Om dere fikk velge, ville dere gjort det beste ut av livet uansett forutsetninger, eller gravd dere ned fordi ting ikke nødvendigvis alltid er perfekt? De fleste vil nok påstå at førstnevnte er deres måte å leve på, men det er sannelig ikke det jeg har inntrykket av. Nå retter jeg meg ikke mot dere lesere altså, bare så det er sagt. Det er så utrolig mye negativitet blandt oss unge for tiden. Man unner ikke andre noe godt, bare fordi man ikke kan få akkurat samme godene selv. Ta meg for eksempel. Hvorfor skulle ikke jeg fortjene å ha det bra nå? For jeg har det virkelig bra nå. Er det ufortjent? Av og til syns jeg kanskje det. Nå har jeg en ny og utrolig kul jobb i Oslo i vente (gleder meg til å fortelle på lørdag), og livet gliser til meg så tannkjøttet vises. Jeg klarer egentlig ikke helt å la alt synke innover meg, alt det gode som har skjedd den siste måneden. Og jeg har tatt meg selv i å tenke om jeg virkelig fortjener det. Svaret er klart; selvfølgelig gjør jeg det. Jeg har kontroll over mitt eget liv, og de tingene som har gjort at livet nå er fantastisk er jo skapt av nettopp meg selv. Det er lov til å være stolt av seg selv. Ja okei, du har kanskje gjort noen tabber i løpet av livet, men hvem har ikke det? Det betyr ikke at du automatisk skal leve et liv i miserabelhet. Det betyr ikke at det blir ulovlig for deg å gå ut dørene med hodet hevet. Det er mange som trodde jeg skulle feile, etter at bloggen ble lagt ned i 2011, og bokettersynet kom. Nå sitter jeg egentlig bare å smiler lurt for meg selv, mens jeg tenker “haha, suck it”. Jeg er tilbake for fullt, og motivasjonen min både for bloggen og fremtiden er på topp. Dette kommer til å bli bra. Jeg vet dette året kommer til å bli dritbra. 
