Nå er det mer eller mindre akkurat ett år siden mitt største mareritt ble til virkelighet. Det var påsken 2016, og jeg husker det var en sen påske og at det hadde blitt ganske varmt i luften. I stedet for å dra på fjellet som resten av landet bestemte jeg meg for å ta en bypåske, så jeg pakket med meg Zara og reiste til Oslo for  noen dager i hovedstaden. Planene var klare. Vi skulle drikke utepils, spise digg middag ute og bare ta livet helt med ro. Men det gikk ikke som planlagt..

Jeg sto på hotellrommet for å sminke meg for kvelden da jeg fikk telefonen. “Zara er borte, jeg finner henne ikke noen steder!”. Slapp av, svarte jeg. Hun er aldri langt unna! Hvem som passet henne er ikke så viktig, det var iallfall noen Zara kjente godt og som har passet henne tidligere. Det hele var altså et uhell. Han sa i telefonen “nei, jeg har leita overalt og hun er helt borte!”. Jeg forsto ikke helt alvoret, og tenkte at Zara aldri ville rømt. Der og da var jeg derfor helt rolig, og tok ringerunden man burde ta om man har mistet et kjæledyr. Jeg ringte Viking, politiet og diverse veterinærer. Deretter hoppet jeg i en taxi og kom meg avgårde til stedet hun sist ble sett. Siden hun enda ikke hadde kommet tilbake begynte jeg å se alvoret. Var hun virkelig borte?

Vi løp rundt på hele Grünerløkka for å finne henne, men hun var sporløst forsvunnet. Etter noen timer gikk jeg fra “hun har sikkert bare rotet seg vekk og kommer snart tilbake”, til “nå har noen stjelt henne og hun er halvveis i en bil til Polen”. Jeg knakk helt sammen og jeg har nok aldri grått så mye i hele mitt liv. Det ble satt i gang en voldsom til leteaksjon etter Zara. Vi fikk hjelp av helt ukjente mennesker, og gruppen “med hjertet for hunder på rømmen” kom mannsterke for å hjelpe meg med letingen. Jeg fikk beskjed om å sitte på samme sted hun forsvant i tilfelle hun kom tilbake. Det begynte å bli mørkt ute, og fremdeles ingen tegn til Zara. Klokken tikket, og det begynte å bli alvorlig kaldt ute. Alt jeg kunne tenke på var at tenk om lille jenta mi ligger under en busk, fryser og er livredd. Tanken fikk meg til å bryte helt sammen, og det var totalt umulig å få meg til å roe meg ned eller prate til meg. Dette var det verste jeg hadde opplevd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dagen etter var det fremdeles ingen tegn til Zara, og selv om jeg ble fortalt at forsvunnede hunder som regel dukker opp til slutt hadde jeg vanskeligheter for å tro på det. Jeg hadde mistet alt håpet, og jeg hadde gått fra en hysterisk tilstand til totalt zombie modus. Jeg stirret rett ut i luften, og har aldri følt meg så tom innvendig.

Plutselig ringer telefonen. Det var Viking, som hadde fått beskjed om at noen hadde funnet Zara. Hun ble funnet bare 30 minutter etter at hun forsvant kvelden før av en familie som hadde hatt henne i leiligheten sin over natten. Hun hadde altså verken sovet ute eller hatt det ille. Zara er jo så vant med nye mennesker at jeg kan se for meg hun koste seg gløgg ihjel! Det så iallfall sånn ut da vi endelig fikk hentet henne. Hun logret med halen, sleiket familien i ansiktet som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde til og med fått sove i sengen! Faren i huset hadde tydeligvis ikke peiling på hunder, for det siste han sa til meg før vi dro var “I tried to give her chocolate, but she wouldnt have any”.

For mange virker det kanskje fjernt at dette karakteriseres som mitt verste mareritt. Det er helt okei, for jeg tror virkelig man ikke forstår hva jeg mener før man får et kjæledyr selv. Zara har vært min aller beste venn siden jeg var 17 år, og jeg har gått fra å være en usikker ungdom til en moden ung-voksen sammen med henne. Hun er der alltid når jeg kommer hjem, og jeg er den viktigste personen i hennes liv. Å føle at man har sviktet det er derfor ufattelig vanskelig, men heldigvis løste det seg til slutt.