Helt siden jeg var 16 år har jeg tatt et valg som har vært avgjørende for mitt liv. Jeg har valgt å dele min hverdag på det o-store internett. Alle kan lese om meg, og ikke minst ha en mening om meg og mitt liv. Av og til lurer jeg på hva jeg egentlig prøver å dele med dere, og med dere mener jeg mine lesere. Noen har fulgt meg gjennom åtte år, helt siden jeg startet å blogge som 16 åring. Noen ramler inn her ved en tilfeldighet, noen klikker seg innom i ren kjedsomhet og noen er oppriktig interessert.

Uansett hvem du er, så er ikke dette innlegget til deg. Det er til meg selv. Den Julia som for mange år siden tok et valg om å dele, blottlagt og dønn ærlig. De siste årene har jeg ikke vært den bloggeren som jeg var i starten av mitt “bloggliv”. Jeg har holdt mye skjult, og nå vil jeg lette på sløret. Ikke fordi jeg tror mange blir sjokkert, påvirket eller bryr seg spesielt mye.

Jeg skriver dette innlegget for å starte på nytt. Jeg skriver dette innlegget for å endelig kunne gi slipp på klumpen i magen. Sist, men ikke minst –jeg skriver dette innlegget for den ekte Julia, som har et ønske om å dele og om å hjelpe andre.

Så… Hvor skal jeg starte? Dere vet allerede om alle mine overfladiske episoder, antrekk og småtanker som jeg har delt de siste åtte årene. Hjelp, så mye som har skjedd siden da som jeg aldri har delt. Jeg spør fremdeles meg selv hvorfor jeg velger å skrive dette akkurat nå. Det er nok fordi jeg føler jeg skylder noen det. Jeg skylder meg selv det. Å være ærlig, som jeg burde vært for lenge siden da jeg valgte dette, altså å skrive en personlig blogg som karriere.

Ofte har jeg kryptiske innlegg som forteller ting i koder, uten å dele hva jeg faktisk mener. Ofte får jeg kommentarer som påstår at jeg ikke har noen “ekte livserfaring”, men hva vet dere egentlig om det? Det er mye som ligger bak linjene jeg skriver her på bloggen. Noen mener jeg aldri har opplevd motgang i livet som gir meg en rett til å skrive det jeg gjør. Jeg kan forstå hvorfor noen skriver det til meg, for jeg har jo aldri delt noe om det. Delt de tingene som virkelig har vært tøffe. Jeg må bare starte, selv om jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Her kommer det, sannheten om meg og to av mine vanskeligste perioder av livet:

Da jeg var 18 år prøvde jeg å ta livet av meg selv. To ganger, for å vær mer presis. Jeg som egentlig burde ha det så bra. Jeg var på toppen av bloggnorge, og fikk tilbud andre på min alder bare kunne drømme om. Jeg hadde også fått min første ordentlige kjæreste og alt skulle ligge til grunn for at jeg skulle være lykkelig. Plutselig en dag fikk jeg et brev i posten. Det var fra Skatteetaten som ville utføre et bokettersyn. Det vil si at de sjekket alt jeg hadde fått inn på konto de siste årene, alt jeg hadde fått sponset, pluss alle reisene jeg hadde vært på i forhold til bloggen. De skulle sjekke om jeg hadde regnskapsført og skattet av alt. Noe jeg dessverre ikke hadde gjort. Jeg visste knapt nok hva skatt var før jeg fylte 18, og de ville “ta” meg for alt jeg hadde tjent siden jeg var 15 år gammel. Noe som selvfølgelig er helt rett og rimelig. Jeg var for dum, likegyldig og ignorant til å bry meg om slikt før den smellen. Og ja, det var en jævlig stor smell. Jeg startet bokstavelig talt voksenlivet mitt med en så utrolig stor økonomisk smell som satt en skikkelig trøkk i meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Med så mye gjeld til staten? Om ikke det var nok, begynte ryktene om meg å florere. Jeg følte alt og alle satt på enn sannhet om meg. Mange trodde jeg skulle bak lås og slå. Fremdeles får jeg kommentarer på bloggen hver eneste måned, der folk spør om hvordan jeg hadde det i fengsel, og hvordan det føles å være straffedømt. Jeg har ALDRI vært i fengsel for skattesvindel som noen skal ha det til. Aldri. Det hadde muligens vært en god erfaring, men straffen var stor nok som den var –og jeg har vært en fri dame hele mitt liv, bare ikke gjeldsfri.

Det var ikke en lett periode, men en periode som ble en av mine vanskeligste. Jeg husker jeg spurte min daværende kjæreste om han kunne ta vare på Zara om noe skulle skje med meg, så hun var i trygge hender. Han lo bare og sa “ja, selvfølgelig”. Hva skulle liksom skje med meg? Men i hodet mitt så jeg for meg at jeg plutselig ville bli borte. To kvelder senere prøvde jeg å kjøre meg selv i hjel. Uten hell. Jeg kjørte så fort jeg noen gang har gjort, og prøvde å krasje inn i veggen på tunellen i Djupdalen rett utenfor Molde. Jeg klarte det åpenbart ikke. Mitt neste forsøk var å drikke meg ihjel. Jeg spydde, og sovnet som et barn. Det var noe i meg som fortsatt ville kjempe, og som sa at jeg enda har så mye å leve for. Etter de to episodene prøvde jeg å få livet til å fungere igjen, og det har jeg også klart i mange år nå. Livet mitt er forbanna fint! Kunne ønske jeg visste det på den tiden. Hvordan alt kom til å løse seg.

Rett før sommeren, rettere sagt mai 2017 skulle livet snu igjen. Jeg kom hjem fra en jobbtur i Oslo, og dro rett i bursdagen til en nær venninne av meg. Vi spiste god mat, drakk og hadde det skikkelig gøy. Litt for gøy, faktisk. Vi bestemte oss for å dra ut å rulle med russen i Bergen. Litt for å leve som i gamledager. Bare være crazy, og ha en litt annerledes kveld. Hvem drar på rulling med russen som 24-åring liksom? Helt latterlig. Kvelden var gøy, og jeg ble litt for full. Plutselig fikk jeg for meg at jeg ville dra hjem. Da gjør jeg som jeg alltid gjør, tar en ninja og stikker. Jeg ville hjem NÅ. Jeg svanset meg ut av russebussen og gikk mot hovedveien. Jeg ante ikke hvor vi var. Tenkte vi kanskje var rett utenfor Bergen sentrum, men det var jeg åpenbart ikke. Husker jeg ville hjem, og hadde et håp om at en taxi ville kjøre forbi snart. Tenkte ikke spesielt over omgivelsene rundt meg eller at de kunne være farlig for meg. I det jeg gikk nedover veien kommer en skikkelse mot meg. Jeg blir overfalt og voldtatt.

Plutselig har politiet hentet meg og jeg sitter på legevakten. Jeg satt i en hvit drakt og hyperventilerte av redsel. Hva hadde skjedd? Det hele gikk så fort, og jeg husket omtrent ingenting. Det gjør jeg fortsatt ikke, selv om jeg har prøvd å få noen minner tilbake. En lege satt foran meg med et skjema og stilte meg spørsmål. Ved min side satt en av mine nærmeste venner, som kom midt på natten for å være der hos meg. Jeg husker bare krampene jeg hadde i kroppen, og det føltes som jeg aldri kom til å slutte å gråte. Alt skjedde så fort, og jeg spurte meg selv “hva faen skal jeg gjøre nå?”.

Etter mye testing fikk jeg lov til å dra hjem. Vennen min ble med meg til leiligheten. Jeg husker jeg syns det var utrolig vanskelig å være rundt noen jeg kjente så godt. Ja, jeg hadde nettopp gått gjennom en forferdelig opplevelse, men jeg ville fremdeles være meg selv. Den easy-going personen som rister på hodet om noe galt skjer, og ser muligheter fremfor ulemper. Jeg kjempet virkelig for å holde motet oppe. Å holde “Julia-masken” som alltid smiler. Jeg gikk for å legge meg. Jeg sov ikke ett sekund. Telefonen ringte i ett sett. Politiet ville prate med meg, og jeg hadde få detaljer om hva som egentlig hadde skjedd. Jeg ville ikke svare, og ba de legge ballen død. Jeg ville ikke ha noe med dette å gjøre, og ba de om å la meg være i fred. Jeg bestemte meg for å ikke anmelde. Minnene var så svake uansett, jeg hadde ingenting å komme med. Saker som dette går ikke igjennom uten sterke bevis, noe jeg ikke hadde. Jeg ville bare fortsette livet som før. Holde hele hendelsen hemmelig. Kun vennen som var hos meg på legevakten skulle vite noe. Ingen andre. Det var mine tanker. Jeg ville ikke bli sett på som et offer, for jeg er faen ikke noe offer. Ingen hendelser som skjer uten min vilje skal definere meg. Iallfall ikke denne. Fy faen, jeg er så sint, sint fordi samfunnet kommer til å se på meg som et offer etter denne hendelsen. Sint fordi jeg har vært nødt til å holde det skjult så lenge, i redsel for at andre skal se på meg på en annen måte. Jeg er en sterk, resurssterk dame med bein i nesa som får ting til å skje. Ingenting, og INGEN skal forandre på det. Det er også derfor jeg velger å fortelle om dette i et langt innlegg, omtrent i en “bisetning”. Fordi det er NETTOPP det det er. Hendelsen er en bisetning i mitt liv. En separat hendelse som selvfølgelig er krenkende, fryktelig og skummel, men samtidig en separat hendelse i et langt liv med alt for mange gode separate hendelser. Jeg velger å fokusere på alt det gode i stedet for de få, kjipe minuttene. Det skal aldri få definere meg. Jeg er likevel glad for at politiet tok meg på alvor. Dessverre var jeg ikke klar, og er enda ikke klar for å ta saken videre.

Dette ble et langt innlegg, men her er jeg. Jeg tok et valg for lenge siden om å dele. Her er noen av mine hemmeligheter. De tankene jeg har holdt skjult i alt for lang tid. De definerer ikke meg som en svak person, heller tvert i mot. De har gjort meg sterkere. Gjort at jeg ser livet i et helt annet perspektiv. Livet er så ufattelig fint! Det har det alltid vært, og det er det per dags dato. Noen små “bumper” i veien må man regne med. Det er helt opp til deg hvordan du definerer deg selv. Jeg velger å se på meg selv som en selvstendig, resurssterk og mektig kvinne, i stedet for et lite offer.

Ofte er det lettere å grave seg selv ned. Synes synd på seg selv, og tenke at livet er urettferdig. Visst faen er det urettferdig! Men samtidig, hvorfor skal man fokusere på ting man ikke får gjort noe med? Jeg velger å se positivt på alle hendelser i livet mitt.

Jeg holdt på å ta livet mitt for seks år siden. Hva har jeg lært av det? At tiden leger alle sår. Livet går videre. Alt ordner seg til slutt.

Jeg ble overfalt på et russetreff som jeg egentlig aldri burde vært på rett før sommeren. Hva har jeg lært av det? Min verdi, og hvordan jeg definerer meg selv. Ikke som et offer. Ingen av oss er faen meg et jævla offer!! Du har alltid et valg, et valg om å skape et liv for deg selv. Hvordan vil du leve? Dessuten er jeg takknemlig. Takknemlig fordi gjerningsmannen valgte meg, en 24 år gammel jente med “litt” flere år på baken enn unge russejenter som kanskje ville latt hendelsen få ødelagt hele livet deres. All erfaring er god erfaring, så lenge du klarer å takle det på riktig måte. NEI, jeg sier ikke at det som skjedde med meg er rettferdig. MEN, om det skulle skjedd med noen som helst den kvelden er jeg glad det skjedde med meg og ingen andre fordi den opplevelsen der unner jeg ingen…

Det kommer alltid til å være usikre jenter og gutter. Og det kommer alltid til å være slemme mennesker i verden. Jeg har opplevd begge deler. Likevel har jeg tatt et valg om å ta livet videre. Stå opp for meg selv, og fortsette å vise hvem jeg er og hva jeg står for.

Så, det var det. Jeg hadde aldri sett for meg å skrive om dette på bloggen. Men, nå har jeg skrevet det for meg selv, og også kanskje noen av dere.