Å si at jeg ikke er et følelsesmenneske er å ta svakt i. Av og til lurer jeg på om det er noe feil med meg. At jeg ikke klarer å bli skikkelig lei meg. Om det skjer noe ille i livet mitt så tar jeg det like ille som at jeg mister et glass med vann på gulvet. Det irriterer meg et par sekunder før jeg fortsetter livet som normalt. Jeg er aldri lei meg mer enn maks et par timer. Om jeg bare har vært ekstremt heldig og ikke opplevd noe skikkelig trist, eller om jeg er en psykopat er jeg ikke sikker på. Men det bekymrer meg. Det bekymrer meg at jeg ikke klarer å bli lei meg over ting som burde knust meg i fillebiter.
Jeg kan huske én gang i hele mitt liv der jeg virkelig har følt på sorg. Den dagen var den verste jeg har opplevd. Jeg gråt i flere timer i strekk og hadde vondt langt inn i sjelen. En slik smerte vil jeg aldri oppleve igjen. Det var dagen Zara forsvant, og vi fikk henne ikke tilbake før et døgn etterpå. Da så jeg for meg lille bebien min ligge alene under en busk i kulden, og at hun var livredd. Den følelsen unner jeg ingen, og jeg har aldri hatt så vondt før.
Så, kanskje jeg kan bli skikkelig lei meg likevel. Eller, åpenbart kan jeg jo det. Jeg lurer bare på hva som skal til. Er det én ting som er positivt med å ikke kjenne så sterkt på ting er jo at jeg stort sett har et supert liv der jeg alltid er glad. For jeg blir nemlig overlykkelig over de minste ting. En planlagt vinkveld med jentene eller en tur på kino kan gjøre meg så lykkelig at jeg sprekker. Derfor syns jeg det er så utrolig rart at det ikke finnes noen kontraster. At jeg alltid er høyt oppe, men aldri langt nede.
Har noen det likt? Er jeg bare heldig som person, eller er dette unormalt?
Jeg er heeelt omvendt, og gråter ganske ofte! Haha! Men syns du bare så veldig glad for at du du er så god på å kjenne på lykke 🙂 jeg tror at når du virkelig har det vondt, som da du mistet Zara, vil du kjenne det 🙂
Følte du ikke noe særlig på det når det ble slutt mellom deg og kjæresten?
Wow, heldig! Jeg er omvendt og heller mer nede enn oppe.. haha. Hva er hemmeligheten?
Kanskje du ubevisst bare fortrenger alt vondt? Det med Zara krevde jo på en måte veldig at du MÅTTE føle det, og handle.. men om du derimot mister en i familien eller går igjennom et brudd så kan det jo hende at du rett og slett bare fortrenger smerten og skyver det bort for å slippe å føle..
Ja, det kan faktisk godt hende! Nå har jeg ikke mistet noen nær i familien min enda, heldigvis. Men det blir nok noe av det verste jeg kommer til å oppleve også..
I feel you, kjenner meg sykt igjen! du er ikke alene der:)
Haha, godt vi er fler 😀
Hei Julia! Jeg kjenner meg veldig igjen! Jeg er alltid midt på i humøret, aldri langt nede eller veldig høyt oppe. Men flere ganger høyt oppe enn omvendt. Jeg synes det er ensomt å føle det slik, fordi det ikke er “vanlig”. De fleste er vel både oppe og nede med følelsene sine. Jeg synes iallefall det er fint du reflekterer over det og er så åpen rundt det. Tror det er mange som ikke skjønner det, iallefall ikke mine venner. De fleste sier at jeg er heldig som har så få dårlige dager, men samtidig føler meg unormal som du sier…
Jeg tror vi bare burde være glad for at vi har det slik 🙂 Det er jo aldri gøy å være lei seg, og det er jo bare bra å være mer lykkelig enn omvendt! Klem