Den siste måneden har kanskje vært den lengste i hele mitt liv. Når jeg tenker tilbake på alt så føles det nesten som om det er ett år mellom midten av september til i dag. Sannheten er jo at det ikke er halvannen måned siden engang. Dagene har sneglet seg forbi, og som dere har skjønt på bloggen har jeg ikke hatt det så kult. Jeg har oppdatert dårlig, og kommet med svakt innhold. Enkelt og greit. Jeg er klar over det selv også, og det snurper seg sammen i magen når jeg ser hvor dårlig jeg har jobbet.

Likevel trengte jeg nok tiden til å bare gi litt faen i jobb, og fokusere på å gjøre ting som får meg glad igjen. Til en forandring har jeg stått rett opp foran problemene mine denne gangen, og taklet de head on. I starten var det tøft. Veldig tøft. Det er aldri lett å grave opp og stå ansikt til ansikt med sine demoner, men det måtte komme for en dag. Tidligere har jeg bare tvunget meg selv til å gjøre ting som får meg til å føle meg bedre der og da, men på lang sikt fungerer det ikke. Denne gangen tok jeg den vanskelige veien. Jeg er faktisk veldig stolt over meg selv som har godtatt at ting ikke har vært på topp, og jobbet meg igjennom dag for dag med ting som har plaget meg i mange år. Og det har funket. Jeg føler meg ti kilo lettere, og klumpen i magen som konstant har vært der i flere år føler jeg er borte for godt. Faktisk visste jeg ikke at noe plagde meg før den siste tiden, for jeg har fortrengt det såpass lenge. Nå som jeg har tatt både én og ti runder med meg selv vet jeg at den følelsen aldri kommer tilbake.

Akkurat nå har jeg det bra. Veldig bra om jeg skal være helt ærlig. Bare de to siste ukene har vært en skikkelig eye opener for meg, og jeg ser muligheter fremfor å tenke på fortiden og ting som burde bli gjort annerledes. Jeg kan ikke gjøre noe med valgene jeg har tatt, og jeg kan ikke endre på ting som har blitt gjort. Det eneste jeg kan gjøre nå er å fokusere på alt som ligger foran meg, og det gjør jeg med et smil.