De fleste har vel fått med seg bildet av et ungt Syrisk barn på tre år, som ligger på en strand med livet tapt. Bildet i seg selv gir meg frysninger nedover hele ryggen, og jeg brukte et par minutter før jeg klarte å tenke normalt igjen. Bildet så jeg i går kveld rett før leggetid. Som sagt tok det noen minutter før jeg var over det og sovnet søtt i min store seng på nesten to meter, med en chihuahua på høyresiden som helt sikkert hadde fått i seg mer mat i løpet av dagen enn mange flyktninger der ute.
Jeg er ekstremt flink til å fortrenge ting, og at det bare tok meg to minutter for å glemme denne lille, vakre gutten gjør meg småkvalm over egen tankegang. Det er først i dag jeg tok meg selv i fortrenge det så fort. Jeg lever i min egen boble der mitt aller største problem denne morgenen var at jeg var tom for shampoo. Man kan si hva man vil om flyktningspolitikken i Norge. Personlig vet jeg ikke nok om den til at jeg kan uttale meg. Uansett hvilken mening du har, så er dette mennesker. Det er barn. Det er unge studenter. Det er høyt utdannede personer som brått ble revet bort fra hjemmene sine. Siden det skjer så mye vondt i verden, og man leser ofte om kriser rundt om i VG kan det være vanskelig å faktisk skjønne alvoret. Man kan fort bli litt immun mot all elendigheten det blir skrevet om i media, og tenke at det ikke er noe man kan gjøre som enkeltperson uansett. Det er iallefall slik jeg har en tendens til å tenke. Jeg scroller nedover dagens nyheter, leser en overskrift om at 100 mennesker er drept i Irak før jeg scroller videre og klikker meg inn på overskriften “se kjønnet til Kim Kardashians baby!!”. Det får meg til å revurdere min preferanse rundt viktige nyhetssaker for meg. Hvor lenge kan man trekke ned gardinene og late som om verden er et vakkert sted for alle?
Nei, man kan ikke redde verden alene. Det kommer alltid til å være onde mennesker der ute som har makten til å ødelegge liv. Jeg kommer til å fortsette å leve livet som normalt, og jeg kommer ikke til å ha dårlig samvittighet fordi jeg har muligheten til å smile, le og bo i landet jeg gjør. Med det sagt tror jeg det er viktig å vite at selv om man ikke kan gjøre alt alene, kommer man langt med å gjøre litt. Jeg har ikke ti millioner jeg kan gi til kirkens nødhjelp, men det betyr ikke at jeg ikke kan gi et par hundre kroner.
Om du ønsker kan du sende AKUTT til 2468. Da gir du 200 kroner til Kirkens Nødhjelp. Om du ikke har 200kr, kan du benytte deg av kontonummeret 1602.40.26353 med det beløpet du vil. Om det så bare er 10 eller 15 kroner. Det hjelper. (Nei, dette er ikke mitt eget kontonr…)
Du har skrevet feil kontonr! Det skal slutte på 535, istedenfor 353 🙂
Tenk om du kunne brukt noen av de 1000 kronene du bruker på klær i måneden i stedet for bare et par 100 kr også. Eller gitt bort noen av disse klærne. Brukt et par 1000 på å handle inn hygieneartikler og diverse, gitt det dit det trengs? Neida, jeg vet ikke hva du har gitt, og jeg kan bare gjette hvor mye du tjener på bloggen. Det er lett å bli immun fordi man velger det. Man velger aktivt å ikke bry hjernen sin noe særlig om det som skjer. På lik linje kan man velge å bry seg. Lese så mange artikler om hva som skjer, engasjere seg og være våken. Det blir svært vanskelig å ikke bry seg med nok kunnskap om hva som foregår. Men jeg tror at det ikke påvirker din verden nok. Din hverdag. Det går i glemmeboka fordi du har det bra. Men du som en over gjennomsnittet bemidlet nordmann burde ta et dypdykk ned i samvittigheten din og gi noen prosenter av hva du har. Da har du virkelig utrettet noe med bloggen din, da var virkelig all bloggingen verdt det. Syns ikke du?
Jeg er akkurat på samme måte! Utrolig trist å tenke på. Fader så godt vi har det. Bra tekst Julia, tror mange kjenner seg igjen i denne