God morgen, og dette er faktisk en GOD morgen! For bare 24 timer siden satt jeg på en benk ved en fotballbane helt fortvilet over at Zara enda ikke var funnet. Det har vært en spesiell helg, for å si det mildt. Tenkte jeg kunne skrive noen ord om det hele.

Som nevnt tidligere fikk jeg en telefon fredag kveld om at Zara hadde blitt borte fra lufteturen sin og var ingen steder å finne. Hun går såklart alltid med bånd, men vi bruker å slippe henne løs om det er store gressplener osv – noe det var der hun forsvant. Hun bruker aldri å verken gå langt ifra oss, og kommer alltid tilbake når vi roper. Men ikke denne gangen. Da jeg fikk telefonen hadde vi akkurat sjekket inn på hotellet her i Oslo, så vi måtte bare komme oss inn i en taxi og dra til Rignes Park for å lete. Jeg var helt sikker på at hun bare hadde gått tilbake til leiligheten hun var sist, og fikk helt sjokk da jeg så at hun ikke sto i bakgården å ventet på at vi skulle komme tilbake. Da begynte panikken å ta meg, og jeg løp tilbake til fotballbanen mens jeg skrek ZARAAA av full hals mens jeg hikstet og gråt. Plutselig møter jeg en dame som går tur med hunden sin, hun het Beate og fortalte meg om en frivillig organisasjon som heter “Med hjerte for hunder på rømmen“. Hun ringte lederen av gruppen og fikk hun til å lage savnet-plakater av Zara, pluss delte det overalt på facebook.

Vi lette og lette, overalt på hele Grunerløkka uten å finne henne. Det ble mørkt, og vi hadde enda ikke funnet henne. På dette tidspunktet var jeg helt nervevrak og gikk bare å gråt, og hylene mine etter Zara ble bare mer og mer desperate. Til slutt måtte jeg bare sette meg ned for å samle meg litt før jeg fortsatte, jeg har aldri hatt så mange følelser på én gang og så for meg det verste. Vi kom tilbake til hotellet etter mange timer med leting, vi hadde ikke fått et eneste spor og ingen hadde verken sett eller hørt henne. Vi var helt utmattet av hele situasjonen. Morgenen etter fortsatte vi letingen, men var nå helt tom for ideer. Hvor skal vi lete? Hva skal vi gjøre? Vi hadde både ringt politiet, viking og hadde fått utrolig mye hjelp fra med hjertet  for hunder på rømmen. Det var mange frivillige som hjalp oss å lete, og jeg fikk beskjed om å sitte på samme sted som hun forsvant mens de gikk rundt. Hva er neste steg? Hun er ikke til å finne. Jeg begynte å google for å finne tips, og mange anbefalte meg også å kontakte en klarsynt. Personlig tror jeg ikke på slikt, men i går var jeg så desperat at jeg var åpent for alt. Klokken var nå 14.00, og jeg prøvde å ringe en klarsynt jeg fant på nettet. Hun svarte ikke på telefonen. Jeg begynte da å skrive en lang melding til henne der jeg forklarte situasjonen og beklagde så mye for at jeg kontaktet henne midt i påsken – men at dette er en nødssituasjon. I det jeg skulle til å skrive “mvh. Julia Nyland” i slutten av meldingen for å sende den, ringte 06000 meg, som er Viking sitt nummer. Den følelsen av å se det nummeret ringe fikk meg helt hysterisk, og jeg svarte telefonen med en blanding av lykke og gråtkvalt stemme. Jeg skjønte at de ikke ville ringe ved mindre de hadde en ledetråd eller i kanskje funnet henne. Han fra Viking fortalte meg at de hadde fått inn en telefon fra noen som hadde hunden min, og at jeg kunne komme å hente den. Jeg hylte av glede og løp så fort jeg kunne til adressen som bare var noen hundre meter unna.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det som hadde skjedd var at de fant Zara rett ved Alexander Kiellands Plass som bare er rundt 200 meter fra der hun ble savnet. Hun hadde altså ikke gått langt. Et polsk par fant henne fredag kveld, og hadde hatt henne hjemme hos seg helt til klokken 14.00 dagen etter. Altså i rundt 18 timer. Først ble jeg overlykkelig da jeg fant ut at hun både hadde sovet inne den natten, og at hun hadde fått mye god mat. Men etterhvert ble jeg litt sint fordi de hadde hatt henne SÅ lenge uten å ringe til politiet eller viking. Vi har hatt et helt forferdelig døgn og jeg har nok aldri vært så psykisk sliten i hele mitt liv. Men vet dere hva? Man kan ikke gå å tenkte på “hva om”. Poenget er at Zara ble funnet og er nå hjemme igjen, det er det aller,aller viktigste. Da vi hentet henne var hun helt normal, og like fornøyd som alltid. Det virket som om hadde kost seg hos sine redningsmenn. Hun var tydelig ikke preget av hendelsen, og hun skjønner nok ikke selv hva hun satt igang. For alt hun vet var hun bare på overnattingsbesøk hos noen fremmede liksom. Huff!

Nei, den følelsen jeg hadde de 20 timene Zara var på “rømmen” unner jeg ikke noen, verken venn eller fiende. Jeg har aldri grått så mye og følt meg så hjelpesløs. Jeg mistet helt motet og var helt sikker på at Zara var borte for alltid. Det verste var nok at jeg trodde hun hadde vært ute alene hele natten, redd og kald uten mat eller vann. Bare å se for seg det synet får meg til å gråte enda. Den siste timen før vi fikk telefonen fra Viking var jeg sikker på at vi aldri kom til å se henne igjen. Jeg visste ikke hva vi skulle gjøre, og vårt siste håp var å utlyse en dusør til den som eventuelt skulle finne henne, i håp om at hvis noen hadde stjelt henne heller så det som mer lønnsomt å ta dusøren enn å prøve å selge henne.

Til slutt vil jeg rette en enormt stor takk til “Med hjerte for hunder på rømmen” som jeg nå er stolt medlem av. De er helt utrolige! I går var det utrolig mange mennesker som kom for å hjelpe oss å lete, både hundeeiere og ikke. Dette er en gjeng med godhjertete mennesker, ingen tvil om det. Jeg oppfordrer, og håper alle liker de på facebook HER. Alle kan hjelpe. Uansett om du kanskje ikke har mulighet til å bli med å lete, så kan man alltids hjelpe på andre måter.

Nå prøver vi å fortsette livet som normalt, men en stor lekse lært. Nå skjønner jeg virkelig hvor mye hun betyr for meg. Bare tanken på å skaffe seg en ny hund om hun i verste fall var borte for alltid var uaktuell i mine øyne. Jeg vil ikke ha en ny hund, jeg vil bare ha Zara. Den rare lille chihuahuaen som har vært i livet mitt i snart fem år. Det første jeg skal gjøre når vi kommer til Bergen er å chippe henne med gps. Forhåpentligvis skjer aldri noe sånt igjen, men man kan aldri være for sikker.