Jeg er redd for at jeg har blitt til en av de personene jeg hater. Det er så innmari typisk at folk som kommer i forhold blir dritkjedelige. Med dritkjedelig mener jeg at som oftest når mine venner har kommet i forhold, er de ikke lengre interessert i å klubbe rundt på byen med meg flere ganger i uken. Da jeg bodde i Bergen (altså alle fire årene) var jeg på byen sikkert 2-3 ganger i uken. Hver uke! Ikke alene naturligvis, jeg hadde en partygjeng som ikke var vanskelig å be med seg ut på en snurr. Filmkvelder snudde fort om til høye hæler og dansing til langt på natt. Jeg var et skikkelig bytryne i Bergen som aldri gikk glipp av en fest.
Ting har forandret seg siden den gang. Nå kan jeg faktisk ikke huske sist jeg var ute på byen. Jeg kan heller ikke huske sist jeg faktisk ville dra ut på byen. Det er liksom så mye hyggeligere å drikke vin, lage mat og være hjemme. Ikke stresse på seg jakka og de 10cm høye hælene for å vagle seg bort til 37-bussen på St. Hanshaugen. Nei, da vil jeg heller invitere de jeg bryr meg om mest til en koselig kveld med vin og mat.
Den åpenbare grunnen til at jeg ikke er så keen på å dra ut på byen lengre må jo være fordi jeg har kjæreste. Noe som egentlig er veldig merkelig, for det var jo ikke sånn at jeg lette etter kjærligheten på bunnen av vodka redbullen min på byen heller. Det er som mamma sier; man finner ikke kjærligheten på byen. Noe som forsåvidt ikke er sant, siden jeg møtte min store kjærlighet på fest. LOL. Uansett. Jeg er nok mye roligere i et forhold. Ikke like jagete på livet, om det gir noen mening? Som person har jeg alltid vært spontan og spenningssøkende, men nå er det liksom på andre ting enn å velge riktig utested en lørdagskveld.
Jeg elsker kvelder som dette. Før jeg dro til Bergen inviterte Kaltrina meg med på Latter for forestillingen “fastlegen bryter taushetsplikten” eller noe sånt. Vi startet med middag og en flaske vin hjemme hos henne, før vi dro til Aker Brygge. Ingen diskomusikk og sure dørvakter. Bare kvalitetstid med en av de jeg liker best.
