Det er ikke ofte jeg føler meg helt utdatert. Som regel klarer jeg å henge med på alt som skjer innen teknologien og den slags, men nå må jeg si jeg føler meg ganske blank. Livet som nysingel er absolutt ikke det samme som å være singel for to år siden. Tilbake i “gamledager” møtte jeg mennesker, da altså gutter, via felles venner, fest eller på gaten. Vi chattet kanskje litt på facebook, men måten vi ble kjent på var ikke over internett, og absolutt ikke etter at vi hadde matchet på Tinder.
Jeg har jo fått med meg hva Tinder er. Det er vanskelig å unngå når alle venninnene bruker appen, eller iallefall har den på telefonen. Jeg har hørt så utrolig mange historier av venner som har pratet med en fyr kjempelenge, for så å gå på en stor smell da de faktisk møtes face to face. Forventningene blir alt for høye til denne drømmepersonen på nett, og virkeligheten kan ikke sammenlignes en gang. De scroller desperat etter ferskt blod, og x´er ut alle som ikke er i samme utseendekategori som David Beckham. Gang på gang er skuffelsen stor da de møter personen i virkeligheten, for han var jo tross alt så utadvendt på chatterommet, men i virkeligheten litt sjenert. Er det egentlig noen som har funnet kjærligheten via Tinder? Jeg spør av nysgjerrighet.
En annen ting ved denne appen er at jeg mistenker at det ikke er en date-app lenger. Det har blitt en hooketjeneste der man møter folk på byen man kan ta med seg hjem. Der sitter man liksom på vors med ølbriller på, sveiper igjennom dagens kjøttmarket og sender et hjerte avgårde til en potensiell sexpartner. Det må jo være utrolig ålreit for de som kun er ute etter en one night stand, da. Mye penger sparer man også, da man slipper å spandere drinker i fleng på jenta for å få henne med seg hjem. Man kan jo bare skrive noen fine ord på iPhone-tastaturet før kveldens måltid er i boks.
Kall meg gjerne gammeldags, men jeg syns denne Tindergenerasjonen har blitt alt for kynisk. Der man krysser ut alle som ikke er kjekk nok, og godtar bare det beste. Det er jo ingen hemmelighet at mange gutter er en smule ufotogene også. Hallo, hvor mange ganger har du ikke vist flørten din til en venninne, for så å sagt “han er mye kjekker i virkeligheten, dette er et gammelt bilde assa!!” Hva har det å si? Så lenge du liker en person så spiller det vel ingen rolle hvor kjekk han er? Nå mistet jeg litt poenget mitt, det jeg mener er at utseendet faktisk ikke har så forbanna mye å si. To superpene mennesker kan ikke få et forhold til å fungere om de ikke passer sammen personlighetsmessig. Man kan ikke ha et velfungerende forhold med verdens kjekkeste mann om personligheten hans er dritt.
Så ja, noen Tinder eller andre datingapper blir nok ikke lastet ned på min telefon. Jeg har mye større tro på at å møte mennesker i virkeligheten er oppskriften på suksess. Man klarte faktisk å møte den store kjærligheten før internettgenerasjonen også, det liker jeg å tro at går an enda. Jeg ser virkelig ingen hensikt i å chatte med mange gutter og få bekreftelse via dumme apper som Tinder, Happn eller Hot or Not. Min lykke og selvbekreftelse er heldigvis knyttet opp mot noe helt annet.
