at jeg tok silikon for eksempel? Er det fordi du ikke har noe bedre å prate om? Om du er en slik person, en sladrete, dømmende person foreslår jeg én ting: gjør en forandring i livet ditt slik at du også kan være fornøyd og lykkelig i hverdagen. En lykkelig person har nok med seg selv og de rundt seg, og gir blanke faen i om dronningen har kjøpt seg en kjole til 100.000. Jeg er lykkelig, og det er faen ikke ofte du hører meg prate ned om andre.

Så, smil litt da!

Mange har kanskje fått med seg at jeg har en guilty pleasure for keeping up with the kardashians og frøknene i serien. Det er mange kjendiser jeg ser opp til, men som jeg likevel ikke vil kalle mine forbilder. Jeg klarer ikke å relatere meg til ting som er så fjernt og langt unna, derfor er disse damene på denne listen. Dette er jernkvinner som har mye selvironi, bryr seg om andre og gjør en forskjell i min hverdag – uansett om de inspirerer eller bare får meg til å le.

Here we go:

June Holm

Jeg måtte selvfølgelig starte med en av mine aller beste venner. Grunnen til at jeg ser opp til June er fordi hun har opplevd mye tøft i livet sitt, og det er ingen selvfølge at hun har kommet dit hun er i dag. Bein i nesa, ikke redd for å si hva hun mener og pågangsmot er tre ting jeg setter utrolig stor pris på hos henne. Samtidig er hun kanskje den mest omsorgsfulle personen jeg kjenner, og jeg vet alltid hvor jeg har henne selv om vi ikke har pratet sammen på flere uker. Hun sier selv at en dag skal hun utrette noe stort, og jeg har ikke en tvil i kroppen på at hun komme til å klare det ♥ En annen ting: June er en av de mest sexy damene jeg vet om, og om jeg lurer på noe angående action på soverommet er hun den første jeg ringer! Ikke misforstå eller les for mye i siste setning 🙂

Ane Gyllstrøm

Ane ble jeg kjent på det første kick offet til United Influencers. Jeg kjenner henne ikke supergodt, men det inntrykket jeg har fått er ufattelig bra. Min type jente! Selvironi til tusen!! Snapstoryen hennes er faktisk dagens høydepunkt (anegyll). Hun er singel, og legger ikke skjul at hun er på jakt. Jeg elsker å følge henne på byen, der de fleste får gjennomgå. Det er vanskelig å forklare, dere må rett og slett bare følge henne på snapchat. Ane – jeg digger deg. GIRLPOWER! Vi skal til Marokko sammen over nyttår forresten, der skal vi surfe unna alle haier og maneter. Og ja, hun har veldig kul stil – håper vi bruker samme størrelse så vi kan byttelåne klær på surfecamp hihi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Cathrine Heienberg

Cath, Katta, Cath in the city, løkrullen – kjært barn har mange navn. Jeg trodde Cathrine var en veldig rolig, perfekt og egentlig kjedelig person før jeg traff henne. Det viste seg å være den mest feilaktige forhåndsdømmingen jeg har gjort! Første gang vi traff hverandre var i fadderuken til BI i 2014, da hun hoppet over meg på fylla og bare “HALLOOO!!!”. Det viste seg at hun er helt lik meg! Jeg ler sjeldent like godt som med denne frøkna, og vi kan prate om underlivet, nummer 2 og mat i timesvis. Ikke nødvendigvis samtidig. MEN, det er ikke derfor hun er på listen. Jeg ser opp til Cathrine fordi hun virkelig står på, både med bloggen sin og med boken “selvskryt”. Jeg vet hun er sliten for tiden siden hun reiser land og strand rundt om dagen, men hun gir ikke opp. Hun kommer til å nå langt i verden, det tviler jeg ikke et sekund på. Heia heia!! Og ja, enda en grunn til at hun er på listen er fordi vi begge elsker cheesburger over alt.

Celine Aagaard

Denne dama er det bare å beundre! Det er ikke mange norske damer som virkelig har slått igjennom i den internasjonale motebransjen, men det kan altså Celine skryte på seg. Jeg finner veldig sjeldent inspirasjon av kaffekopper, blomster og ullsokker – mens Celine kan ha på seg en søppelsekk og jeg ville kjøpt den samme. Hun inspirerer meg virkelig, både innenfor mote og fordi hun har nådd så langt i karrieren.

Ingeborg Nyland

Sist, men ikke minst på listen kommer min kjære farmor. Dama som har oppdratt seks barn, 17 barnebarn og en haug oldebarn. Hun nærmer seg 90år, og inviterer fremdeles hele familien på lørdagsgrøt hver eneste uke. På barneskolen var hun alltid den jeg ringte om jeg kranglet med en lærer, noe som skjedde ofte. Hun er det mest nytenkende og åpne mennesket jeg vet om. Alle er velkommen hos henne, og jeg vet jeg kan ringe henne til alle døgnets tider. Når jeg blir gammel vil jeg bli akkurat som deg. Like åpen for ny tankegang og like varm.

