Jeg forstår meg ikke på datingkulturen i Norge. Da Tinder kom hadde jeg kjæreste så jeg slapp heldigvis å forholde meg til det, mens året etter var jeg nysingel og ante ikke hva greia var. Bare på et par år hadde datingmarkedet forandret seg drastisk. Man gikk fra å møte nye mennesker i virkeligheten, til å nærmeste holde på via sosiale medier før man møttes i virkeligheten en måned eller to senere. For å ikke snakke om hvor mye det er å holde styr på med sin nye flamme. Jeg er sikker på at 99% av norske jenter kunne jobbet for FBI med sine stalking skills. “Hvilke bilder liker han?? Hvem begynner han å følge?? Hvorfor er han der på snapmapen?? Hvem er han med??” Jeg blir gal.

Det er som om hele datingkulturen har blitt speilvendt. Fra å: gå på dates → bli kjent → kanskje ha sex og over til: møtes på tinder → ha sex → kanskje bli kjent → kaaaaanskje gå på dates. Å ha sex med potensielle nye kjærester er som den nye håndhilsingen. For all del, jeg er ikke ukjent for verken one night stands eller å dra med meg rusk hjem fra byen. Forskjellen er bare at jeg vet at slike type relasjoner ofte er veldig korte, og gjerne mindre enn 24 timer lange. Kort og godt, helt enkelt. Det virker jo som mange blir overrasket over at relasjonen ikke varer etter en kort natt. For min del blir jo absolutt all spenningen borte..

Jeg vet ikke, jeg syns bare det er veldig skremmende hele greia. At man er så åpent seksuelt er naturligvis noe jeg er for, men nå har det gått for langt. Jeg vil ikke lære min fremtidige datter at det er normalt å ha sex på første date, hvis ikke liker ikke gutten deg. At sex bare er noe ubetydelig man gjør med alle, og at vi jenter kun er sexobjekter som skal vise fram det vi har på kommando.

Blir litt paff, rett og slett. Anbefaler alle å se dokumentaren “liberated” på netflix. Absolutt ikke filmkunst i verdensklasse, men de tar opp tema som jeg har skrevet om nå.