MANNEN MED DE TRE HUNDENE

Når man reiser til andre land kan man se mye rart. På turiststeder som dette er gatene fylt med overivrige selgere, og resturantinnkastere som er så slitsom at du helst bare vil snu å gå andre veien. Kulturen er også veldig annerledes, selvom det ikke synes så godt på Gran Canaria siden halve Norge bor her.

Etter middag for et par dager siden gikk vi ut av resturanten vi spiste på. På strandpromenaden lå det tre hunder. Alle så rufsete og utmattet ut. Å si at dyrehjertet mitt er stort blir å underdrive. Jeg så meg rundt, og lurte på om de var alene. Ingen eier i synet. De virket helt uforstyrret av alle menneskene som gikk rundt. På teppet de lå på var det en skål man kunne legge mynter i. Jeg forsto at disse ikke var alene, og at eieren var rett rundt hjørnet. Noen sekunder senere kommer en mann bort til meg. Han var gammel, manglet tanngarden nede og var tydelig preget av livet. På armen kunne man se tydelige tegn til sprøytestikk.

IMG_3845 kopi-2

Han smilte, og sa noe på spansk jeg ikke forsto. “Er det dine hunder?” spør jeg. Han svarer ja, og viser at det er ok om jeg vil ta et bilde av de siden jeg sto med kamera i hånden. Jeg fortalte han at jeg syns de var veldig fine, og han smilte takknemlig mens han pekte ned på stranden. Der hadde han laget en gigantisk egyptisk prins av sanden. Han forklarte at hver dag brukte han å lage forskjellige figurer, og i morgen skulle han lage en kamel. Det han hadde fått til var imponerende. Vi gikk videre langs promenaden for å ta noen bilder.

IMG_3859-2

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rett etter disse to bildet ble tatt kom  han spaserende bort til oss igjen. Han spurte hva jeg heter, og vi blir stående å prate litt. Han het Juan. Hva han forsto er jeg usikker på, men han virket glad for at noen tok seg tid til å prate med han. Rett før vi skilte veier ga han meg en klem, og sa “one day, you will say I love you Juan”. Jeg fniste det hele vekk og sa “maybe I will”.

Helt hva poenget med denne historien er vet jeg ikke. Jeg syns bare det er hyggelig å prate med mennesker. Å snakke med fremmede på åpen gate er ikke noe man vanligvis gjør i Norge, spesielt ikke med de som er narkomane eller kan se litt “skumle” ut. Jeg tror bare det er viktig å være hyggelig mot alle, uansett hvem de er eller hvor de kommer fra.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg