For nøyaktig ett år siden gikk jeg igjennom et ganske tøft brudd. Herregud, så vondt det var. Jeg har aldri opplevd å bli såret før, og på den tiden forsto jeg godt hvorfor alle skriver triste sanger om kjærlighetssorg. Det er helt forferdelig! Jeg klarte ikke spise, og måtte alltid ha noen rundt meg. Fikk helt panikk av å være alene. Begynte å snuse igjen. Du vet, alt var bare fælt.
Jeg har reflektert mye over om hvordan livet mitt hadde vært om jeg ikke ble singel. Når jeg sto i alt drama for ett år siden kunne jeg aldri sett for meg livet jeg har i dag. Et liv jeg ikke ville byttet i noe som helst, skal jeg være helt ærlig. Å plutselig være alene er det beste som kunne skjedd meg. Jeg var ikke klar for et forhold, og kroppen min jobbet ubevisst for å ødelegge det hele tiden. Det er jeg nesten sikker på. Jeg hadde alt for mye jeg måtte finne ut om meg selv først. Lære å kjenne meg selv enda bedre, enkelt og greit. Det siste året har vært helt fantastisk, og jeg føler meg mer fri enn noen gang. Det er fordi jeg har blitt mye tryggere på meg selv, og hva jeg står for. Det er ikke lengre så nøye å alltid måtte ha bekreftelse av noen andre for å føle seg bra nok. Den styrken finner jeg i meg selv.
Som jeg har sagt tidligere, jeg trives som singel og jeg trives i forhold. Men, jeg tror det er ufattelig viktig å faktisk ha det godt med seg selv før man velger å involvere andre i livet på den måten. At du faktisk vet hva du har å gi, om du skjønner? Å være trygg på seg selv vil også si at du ikke finner deg i et destruktivt forhold. Om det ikke har noe å tilføye annet enn vonde og usikre følelser er det ingenting å samle på. Livet er faktisk for kort til ulykkelige forhold, og de finnes det dessverre nok av..
Nå sporet jeg litt av. Innlegget skulle egentlig bare handle om at jeg offisielt har vært singel i ett år. Hahah. Rar ting å blogge om kanskje, men med mangel på bedre innhold her jeg sitter ble det en liten sjelegransking i stedet. Jeg gleder meg til hva fremtiden bringer, uten å høres for klisje ut. Nye kjærester, et langt singelliv, hvem vet? Ikke jeg, og det syns jeg er spennende. Så lenge man har et åpent sinn ordner det meste seg, tenker jeg.