La meg ramse opp vennekretsen min. Fire studerer juss, to går på NHH, tre bor i Budabest for å bli leger, og resten går enten høykvalifiserte studier eller har gode jobber. Hvordan tror du det er å arrangere venninnekveld med denne gjengen? Det er ikke lett.
Vi har blitt voksne. Vi må prioritere. Jeg husker da jeg flyttet til Bergen, og alle var helt i begynnelsen av studiene. Å ha kveldsmat og veninneskravling et par ganger i uken var null problem. Å dra spontant på byen en torsdagskveld var mer vanlig enn å møte opp på forelesning fredags morgen. Jeg savner det. Savner å være så spontan, og savner at vennene mine er like spontan som meg. Jeg kan faktisk ikke huske sist vi samlet hele jentegjengen fra Molde (vi er faktisk en hel del som bor i Bergen), noe vi gjorde flere ganger i uken før. Hvem er det sin feil? Ingen. Vi har rett og slett fått andre prioriteringer. Ikke at det er noe negativt i det. Som dere ser har jeg en ganske ambisiøs vennekrets, som virkelig står på. Tiden strekker dessverre ikke alltid til. Man kan ikke gjøre alt.
Jeg har aldri vært skoleflink. Ikke fordi jeg ikke har prøvd, men fordi jeg ikke bryr meg. Å sitte på forelesning har aldri gitt meg noe. Jeg er en praktiker, og lærer av å gjøre ting. Å oppleve ting. For meg har det aldri funket å sitte på skolebenken, uansett hvor mye jeg har lyst. Jeg har rett og slett ikke ro nok i kroppen til å høre på timer etter timer med informasjon jeg ikke ser hensikten i. Kanskje jeg ikke er moden nok enda, ikke vet jeg. Jeg er en veldig effektiv person, på alt jeg gjør. Om det er jobb, rydding eller blogging. Jeg bruker ikke tid på ting jeg ikke ser utnytte av, noe som faktisk er en ganske dårlig egenskap. Om jeg for eksempel sitter i et møte med flere mennesker, og samtalen skeier ut til hverdagslige ting eller samtaleemner som ikke er relevant for møtet klarer jeg ikke å delta. Jeg klarer ikke å senke skuldrene å bidra til samtalen ved mindre vi har kommet fram til en konklusjon eller er ferdig med det vi skal gjøre.
Okei, nå skeiet jeg litt ut. Poenget mitt er så enkelt som dette; alle kan ikke være flink til det samme. Som jeg skrev har jeg en ganske ambisiøs omgangskrets, der flere av mine nærmeste venner går på skikkelig bra studier, eller har gode jobber. Hva vi driver med er veldig forskjellig. Jeg kunne for eksempel aldri studert juss, og lest dag inn og dag ut på pensum. Likevel står det all respekt og forståelse for mine venner som gjør det. De er så innmari flinke, og jeg unner de all suksess i verden.
TOPP HER · BUKSE HER
Vi må slutte å sammenligne oss selv med de rundt oss. Poenget mitt er at selv om din aller beste venn passer til én ting i livet, betyr det ikke at du trenger å gjøre det samme. Jeg gikk ut av videregående med de verste karakterene du kan tenke deg, mens andre i min nærmeste vennekrets er på vei til å bli leger og advokater. Jeg vet at jeg er flink til andre ting, og må fokusere på det i stedet for å sammenligne meg selv med de. Som sagt har jeg aldri vært særlig skoleflink, fordi jeg ikke interesserer meg veldig. Jeg har derfor funnet min egen vei, og lykkes med det jeg driver med. Jeg jobber som blogger og er deleier av en butikk, og for meg føles det helt riktig. Det er det jeg ønsker å jobbe med videre i livet mitt, og kunne aldri i verden byttet ut min hverdag med noen andres.
Det er lett å skli inn i samme spor som de rundt deg, men jeg håper du gjør noe som gjør deg lykkelig. At du studerer, eller jobber med noe du virkelig brenner for. Livet er alt for kort til noe annet. Ikke prøv å vær noen du ikke er.
