Nå har jeg vært singel i et halvt år. Herlighet, tiden flyr! Samtidig føles det ut som flere evigheter siden jeg var i et forhold. Det har skjedd så utrolig mye siden den gang. Jeg har jo egentlig alltid vært en kjærestejente, og har hatt kjærester nesten konstant siden jeg var 17 år. Det er lenge! Jeg har aldri hatt tid til å bare være meg. Ikke at jeg klager. Jeg har hatt noen fantastiske relasjoner med veldig fine mennesker som jeg ikke ville vært foruten. Men, akkurat nå merker jeg at det er veldig deilig å bare være Julia.

Å ikke være følelesmessig involvert med noen er en sykt stor befrielse, og en følelse jeg helt hadde glemt. Akkurat nå har jeg ingen å forholde meg til, og kan gjøre akkurat det jeg vil – når jeg vil. Ikke at det har vært noen regler før heller, men man blir litt psykisk begrenset når man har noen som venter på deg hjemme. Det er flere reiser, fester og muligheter jeg har takket nei til tidligere på grunn av min daværende bedre halvdel. Mens nå har jeg liksom ingen som holder meg tilbake. Jeg er på et sted i livet der jeg ser muligheter overalt. Bloggen går bedre enn noen sinne, jeg trives sykt godt med prosjektene mine, jeg har god tid til vennene mine og ja, ting er generelt veldig bra.

Så alt i alt, hvordan er singellivet? Akkurat nå er det veldig bra. Jeg trives. Det er sykt gøy. Gøy å flørte uten at det nødvendigvis betyr noe for meg. Jeg liker den personen jeg er akkurat nå, kanskje bedre enn jeg likte meg selv i et forhold. Jeg føler at jeg finner meg selv og mine egne verdier mer og mer for hver dag som går, og at jeg bygger meg selv opp fra innsiden. Akkurat nå føles det ut som om jeg ønsker å være singel for resten av livet, men så vet jeg jo også at jeg endrer mening oftere enn jeg bytter sokker. Det er spennende å ikke vite hva de neste årene har å komme med, eller hvem som er i livet mitt da. Jeg tar ting som de kommer!