INGEN KOM

I natt fikk jeg ikke sove. Jeg kom på en hendelse fra mandag som jeg nesten hadde glemt, og lå lenge å tenkte på hvorfor ingen reagerte?
Det som skjedde var at jeg nettopp hadde blitt skrevet ut av akutten på Haukeland. Dette var på mandag. Jeg gikk i joggisen fra dagen før, en svær bomber, hadde bustete hår i en hestehale og sminken gnidd ut i hele trynet etter en lang natt med mye tårer. Jeg var på vei mot apoteket på sykehuset for å hente ut medisinene og smertestillende som jeg skulle ta med hjem. Da jeg hadde fått det jeg trengte spaserte jeg mot utgangen for å ta en taxi hjem. Plutselig blir jeg veldig svimmel. Det svartner for meg, og jeg klarer ikke se noen ting selv om jeg var helt bevisst i hodet. Jeg deiser ned inntil en vegg og legger hodet mellom bena. Jeg ser helt svart. Kvalmen var helt forferdelig, og jeg lurte på om jeg måtte løpe opp til akutten igjen for å bli innlagt. Jeg satt inntil veggen i noen minutter før jeg kom til meg selv igjen. Bare noen timer før hadde jeg fått en god dose morfin, så jeg visste jo at det mest sannsynlig var derfor. Der og da tenkte jeg ikke så mye over det, men hvorfor kom ingen å hjalp meg? Hvorfor kom ingen bort å spurte hvordan jeg hadde det? Det var mange mennesker overalt, så at ingen så meg nekter jeg å tro.
Var det fordi alle hadde det for travelt? Var det fordi ingen turte? Eller var det kanskje fordi jeg så ut som en rusa narkoman der jeg gikk med apotekposen min med røde øyne og håret til alle kanter? Uansett, hvorfor kom ingen å hjalp meg?

IMG_7110

Jeg syns egentlig det er helt forferdelig å tenke på. Selv om jeg klarte meg helt fint selv der og da, men det visste jo ikke forbipasserende. Poenget er jo at ingen kom. Er det virkelig sånn den norske kulturen er? At man ikke stepper inn ved mindre det er et åpenbart liv-og-død tilfelle? Eller kanskje ingen brydde seg? Jeg har alt for mange spørsmål som jeg mest sannsynlig aldri vil få svar på, så jeg prøver å sette meg selv inn i situasjonen. Ville jeg gått bort til noen som satt med hodet mellom bena midt i resepsjonen på et sykehus, eller ville jeg bare gått forbi og tenkt at legene har det under kontroll. Det er et spørsmål jeg heller ikke klarer å svare på.
Etter den hendelsen der har jeg uansett blitt mer bevisst på menneskene rundt meg. Jeg nekter å være den som bare går forbi om jeg ser noen trenger hjelp, og tenker at nestemann tar tak i det. Det er kanskje slik at man ser så mye rart i hverdagen at man ikke enser slike tilfeller. Noe som er utrolig trist. Den episoden ble iallfall en liten tankevekker for meg.
16 kommentarer
    1. Dessverre er verden blitt til et sted der noe som heter tilskuereffekten er blitt en realitet. Det handler om at folk er mindre sannsynlig å hjelpe til i en krise når det er flere personer til stedet (og de ikke er alene). Handler nok litt om at man føler ansvarsfølelsen blir delt, jo flere det er i settingen jo mindre ansvar føler du selv for å gjøre noe, og det ender i en ond sirkel og ender opp med at ingen gjør noe. Det finnes mange grusomme eksempler på dette, og det er så synd at det er sånn. Syns det er noe som burde settes mer fokus på, for plutselig er det jo du selv som havner i en sånn situasjon, som du nettopp gjorde, og det er jo ikke greit. Det er fryketlig synd faktisk. Så å være bevisst på det og tenke over det når man går rundt tror jeg er bra ift til å kunne være den personen som faktisk da tar et ansvar og gjør noe. Utrolig synd at ingen kom og hjalp! Bra det gikk fint med deg hvertfall, but still liksom..

      1. Du har et veldig godt poeng der, jeg har aldri tenkt på det på den måten før! Men det er jo sant som du sier, og jeg kan kjenne meg igjen. Vi får bare være bevisste selv, man vet jo aldri når man blir satt i en sånn situasjon 🙂

    2. Jeg sliter med angst og panikkanfall. Her en dag gikk jeg på gaten midt i Bergen sentrum på vei mot bussen min da jeg fikk et anfall. Klokken var 12 på dagen og det var lyst ute. Når slike anfall kommer, så får jeg pusteproblemer og må ofte bare sette meg ned på bakken fordi kroppen ikke klarer å stå oppreist. Jeg gråt og hev etter pusten der jeg satt på bakken. Der og da tenkte jeg ikke over det, men det var mange som så meg! Jeg lurte i ettertid, slik som deg, på hvorfor ingen stoppet, ingen spurte om det gikk bra, eller om det var noe de kunne gjøre.

      Greia er at jeg aldri har fått noe anfall ute på gaten før. Men har fått det noen ganger på kveldstid utenfor en bar f.eks i forbindelse med alkohol. Og da vil alle hjelpe!