Listen over damer jeg ser opp til stopper ikke her, men runde 2 får jeg ta en annen gang! Hvem ser du opp til, og hvorfor?

En ting jeg er veldig usikker på om jeg har blogget om før er min planlagte neseoperasjon. Da jeg var 18 år hadde jeg bestemt meg for å korrigere nesen. Jeg var ikke fornøyd med den, og tenkte egentlig at alt annet hadde vært mye bedre. Etter en spontan telefonsamtale hadde jeg plutselig fått operasjonsdato og medisinliste på mail. Jeg hadde sendt bilder til klinikken i Oslo og fortalt hva jeg ville ha endret på. Det var greit, og jeg var klar for å legge meg under kniven. Jeg hadde planlagt alt fra hvem som skulle følge meg dit, booket hotellrom i nærheten og bestilt flybilletter fra Molde.

Jeg er en utrolig spontan person, noe som ikke alltid er så ille om det kommer til godiskjøp, et par litt for dyre sko eller en shot for mye på byen. Jeg syns alltid ting virker som en veldig god ide og blir lett revet med. Da ideen om å operere nesen falt inn i skallen min var det første jeg gjorde å ringe klinikken. Heldigvis får man ikke en slik omfattende operasjon på dagen, så jeg måtte ventet i tre måneder. Jeg trengte ikke mer enn et par uke før jeg avbestilte timen, og kom til fornuften.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen neseoperasjon har jeg altså ikke tatt. Heldigvis klarte jeg å tenke at jeg ville vente litt til før jeg bestemte meg. At om jeg virkelig ville det noen år frem i tid så skulle jeg gjøre det. Jeg er utrolig glad for det den dag i dag, at jeg valgte å vente. Jeg har faktisk ingenting i mot å operere seg, og syns man står helt fritt til å gjøre hva pokker man vil med sin egen kropp. Det eneste jeg tror er lurt er å vente til man er 100% sikker. Noen trenger ikke lang tid før de vet hva de vil, mens andre, slik som meg, trenger flere år på å tenke igjennom avgjørelsen nøye. Du vet selv hva som er best for deg, og ingen andre.

Jeg har i et par innlegg skrevet om viktigheten om bruk av refleks, du kan lese de her og her. Jeg har tidligere skrevet om hvor bra det er at refleks nå kommer i en trendy utgave, men i dag tenkte jeg å ta på meg alvorligcapsen og fortelle dere om noe som kanskje ikke er så hyggelig å lese om. Jeg har heldigvis ikke kjent noen som har mistet livet grunnen manglende refleks. Men jeg har hørt om det, og har bekjente som har mistet en av de viktigste personene i livet sitt fordi en bil ikke enset han i mørket. Han ble kjørt rett ned, og livet var dessverre ikke til å redde. Dette er lenge siden nå, men jeg kan ikke forstå hvor vondt det må være for vedkommende. Å dø på en slik måte er så ufattelig trist, spesielt siden det kunne vært unngått ved bruk av refleks. Et friskt, raskt og sunt menneske kan fort bli revet bort fra jordas overflate en mørk høstkveld om bilen ikke ser en. Jeg vil ikke miste livet på den måten, og jeg vil heller ikke at noen andre mennesker på hele planeten skal miste livet sitt på den måten. Det er nok grusomhet i verden fra før som tar mange liv, mangel av refleksbruk burde ikke være en av de.

Igjen, jeg hyller samarbeidet Forsikringsselskapet If har med Mardou&Dean. Her viser de virkelig at de tar dette på alvor, og bruker utradisjonelle midler for å få fram et alt for viktig budskap.

Hele reflekskolleksjonen Forsikringsselskapet If har med Mardou&Dean får du hos butikkene til Mardou&Dean i Sorgenfrigaten 17 og Holmens gate 4 i Oslo. Man kan også få tak i den på nettet, på hjemmesiden til If HER!

Når mørketiden kommer og kroppen pakkes mer og mer inn i store gensere, jakker og skjerf merker jeg lysten til å komme seg på trening blir mindre og mindre. Hvorfor gidde? Er det ikke mye deiligere å ligge på sofaen å bare kose seg med litt tv-serier i stedet? Å trene for overskudd er jo supersmart, men dørstokkmila er alt for lang. Iallfall for meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg trenger et mål. Jeg trenger en grunn til å trene. En grunn til å se bra ut, og føle meg vel. For meg holder det ikke at man får overskudd og helsefordeler. Jeg velger en pose med potetgull og en tur på byen foran helsefordeler any day. Jeg kan gjerne dø av overvekt så lenge jeg har en cheeseburger ved meg på dødsleiet, da dør jeg iallfall lykkelig.

