Jeg må bare skrive til dere i pausen. Er midt i siste episoden på sesong 7 av Game of Thrones. Skulle gjerne sagt at grunnen til gårsdagens fravær var fordi jeg var travel. Men, jeg er ingen løgner – og sannheten er at jeg spilte inn én instagramvideo (som tok meg 30min) og så GOT resten av arbeidsdagen. Minus den tiden jeg brukte på å ordne meg for å spille inn filmen, og vi alle vet at denne sminkedokka ikke blir ferdig på ti minutter.
Så ja, nå har jeg litt sånn angst. Eller ikke angst, det er jo faktisk en psykisk lidelse og et ord man bruker alt for løssluppent. Jeg kunne forsåvidt bare fjernet teksten, men hva er spenningen i et sånt blogginnlegg der man pirker på hver setning? Jeg er mer…. nervøs for hvordan hverdagen min kommer til å bli nå som jeg ikke lengre kan sløse bort hele dagen min på en “tv-serie”. Haha, herregud. Jeg skrev nettopp “tv-serie”! Skulle trodd jeg var 50 år. Sier man ikke bare “serie”?
Jeg er sterkere tilbake på alle mulige kanaler fra og med i morgen. Nå har jeg gitt meg serieforbud det neste halvåret, og alt jeg kan se på er reality. Man blir liksom ikke like hekta på reality som fiksjon? Eller, hekta blir man. Men ikke på samme måte at man bare MÅ se hva som skjer mellom LVP og Dorit i neste episode av RHWO Beverly Hills. Hvem prøver jeg egentlig å lure. Man MÅ jo bare se neste episoden for å finne det ut :((( Kanskje jeg rett og slett bare må skaffe meg en slags blokkering for Tv2Sumo, Netflix, HBO og resten av streamingtjenestene. Eeeeeeeeeller slutte å blogge for å analysere serier på fulltid i stedet. Hva tror dere?
Forstår deg veldig godt, TV er avhengigsskapende og et stort savn når en har små barn, så nyt det og ikke lev i fornektelse! 😉
Tusen takk, and I will do! 😉 <3