Er det ikke typisk… En artikkel som jeg fikk beskjed om skulle handle om “hvordan livet og hverdagen var i Spania” ble vridd om til overskriften “selger lettkledde bilder på nett, fnyser av kritikken”. Norsk media i et nøtteskall. En ting er sikkert, det er sommerferie og agurknytt som får spalteplass.

Heldigvis har jeg stått i disse idiotiske stormene siden jeg var ungdom. Dømmende internettblikk, stygge kommentarer og holdninger fra mennesker jeg aldri ville omgått med ellers. Jeg har aldri vært så glad for at jeg flyttet til Spania som nå. Bort fra tunellsyn, flink-pike-syndrom, perfeksjon og ekstremt lav takhøyde. Apropos, hvor ble den av? Takhøyden, altså. Nå skal jeg ikke dra hele det norske land under en kam, men hvor er egentlig takhøyden? Fra mitt perspektiv virker det som om alle jakter på perfekt utdanning, jobb, kjøpe leilighet midt i 20-årene og “settle down” før man har fylt 30? Misforstå meg rett, det er IKKE noe galt i det. Fler av mine nærmeste venner er på vei ned kirkegulvet med bolle i ovnen nærmest, noe jeg er ufattelig glad for ♥ Men, hva med oss andre? Som fremdeles ønsker å leve vår versjon av livet. Som ønsker å utforske, lære, være dum, oppleve nye ting, kanskje drite seg ut, eller i verste fall; få andre perspektiver? Sånne som oss gir tydeligvis dumme avisoverskrifter som setter oss i dårlig lys. Å “leve livet er ikke en mal”, det er individuelt fra person til person. Lykke er heller ikke en kakeoppskrift man finner på internett, der man har visse ingredienser i en bolle så vipps! Der har man en perfekt ostekake liksom. Man må selv finne sin egen vei. Det er bare syns at visse personer har låst tankesettet sitt til at deres versjon av et lykkelig liv er den eneste versjonen. Vi alle har våre kamper, våre seiere og våre erobringer. Hvorfor er det så vanskelig å vise respekt for andre som ikke velger samme sti som deg?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Å si “jeg orker ikke” er en veldig typisk ting for meg å si når jeg ikke orker å takle noe. Men i denne situasjonen blir det vel ekstrem umoden og et lite veltalende svar på hva jeg føler. Men for å si det rett ut, jeg orker faktisk ikke. Jeg er veldig heldig som har muligheten til å oppleve et større perspektiv i et annet land, og jeg føler meg også privilegert som ikke rynker på nesen eller dømmer av de minste småting. Eller de store ting, for den saks skyld. Livet er så ekstremt mer komplekst enn hva vi skal ha det til i 8-16-boblen. I det minste er man mer åpen om det her nede, og man trenger ikke utføre sine hemmelige lyster bak lukkede dører. For vet du hva, det handler ikke om at vi alle er så forskjellig. Faktisk, så er vi alle ganske lik. Forskjellen er at i Norge så blir man satt i en boks nærmest før man kommer ut av livmoren, og går man utenfor de satte standardene så får man visse type reaksjoner. Her, på et sted hvor hele verden møtes så er takhøyden ganske så raus. Det liker jeg.

Jeg har aldri adressert det, men tror du ikke jeg blir lei meg av alt som står på Jodel? Løgner og overdrivelse. Det gir meg angst og ikke “angst” på den populærkultur måten. Angst som i panikkanfall og dager jeg ikke klarer å stå opp av sengen. Som regel så går det fint, fordi jeg er utrolig nok en god person. Det er ikke spesielt kult å få løgner eller overdrivelser om seg selv servert dag etter dag. Men, jeg takler det. Fordi jeg lever min versjon av “mitt beste liv”, og jeg syns det er trist at det ikke blir respektert. Nei, jeg passer kanskje ikke inn i en mal satt av andre, men jeg er lykkelig. Sunn, frisk, takknemlig og lykkelig. Jeg gjør mitt beste for å ha et godt liv som jeg er tilfreds med, men det gjør vi vel alle på hver vår måte? Det finnes ingen fasit på livet, jeg kunne bare ønske det fantes mer respekt og mindre dømming.

Dette innlegget ønsker jeg å dedikere til min fantastiske tante som dessverre forlot oss i går tidlig. Familien min sier jeg arvet personligheten hennes, og det gjør meg veldig stolt. En livsglad, raus, snill og en dame som ikke dømte noen. Hvil i fred, du kommer/og er allerede savnet. Jeg skal gjøre mitt beste for å hedre ditt minne. Nettopp å leve livet slik jeg selv ønsker slik som du gjorde.