Med en slik tankegang som jeg har skjønner kanskje de fleste at jeg trenger et mål å trene mot. Og nå har jeg det! Dette trodde jeg faktisk aldri at jeg kom til å skrive på bloggen, men jeg skal delta på en nesten-naken-shoot. Ikke helt naken, men med undertøy. Bildene er faktisk til privat bruk, og jeg er ikke sikker om jeg kommer til å dele de på bloggen enda. Om de blir like delikat og stilrene som jeg ser for meg gjør jeg det kanskje, men om det blir for mye sex over det holder jeg de for meg selv. Vi får se! Hva er vel ikke et bedre mål å trene mot? Jeg vil være i min livs form når disse bildene blir tatt, slik at jeg kan se på de mens jeg sitter på gamlehjemmet med en øl i høyre og en dobbel cheeseburger i venstre hånd. Da skal jeg tenke “shit, jeg hadde mine glansdager”.

Å si at jeg ikke er et følelsesmenneske er å ta svakt i. Av og til lurer jeg på om det er noe feil med meg. At jeg ikke klarer å bli skikkelig lei meg. Om det skjer noe ille i livet mitt så tar jeg det like ille som at jeg mister et glass med vann på gulvet. Det irriterer meg et par sekunder før jeg fortsetter livet som normalt. Jeg er aldri lei meg mer enn maks et par timer. Om jeg bare har vært ekstremt heldig og ikke opplevd noe skikkelig trist, eller om jeg er en psykopat er jeg ikke sikker på. Men det bekymrer meg. Det bekymrer meg at jeg ikke klarer å bli lei meg over ting som burde knust meg i fillebiter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan huske én gang i hele mitt liv der jeg virkelig har følt på sorg. Den dagen var den verste jeg har opplevd. Jeg gråt i flere timer i strekk og hadde vondt langt inn i sjelen. En slik smerte vil jeg aldri oppleve igjen. Det var dagen Zara forsvant, og vi fikk henne ikke tilbake før et døgn etterpå. Da så jeg for meg lille bebien min ligge alene under en busk i kulden, og at hun var livredd. Den følelsen unner jeg ingen, og jeg har aldri hatt så vondt før.

Så, kanskje jeg kan bli skikkelig lei meg likevel. Eller, åpenbart kan jeg jo det. Jeg lurer bare på hva som skal til. Er det én ting som er positivt med å ikke kjenne så sterkt på ting er jo at jeg stort sett har et supert liv der jeg alltid er glad. For jeg blir nemlig overlykkelig over de minste ting. En planlagt vinkveld med jentene eller en tur på kino kan gjøre meg så lykkelig at jeg sprekker. Derfor syns jeg det er så utrolig rart at det ikke finnes noen kontraster. At jeg alltid er høyt oppe, men aldri langt nede.

Har noen det likt? Er jeg bare heldig som person, eller er dette unormalt? 

I over en time nå har jeg prøvd å tenkt ut hvordan jeg skal formulere dette innlegget. Det er så mange tanker, så mye sinne og utrolig mye frustrasjon som foregår i hodet mitt nå. Hva er det som skjer med verden, eller rettere sagt; hva er det som skjer med noen av oss? Hvor er medmenneskeligheten? Jeg kan ikke fatte i min villeste fantasi hvordan noen mennesker kan få seg til å gjøre slike handlinger. Drepe flere uskyldige. Drepe barn som ikke har skadet noen. Mener de virkelig det er verdt det for å få frem et budskap?

Jeg har også tenkt utrolig mye på hvor utrolig synd det er for muslimene, at de har slike syke mennesker som ødelegger utrolig mye. Jeg husker da jeg leste til relegioneksamen, at islam var en av de religionene jeg syns virket utrolig fin. En muslim er ikke en voldelig person. En muslim dreper ikke andre og mangler medmenneskelighet. Derfor er det utrolig frustrerende at noen velger å drepe og terrorisere i navnet til Islam. Det skaper så mange fordommer mot millioner av mennesker som ikke har skadet noen i hele sitt liv. Det syns jeg er ufattelig trist.

Bildet er tatt herfra.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I see humans, but no humanity. Pray for Paris.

