Er det noen der ute som syns synd på foreldrene sine? Det gjør jeg. Mine tenår var absolutt en rebelltid for meg, og jeg syns spesielt synd på mamma. Det var hun jeg bodde med etter mine foreldre skilte lag, og hun som måtte se meg på mitt verste. Jeg blogget jo store deler av ungdomstiden min, men hva som skjedde bak fasaden er noe jeg ikke delte på bloggen. For alt leserne mine visste var jeg en normal 16åring som var i mitt siste år på ungdomsskolen. Det var jeg jo også, men for foreldrene mine var jeg nok alt annet enn normal.
Jeg var spydig, bestemt og hadde raseriutbrudd flere ganger i uken. En voksens autoritet betydde ingenting for meg, og om jeg ville gjøre noe så gjorde jeg det også. Som å reise til Gran Canaria. For en operasjon! I over en måned hadde jeg planlagt, spart penger og bestilt billetter bak mine foreldres rygg. Da dagen kom fortalte jeg de at jeg skulle sove over hos en venninne, men sannheten var jo at jeg skulle ta fly til Oslo samme kveld. Jeg sov over på airport-hotellet og tok første fly til Gran Canaria dagen etter. Vi måtte mellomlande i Madrid, og da ringte jeg mamma for å fortelle hvor jeg var. Hun trodde jeg tullet og ba meg om å komme hjem for å spise middag. Jeg tok på høytaler på telefonen min slik at hun skulle få høre alle de spanske menneskene rundt meg, og hun fikk helt sjokk. Da ble jeg sur. Sur fordi hun ikke skjønte at jeg trengte en ferie. Hallo liksom, jeg var tross alt 16 år og klarte meg fint på egenhånd. Vi pratet ikke mer siden jeg måtte boarde neste fly. Vi landet i Las Palmas, ble kjørt til hotellet og dro rett på fest. Hva hadde mamma å bekymre seg for liksom? Jeg hadde jo festet på Gran Canaria tidligere!
Jeg var der nede i en uke, selvom planen egentlig var to. Etter hundre telefonsamtaler frem og tilbake, tre fly mamma hadde bestilt som jeg ikke satt meg på og trusler om å bringe Kripos inn i bildet kom jeg meg endelig hjem. Det var 23.februar, bursdagen min. Den jeg egentlig hadde tenkt å feire på Puerto Rico senteret. I stedet lå jeg på pikerommet i Molde og prøvde å komme på en unnskyldning til bloggleserne mine hvorfor jeg dro hjem tidligere. Jeg kunne jo ikke skrive at mamma tvang meg, det hadde jo vært teit tenkte jeg.
Dette er en historie av mange fra min ungdomstid. Det er først de siste årene det virkelig har gått opp for meg hva jeg har utsatt foreldrene mine for. Hvorfor kunne jeg ikke bare være grei? Dessverre kan jeg ikke gjøre noe med det nå, annet enn å være den beste datteren jeg kan være. Jeg prater med mamma flere ganger i uken og hun er absolutt en av de viktigste menneskene i mitt liv. Det er forsåvidt hele familien min. Jeg har alltid vært en målrettet person, mens nå er det ekstra viktig for meg å gjør det bra. Spesielt med utdanningen. Det er viktig for meg å gjøre de stolt. Etter mange år med fjortisJulia (evt helvetesJulia) er det minste de fortjener en datter som lykkes i livet. Det hadde de nok ikke trodd for noen år siden.. Jeg er så utrolig glad for at rebelltiden min er over for lengst, og at jeg nå kan fokusere på det som er viktig i stedet for alt annet tull.
Så tøft av deg å dele 🙂 Godt du har funnet deg selv nå da 🙂 Hvordan gikk det med finanseksamen du hadde da? 🙂
Kjære Julia.. selv om jeg hadde masse respekt for deg før, har jeg enda mer respekt nå. Ikke bare er det tøft av deg å dele dette, men det kan også hjelpe mange andre små rebeller til å åpne øynene sine! Jeg kunne ønske jeg hadde lest et slikt innlegg da jeg var 14 år. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg var på den tiden, skammes jeg over meg selv. Jeg hadde ingen respekt for de to personene i verden som elsket meg mest på denne jorden, og det er ikke særlig kult å se tilbake på. Men som du skriver, så er det ingenting å få gjort noe med nå, annet enn å være den beste datteren vi kan være!
Tror egentlig alle må gjennom en sånn periode i livet sitt, og jeg er også veldig glad for at jeg hadde den da jeg var yngre, slik at jeg kan fokusere på det som er viktig i livet nå.. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, godt jeg ikke er den eneste! 🙂
Ha en fin helg Julia! <3
Dette var et gøy innlegg! Artig å leseom hvordan man var før og å kjenne seg igjenn i det du skriver. Stakkar foreldre. Haha! En dag blir det nok vår tur og. Har fulgt bloggen din i mange år og synes du har en bra periode nå. Masse bra innlegg 😀 Fornøyd leser 🙂
Herregud ja, jeg kjenner meg igjen! Med en storebror med ADHD+ som fikk storparten av oppmerksomheten i oppveksten siden han trengte ekstra hjelp, tok jeg meg mildt sagt mine egne friheter og erklærte meg selv som “voksen”. Ikke at foreldrene mine forsømte meg eller gjorde noe galt i den forstand, de visste bare ikke hvordan de skulle fordele “oppmerksomheten” mellom oss to.
Jeg husker når jeg var 13, jeg og ei venninne stakk av fra konfirmasjons leiren og var borte i tre dager, jeg haiket meg fram til flyplassen for å dra til polen, jeg lot en 17 åring tatovere meg når jeg var 14(den har fått cover up for lengst vel og merke). Og når jeg var 15 begynte jeg å menge meg med mennesker som var 10 år eldre o.l… Mildt sagt kom jeg inn i ett dårlig miljø. Den dag i dag forstår jeg ærligtalt ikke hverken hva jeg tenkte, eller hva de folkene tenkte. Hvilke 25 åringer tar med seg en 15 åring ut på byen?
Jeg syns synd på foreldrene mine, det var ikke nok med at de skulle slite med å ha ett barn med ADHD+. men jeg gjorde jo alt verre for de og ga dem en god del søvnløse netter, tårer og motgang. Heldigvis er alt bra med både meg og foreldrene mine. Jeg gikk ut av skolen med veldig gode karakterer og har en god jobb, så jeg ødela heldigvis ikke fremtidsutsiktene mine. 🙂
Åh, jeg husker den headeren! Haha, for en historie :’D
Åååhhh, for en historie! Husker den headeren der ja! Jeg ville aldri har gjort som du gjorde, fordi jeg ikke er en så bestemt person som deg, men slike folk blir jo sjefer og ledere ikke sant? Du visste ikke hvordan å kontrollere deg selv da, men nå vet du hvordan du kan bruke bestemtheten din på en fornuftig måte! Gruer meg litt til den dagen jeg får barn…om de skulle være rebelsk som de fleste tenåringer er og forblir blir jeg sikkert ufør haha