      Det er rart det der, og kanskje også litt skummelt. Tenk om det virkelig var noe alvorlig

      1. Huff så utrolig ekkelt for deg!! Det er sykt rart at folk ikke tør å komme bort, men dessverre en realitet..

    3. Vi hadde om tilskuereffekten (som Camilla lengre oppe har skrevet om) i psykologien i fjor. Da sa læreren vår at det ikke handler om at mennesker er slemme, og ikke ønsker å hjelpe til – men at det kan handle om at mennesker rett og slett føler de ikke har “kompetanse” nok til å hjelpe. Eks; “oj, hun der borte ser ut som hun har panikkanfall, men hva kan vel “lille meg” om sånt. Det er sikkert noen andre enn meg her som er flinkere på sånt enn meg. Da vil ikke jeg “stå i veien” slik at de som har mer kompetanse, lar være å komme bort, fordi vedkommende får hjelp”.
      Så selv om det du opplevde var skikkelig kjipt, og det virkelig ikke burde være sånn, så kan man på en måte forstå “tilskuereffekten” også :/ Viktig å være bevisst på denne effekten da, slik at man faktisk kommer andre mennesker til unnsetning neste gang, i stedet for å haste fordi 🙂 🙂 For det er jo bedre med noe hjelp enn ingen hjelp!! Masse god bedring forresten!

      1. Det er egentlig utrolig fascinerende hvordan vi mennesker tenker, så spennende det må være å studere psykologi! 🙂 Heldigvis gikk det bra med meg, men man vet jo aldri om det kan være noe skikkelig alvorlig. Tusen takk, klem <3

    4. Har også tenkt mye på dette etter å bli overfalt av eksen min, midt på lyse dagen i en travel handlegate. Mange stoppet opp og så på, men ingen gjorde noe, nei. Har lurt på om det er en norsk greie- at vi er så opptatt av private og intime grenser, eller redde for å bli involvert i mer enn vi ønsker. Uansett er jeg selv også blitt mer bevisst. Bare synd man må oppleve noe slikt for å bli det. Forhåpentligvis kan kanskje innlegg som dette også hjelpe:)

      1. OI hjelp!! Det hørtes helt forferdelig ut :O Så utrolig skummelt at ingen hjalp deg, håper virkelig det gikk fint.. Klem

    5. Så trist at ingen hjalp deg Julia. Jeg tror at mange uheldigvis er “redde” for å hjelpe og bli innvolvert. Da er det lettere å bare gå forbi.

      Uheldigvis hadde jeg en opplevelse i mai som har bidratt til at jeg har innsett mitt ansvar for å hjelpe andre. Jeg ble dårlig på selveste 17. mai og fikk problemer å gå. I motsetning til deg var jeg heldig nok til å få hjelp fra to damer i 20-årene som fulgte meg hjem og ble værende til etter jeg hadde fått snakket med legevakten. Fantastiske damer som så at jeg trengte hjelp. Vi burde alle være litt mer slik!

      1. Huff, så utrolig ubehagelig! Men så bra at du fikk hjelp, det finnes virkelig gode mennesker der ute også <3

    6. Vet ikke om du har sett programmet ”hvem bryr seg” Det ble sendt over to sesonger og handlet om ulike situasjoner der man ved hjelp av skjult kamera skulle sjekke om folk brydde seg. Overraskende mange som latet som ingenting og ignorerte tilfellene og folkene. Utrolig synd at dette er kulturen i Norge. Det er så mye bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite!!!

      1. Jaa jeg har sett det, et utrolig viktig program! Det er utrolig synd at det er slik her til lands..

    7. Er nok mye i publikumseffekten som mange nevner ovenfor. Husker jeg ventet på bussen utenfor matbørsen i Bergen en gang, da jeg kjente jeg begynte å føle meg kvalm og dårlig. Ble sittende en stund og håpet det ville gi seg. Etter en stund ble jeg litt for dårlig og kastet opp rett ved siden av busstoppet. Det var midt på ettermiddagen og flere folk så på og skikket tydelig, men ingen kom bort for å spørre om det gikk greit osv. Ingen! Jeg var 19 år og så aller mest sannsynligvis ikke farlig ut på noen måte. Samtidig som jeg skjønner psykologien bak det med tanken at “nei, det finnes nok en annen som er mer egnet til å takle situasjonen som kan gå bort”, så syntes jeg det er trist at vi ikke viser mer omsorg for hverandre, til tross for at vi ikke kjenner hverandre. Etter denne opplevelsen har jeg i alle fall endret min tankegang, og har flere ganger i ettertid spurt andre mennesker jeg har sett i div situasjoner om det går bra eller om de trenger hjelp. Og vet du hva? Det tror jeg du også kommer til å gjøre! 🙂 Så selv om situasjonen din kjentes kjip ut, tror jeg nok også den gjør noe positivt for din innstilling ovenfor andre mennesker.

    8. En liten avsporing, men har du blitt sjekket for kyssesyken? Jeg fikk dette i fjor etter å ha vært syk over en lengre periode. Men som deg stresset jeg med å komme tilbake til jobb og skole, noe som til slutt førte til at jeg besvimte på bussholdeplassen, ble hentet med ambulanse og lagt inn på sykehuset. Problemet var at sykehuset aldri sjekket meg for kyssesyken. Hadde vært hos fastlegen noen dager tidligere og det var sånn jeg fikk vite at jeg hadde det (to dager etter innleggelsen..). Man kan få vondt i magen (rett under ribbeina til venstre) pga. milten. Ellers er symptomene varierende – influensafølelse, halsvondt, hodepine, etc. Kan være en ide å sjekke ut. I hvert fall hvis du knasker paracet og drikker alkohol – da kan det føre til at milten sprekker. Håper du finner ut av det, god bedring 🙂

      1. Hei! 🙂 jeg har allerede hatt kyssesyken, så tror nok ikke det er det. Man kan vel bare ha det en gang i livet såvidt jeg vet?

        1. Hei igjen 🙂 Man kan være veldig uheldig å få det flere ganger. Dessuten finnes det to typer virus – et som er kyssesyken (Epstein Barr viruset) og Cytomegaloviruset som ligner veldig på kyssesyken. Jeg var maks uheldig som fikk begge to på samme tid. Men har også hørt om det som har hatt kyssesyken to ganger.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg