Jeg har kanskje fortalt dere om hendelsen i Paris? Jeg tror ikke jeg skrev spesielt mye om det på bloggen, men her har dere iallfall historien. Meg og en rekke andre bloggere fra Norge, Sverige, Danmark og Finnland var i Paris på tur med en samarbeidspartner. Alle sammen skulle spise lunsj i resturanten som er oppe i Eiffeltårnet. Eiffeltårnet er jo kanskje der det samler seg mest turister i Paris, så det var ikke bare-bare å komme seg opp dit. Mens vi sto i kø for å skaffe billetter til heisen som skulle ta oss opp til resturanten får jeg høre at en mann hadde blitt bært vekk av politiet. Han hadde etterlatt en stor ryggsekk som skapte panikk. Noen løp avgårde i redsel for at dette kunne være en bombe, og enda et terrorangrep i Paris. Politiet og militæret var raskt på banen og sperret inn hele området under Eiffeltårnet. De gikk rundt med full uniform og maskingevær rundt halsen. Ingen bevegde seg innafor sperringen, ikke politiet engang. De ventet på at bombespesialistene skulle komme. Det var veldig blandede reaksjoner i gruppa. Noen var helt rolig og tenkte at det var falsk alarm, mens andre løp avgårde helt skrekkslagen. Jeg husket at jeg nektet å bli redd, og jeg følte meg heller provosert enn engstelig.  Sekken mannen hadde satt igjen var bare en sekk. Ingen bombe, ingen terror. For denne gang.

Jeg har tenkt mye på min egen reaksjon, og på hvordan jeg kommer til å oppføre meg rundt lignende hendelser fremover. De siste årene har man kanskje forstått at terrorangrep kan skje hvor som helst, og at “ingen” steder er trygge. Nå ryktes det vel også at IS har sendt ut sine soldater for å terrorisere badestedene vi ofte dra på ferie om sommeren. Fy faen. Hvordan skal man reagere? Meg som en helt vanlig jente fra trygge, lille Norge. Som aldri har opplevd noe virkelig vondt i forhold til mange andre i verden. Er det nå jeg skal bli redd? Skal jeg slutte å reise i redsel for at jeg kanskje er på feil sted til feil tid? Ikke faen. 

Jeg kommer aldri til å ikke gjøre noe på grunn av frykten for terroren. De kommer til å gjøre alt i sin makt for å skremme og forandre det behagelige levesettet vi har her i trygge vesten. Lar vi oss skremme har de vunnet. Begynner vi å begrense fremtidige reisemål og planer på bekostning av deres grufulle handlinger har vi tapt, ikke de. Jeg vil heller miste livet enn å leve i redsel. Tanken på at jeg kanskje kan være offer for en grusom terrorhandling siden jeg reiser mye gjør meg ikke redd. Det gjør meg fly forbanna. Det gjør meg motivert til å reise enda mer, og for å vise de følelsesløse terroristene at de ikke skremmer meg. Jeg forstår såklart at de ikke følger med på meg, lille Julia med falkeblikk, misforstå meg rett. Men jeg nekter å være redd. Det finnes så mange andre ting jeg kan bekymre meg over, og jeg kommer aldri til å la de syke terroristene bli en bekymring for meg.

Dette handler ikke om en personlig trang til å oppsøke det farlige og usikre. Dette handler om retten vi som mennesker har til å leve livene våre slik vi vil, og det handler om retten de ikke har til å ta uskyldige liv.

Jeg vil heller dø mens jeg gjør noe jeg elsker – som å reise, enn å dø 100år gammel i den trygge gode stua mi uten noen gode historier å fortelle.