I går hørte jeg på siste episode av podcasten til Kristina og Belinda (den heter Andersen og Jakobsen og anbefales på det sterkeste!!). Belinda sa noe jeg kjente meg utrolig igjen i, og det er at man går igjennom en ny “pubertet” i tyveårene. Da hun sa det, var det som om alt jeg har stresset med om dagen ga mening.

I går kveld skulle jeg og kjæresten ha en koselig siste kveld før jeg reiste hjem til jul. Jeg hadde laget risotto (ikke at det er så viktig), og da maten var klar ringte telefonen hans og han svarte. Da surna det helt for meg, og jeg ble fly forbanna fordi maten sto klar og han valgte å prate hele ti minutter i telefonen. Dette er jo en filleting som “normale” meg hadde sett rett forbi, men jeg er så ekstremt full av følelser og tanker om dagen at ingenting skal til for å gjøre meg emosjonell. Jeg var pottesur hele kvelden, og vår koselige kveld som egentlig skulle bestå av god middag, smågodt og film endte opp med at jeg i protest gikk opp på soverommet å pakket kofferten min i sinne. Way to go Julia. Jeg skjønner jo selv hvor idiotisk det er, og jeg må si det er fryktelig slitsomt å ha det sånn?! Det er som om jeg er en 15-åring igjen og ikke er i kontakt med meg selv og følelsene mine i det hele tatt, og at jeg ikke klarer å tenke logisk men tar alle beslutninger basert på følelser. Akkurat som i går kveld.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

2018 for meg har vært høyt og lavt. For første gang i mitt liv stresser jeg over å ikke ha “kommet lengre”. Nå om dagen så er jeg ikke helt meg selv, noe dere kanskje har merket på mine sosiale medier. Hvordan skal jeg dele av livet mitt, når jeg føler jeg ikke vet hvem jeg er lengre? Det er så utrolig vanskelig, og det sitter så ufattelig langt inne å publisere noe som helst om dagen. Jeg vil bare sove hele tiden, og våkne opp til svarene på livets store spørsmål. Haha, jeg innser jo hvor teit jeg høres ut. Men, bare å få skrevet det ned på papiret hjelper veldig.

Jeg må nok bare innse at jeg ikke vil få alle svarene i dag. Akkurat nå går jeg igjennom puberteten, 25-årskrisa eller kall det hva du vil. Det er som om jeg blir kjent med meg selv helt på nytt. Som om jeg går igjennom alle valg, verdier og meninger all over again og reflekterer om det virkelig er meg. Jeg forstår godt om dette innlegget ikke gir noen mening i det hele tatt for andre enn meg, hehe. Nå er jeg uansett på flyplassen å venter på flyet mitt hjem til kjære Molde. Tilbake til røttene. Der burde det kanskje finnes noen svar?