Til dere som har gitt uttrykk for at jeg er forbildet deres; slutt med det. Finn dere et annet forbilde. Jeg er ingenting å se opp til. Jeg er en relativt vimsete person som heller vil bruke søndags ettermiddag til å sove på sofaen i fem timer, enn å lese til eksamen. Noe som betyr at jeg må gjøre det nå. Vedder på at jeg ikke kommer til å gidde å gjøre det nå engang, for så lat er jeg faktisk når det kommer til ting jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre. Jeg suger i ting som er kjedelige, og finner ikke et gram motivasjon til å gjennomføre det uansett hvor viktig det er. Ting jeg liker derimot, der er jeg dritflink. Flink til å shoppe, feste, bruke penger, sove når jeg egentlig ikke kan sove, overse problemer. Dette er et kort sammendrag av ting jeg er flink til. Jo, så liker jeg jobben min også, og håper jeg kan bli dritflink til den også. Har planer om det iallefall. Ellers er jeg over gjennomsnittet spontan, og ser ikke alltid konsekvensene av ting jeg gjør. “Det ordner seg alltid” har mer eller mindre ubevisst vært mitt livsmotto. Ting har jo alltid ordnet seg for meg, uansett hvor alvorlig det har vært. Men den dagen da jeg har kjørt meg selv heelt i kjelleren må jo komme en gang den også, og da er det ikke sikkert ting ordner seg lenger? Jeg er faktisk redd for meg selv, og det er absolutt ingen god følelse. Redd for at jeg selvforskyldt kommer til å gjøre noe slik at livet mitt blir satt på hodet. Akkurat nå går livet mitt bare oppover for hver dag som går, og jeg elsker det. Det er også derfor jeg er redd for at snart må det jo snu? Man kan ikke gå rundt uten bekymringer hele tiden, det nekter jeg å tro. 
