Brått kom tidenes sorg over meg. Et skikkelig savn som er vanskelig å beskrive. Siden påske har jeg ikke hatt Zara rundt meg. Hun har flyttet til Oslo, selv om jeg selv ikke flytter før om en ukes tid. Selv når jeg flytter må jeg pendle til Bergen i enda en måned. Åh, det er så trist, men det var den rette avgjørelsen.

Da jeg og Zara var i Oslo i påsken merket jeg på henne at noe ikke stemte. Hun var veldig urolig, stresset og klarte ikke slippe meg av synet. Det virket som om hun var livrett for at jeg skulle forlate henne. Bare jeg skulle en tur på toalettet fulgte hun meg hakk i hel. Det var ikke et hyggelig syn, og helt ærlig gjorde det meg ganske trist. Den siste tiden har jeg ikke vært en god hundemamma for lille bebisen min. Jeg har reist ekstremt mye, vært på farten og rett og slett vært skikkelig egoistisk og hensynsløs. Jeg har alltid tenkt at Zara alltid tilpasser seg godt. Noe hun også gjør. Men, i påsken sa det stopp for henne. Hun hadde det ikke bra. Jeg bestemte meg derfor å la Zara være igjen i Oslo. Ikke ta henne med på sirkuset som skjer i livet mitt måneden som kommer. Hun trengte stabilitet, og å ikke leve livet på farten. Derfor er hun nå hos Glenn og Julian. Glenn har kjent Zara siden jeg kjøpte henne for snart åtte år siden. De er verdens beste venner. Hun har nå vært der i snart tre uker, og hun ser ut til å stortrives. På filmene og snappene jeg får av både Glenn og Julian virker hun som seg selv igjen. Overlykkelig, entusiastisk og trygg. Akkurat slik det burde være. Jeg kunne ikke overlatt Zara til bedre mennesker enn Glenn og Julian.

Det er selvfølgelig veldig trist å innse at jeg ikke er i stand til å ha et dyr per dags dato. Både forrige måned, og neste inneholder mye reising, og jeg lever egentlig som en sigøyner om dagen. Et par netter her og der. Et nytt land, en ny by og alle andre steder enn hjemme. Jeg gleder meg veldig til å komme til ro i Oslo. En ny start både for meg og Zara. Endelig litt stabilitet i hverdagen. Det gjør nok godt for oss begge. Først er det bare en måned med enda mer reising og pendling igjen. Deretter kan jeg gjenforenes med min lille bebis ♥

Til alle som spør meg hvordan jeg klarer å kombinere jobben min med et dyr; jeg klarer det ikke. Ikke akkurat nå. Derfor er jeg ekstremt heldig som har så gode venner som jeg stoler på som kan passe på henne. Husk at et dyr er et ekstremt stort ansvar, uansett om det kun er en “veskehund” som Zara. De trenger mye omsorg og oppfølging, og er ikke bare et tilbehør i hverdagen.

TUSEN TAKK til Glenn og Julian, som passer på det kjæreste jeg eier. Som hjelper meg i en hektisk periode som denne. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg setter pris på det ♥