Har noen opplevd at hodet bare er helt tomt? I dag våknet jeg og føler meg helt lost i toppen. Jeg sto på kjøkkenet i ti minutter å glodde tomt inn i kjøleskapet for å finne ut hva jeg skulle lage til frokost. Jeg husker ikke hva dagens planer er og om jeg egentlig skulle ha vært på en gruppetime for tre timer siden. Jeg har prøvd å skrive noe i dette innlegget i sikkert en time, men i dag er frøken Julia helt borte. Om dette er dag to av en grusom hangover kan godt være, siden det kanskje ble litt for mye på torsdag..

Men jeg er veldig glad, da. Jeg vet liksom at dette blir en bra dag, selvom jeg ikke helt husker hva planene er enda. Men men, jeg håper minnene kommer tilbake til meg før det er for sent. Haha!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om disse spabildene passer i innlegget er jeg også usikker på, men som sagt er jeg ikke helt i rute i dag.

“Hvis man er eldre enn ti år og fortsatt ikke vet om man liker gutter eller jenter, så synes jeg de bør sette seg i et skap, løse døra og holde seg der. Hbor dum kan man bli? Det er den enkleste tingene i verden, det tar 4 sekunder å oppdage dette for normale mennesker. Men det er klart, hvis man vil ha oppmerksomhet og melke det for alt det er verdt, da lager man masse oppstyr og kommer ut av skapet. Dere homser kunne ikke a ha vært mer irriterende, gjør hva der vil, knull menn i rumpa hele dagen, men hold det for dere selv! Dere springer rundt å feirer dere selv, som om dere er noe stort. Dere er en simpel produksonsfeil og det er alt dere er. Så vær så snill, sett dere ned og hold kjeft. Ingen bryr seg og vi er møkk lei maset deres.”

Kommentaren over fikk jeg på bloggen min i går, på innlegget “er du homo?“. Jeg må bare spørre, finnes det virkelig sånne mennesker i Norge enda? Kanskje jeg er så bortskjemt at jeg kun omgås med normale mennesker med sunne holdninger, at jeg glemmer at det finnes slike idioter som personen over. Som jeg svarte han i kommentarfeltet, så ser jeg virkelig ikke hvordan slike mennesker kan komme seg frem i livet. Lykke til, din jævla idiot. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dere vet hvem Andreas er? Han har vært en av mine beste venner i flere år og er stadig avbildet på bloggen. I helgen var vi sammen i Oslo, og et tema vi pratet om i går kveld tenkte jeg å skrive noen ord om nå.

For cirka halvannet år siden kom Andreas ut av skapet, og sto frem som homofil. Dette var etter vi var ferdig på videregående skole. Før han kom ut av skapet spurte alltid folk meg om han var homofil, og det har vært spekulasjoner rundt hans legning i flere år før han sto frem. Nysgjerrigheten til folk var det ingen grenser for, og de skulle på liv og død vite hvilket lag han spilte på. Dette får meg til å se rødt. At andre skulle gjøre seg opp en mening og dømme han før han selv var 100% sikker på om han likte gutter eller jenter syns jeg er ufattelig trist.

Homofil, hetrofil, lesbisk eller bifil – har det noe å si? Er det virkelig så interessant med andre menneskers seksuelle preferanser at man nærmest dør etter å finne det ut? Spiller det noen rolle for deg om en bekjent eller venn liker gutter eller jenter? Dette er en privatsak som faktisk ikke angår andre enn personen det gjelder. Jeg syns det er helt latterlig at man skal gå rundt å spekulere om sånne ting. Da kan man heller lure på hva vedkommende skal ha til middag, det er like meningsløst.

Jeg sier det igjen, spiller det noen rolle? Hvorfor er det så interessant å vite? Jeg fatter det virkelig ikke. Når jeg blir kjent med nye mennesker er jeg på jakt etter en god kjemi, og om personen liker samme eller motsatt kjønn er ingenting jeg bryr meg om. Om de vil fortelle det til meg er det selvfølgelig hyggelig, men hvis ikke så er det helt greit.

Tenk så mange der ute som blir forhåndsdømt som for eksempel homofil av de rundt seg uten å vite det selv engang. Jeg har flere kompiser som nærmest ble dratt ut av skapet før de var klar for det selv, og det kan ikke være en hyggelig måte å stå fram på. Jeg tror det viktigste av alt er å vise at man er en god venn uten fordommer. Det verste man kan gjøre er å dra den “om du er homo så er det heeeelt greit assa, du kan si det til meg!” før personen er klar for det selv. Mange sliter nok også med å definere hva de er, og vil ikke bli satt i bås som enten eller.

Med det sagt vil jeg takke Andreas, Glenn, June, Jeanette Helen og resten av menneskene som har gjort både uken og helgen ufattelig fin. Nå sitter jeg på Gardermoen og har nettopp sagt hadet til Andreas som reiser hjem til Molde. Over ser dere den fantastiske solnedgangen som var i Oslo i dag, noe så fint ♥