Regler, moralske rettningslinjer og bedrevitere. Jeg har aldri skjønt meg på de som alltid må stikke nesa si i hva andre driver med. Spesielt de som alltid føler behovet til å ha en mening med alt og alle. Er det mangel på egne syssel i hverdagen som får de til å føle behovet til å legge seg i andres liv? Er det mangel på forståelse for at mennesker er forskjellige som får de til å selv tro at de vet bedre?
Jeg har blogget siden jeg var 16 år. Jeg kjenner ikke et liv uten meninger og tanker fra andre rundt mitt eget liv. De som skal fortelle meg hva som er best både karrieremessig, kjærestevalg og hvilken trening som passer best til meg. Siden jeg startet så ung lærte jeg tidlig å filtrere tilbakemeldingene. Jeg tok med meg de som var verdt å ta med seg videre, og la resten i glemmeboksen.
Med årene har jeg blitt mer og mer forsiktig med hva jeg ønsker å dele på denne bloggen. Rett og slett fordi jeg ikke gidder bedrevitere herfra til månen. Det har begrenset meg veldig. Som Ingeborg (daglig leder på Janne & Julia) sa til meg etter at vi hadde blitt kjent; “herregud, man tror liksom man kjenner deg via bloggen, men det gjør man ikke i det hele tatt”. Den kommentaren ble jeg først glad for å høre, fordi det sier at det er mer til meg enn bare blogg. Samtidig ble jeg litt lei meg, for da jeg startet for åtte år siden klarte jeg faktisk å dele. Etter hendelsen for et par uker siden har jeg tenkt mye på dette, hvordan jeg vil fremstå på bloggen – og ikke minst om jeg faktisk bryr meg om alle tilbakemeldingene som ikke vil meg vel.
Jeg kom frem til konklusjonen at jeg må lære av min egen tankegang. Mennesker er forskjellig, og noen føler behovet etter å mene alt om alle. Det er helt OK. Jeg er bare meg selv, og det kommer alltid noen til å reagere på. Likevel orker jeg ikke å begrense meg selv lenger, og tenke over hver minste ting som kommer på bloggen. Dette er min dagbok, så reaksjoner får jeg bare regne med i tiden fremover.
Senere i dag drar jeg til Oslo for en ukes tid. Gleder meg til å (nesten) kun fokusere på blogg i ukens om kommer, det trenger jeg!
Veldig enig med refleksjonen din, og er glad for at du ikke vil begrense deg fremover, Liker så godt bloggen din og har fulgt deg i mange år 🙂
Gleder meg at du vil følge med videre <3 Klem!
Alle mennesker må jo stå til ansvar for ting de sier eller gjør, alle mennesker opplever å bli stilt krav til både personlig og yrkesmessig, det er ikke bare bloggere som opplever det. Ytringsfrihet betyr ikke frihet fra konsekvenser. Hvis man ytrer seg, enten om det er i det offentlige rom eller i en privat samtale, må man jo forvente å få respons? Og det skriver du jo også forsåvidt, og jeg mener ikke å være en bedreviter – jeg bare syns det er problematisk når bloggere ytrer ønsker om å bli tatt seriøst i yrket sitt, når jeg ikke alltid føler at bloggere selv tar sin posisjon i samfunnet seriøst. Hvis det eneste man ønsker er å skrive for seg selv, eller skrive i et rom der alle nikker med deg – er det ikke da lettere å skrive alt ned i et word-dokument og lagre det? Jeg ville jo kanskje tenkt at reaksjonene er noe av det fine med å dele personlige erfaringer, at man kan få andre perspektiver. (usaklig dritt har selvfølgelig ingen plass) Men det er mine refleksjoner da.
Hei Kristine! Veldig enig i mye av det du skriver her 🙂 At jeg skal stå til ansvar for det jeg ytrer er jeg også helt enig i, men det er også derfor jeg har valgt å “holde tilbake” de siste årene – rett og slett fordi jeg ikke orker. MEN nå som jeg har snudd tankegangen min så er jeg selvfølgelig forberedt på tilbakemeldinger, både ris og ros. Uansett, tusen takk for god og konstruktiv kommentar, den likte jeg! Håper du har en fin helg 🙂
Hvor er genseren på dette bildet fra? Jeg diiigger dette antrekket!
Tuuusen takk 😀 Den er fra Minimum!