Noe jeg har tenkt mye på i det siste er mitt eget forhold til mat. Jeg husker da jeg var 12 år, og skulle starte på gulrot-dietten der jeg bare spiste det i løpet av dagen. Det hadde jeg sett på internett et sted, og virket som en veldig god idé. Selvfølgelig hadde jeg ikke sjans til å klare mer enn to timer med gulrot, og munchet en pose chips i stedet.
Å si at jeg har et avslappet forhold til mat per dags dato er å lyve. Ved mindre jeg er hangover er jeg utrolig streng på hva jeg putter i kroppen, noe som egentlig er ganske slitsomt. Kalorier og næringsinnhold kommer først, mens smaken er ikke så viktig om jeg bare lager mat til meg selv. Siden jeg er singel er det liksom ikke så viktig å lage de deilige middagene lengre. Før brukte vi gjerne flere timer på mat hver dag, mens nå holder det med et par speltlomper. Både fordi det går kjapt, og er “””sunt”””. Vekt er et sensitivt tema for de fleste, og mitt anstrengte forhold til mat er ikke noe som er spesielt bevisst. Det har bare blitt sånn etter flere år som blogger, ungdom og ikke minst – en jente. Jeg har aldri sett på mine matvaner som spesielt farlig, men når jeg tenker over det så er det kanskje urovekkende at jeg bruker såpass mye ubevisst energi på dette. At det har blitt endel av mine naturlige atferd. Det er en form for spiseforstyrrelse. I ordet spiseforstyrrelse legger jeg at man har et over gjennomsnittet vridd forhold på mat, og ikke sykdommer som anoreksia eller bulimi – bare så det er sagt.
Hvor mange av oss har da egentlig ikke en form for spiseforstyrrelse? Hvem kan rekke opp en hånd, og si at de spise hva de vil, når de vil uten å tenke noe mer på det? Svært få vil jeg anta. Mat er en av mine største lidenskaper, og jeg sier alltid at jeg gleder meg til å bli pensjonist. Da skal jeg nemlig slippe ut mat-Julia som er inne i meg et sted, og legge fra meg alt hysteriet om vekt og hvordan jeg ser ut. Det er så utrolig trist at både jeg, og mange flere sliter med det samme. Mat er jo så godt!
Jeg ser på meg selv som en ganske selvsikker og sterk person, men når det kommer til mat og utseendet er jeg faktisk utrolig usikker. Nå er jeg for eksempel utrolig sulten, men har sagt til meg selv at jeg skal vente med å spise lunsj til klokken er tre. Hvor ufattelig teit er ikke det? Nei, nå går jeg å lager meg lunsj. Jeg har forstått at man vokser av seg disse usikkerhetene med årene, og jeg gleder meg til den dagen jeg kan spise et stort måltid, men å slippe den dårlige samvittigheten etterpå. Nå får jeg alltid dårlig samvittighet, og det er faktisk skikkelig slitsomt. I flere år har dette bare vært en ubevisst greie for meg, mens nå som jeg er klar over det kommer jeg til å jobbe målrettet mot en endring. Helt hvordan vet jeg ikke enda, rop ut om noen har tips.
SKJORTE – LEVIS HER / BUKSE – lignende HER / BOOTS – HER
Nå får dere forresten -20% ekstra på ALT fra Nellysalget, det vil si opp til -90% avslag! Bruk koden JULIA20 i kassen ♥
Er så enig, har sikkert siden jeg var 16 hatt et slikt forhold til mat hvor det går opp og ned med hvilke taktikker og mengder jeg skal spise i løpet av en dag. Skikkelig slitsomt. I perioder spiser jeg kun sunt, i perioder spiser jeg nesten ingenting men det jeg spiser er usunt. I perioder trener jeg hver dag, og i perioder trener jeg ingenting. Jeg og er i utgangspunktet selvsikker og liker min egen kropp da jeg er slank/trent. Men det er nok en usikkerhet som ligger der som gjør at jeg aldri klarer å ha et stabilt kosthold uten å fokusere så mye på det. Skikkelig skikkelig slitsomt, og godt å høre at fler har det på samme måte.
Hei! Jeg har det på akkurat samme måte som deg, og det er som du sier – ufattelig slitsomt. Stor klem <3
Har det akkurat slik som du beskriver det selv, og det er utrolig slitsomt..
Har det HELT likt selv 🙁 Grusomt
<3
Heisann. Jeg også hadde det slik i mange år, og det var som du sier, utrolig slitsomt. Med årene er det blitt bedre for meg, selvom jeg fortsatt alltid har en viss tanke om hva og hvor mye jeg skal spise. Det som har hjulpet meg mye er vertfall å slutte å telle kalorier, slutte og veid mat og å planlegge måltider. Tørr å spis maten de andre spiser og ikke tenk at alt blir ødelagt av et usunt måltid. Tørr å lytt til kroppen og spis når du er sulten, stopp når du er passe mett, og ikke stress over at du spiser mer noen dager enn andre dager. Slipper man litt av kontrollen så regulerer kroppen fint selv, og for min del gikk jeg faktisk ned i vekt fordi måltidene ikke var planlagt.
Det er godt å høre! Dessuten tror jeg ikke man kan løse et problem før man anerkjenner det, så jeg er vel på vei i riktig retning 🙂 Stor klem til deg!
Har det akkurat på samme måten. I perioder klarer jeg å slutte å veie maten og telle kalorier, men det sklir fort tilbake. Er også veldig usikker på kroppen min, sånn har det vært siden jeg var 13-14, er nå 27! Men som du sier er det første steget å bli bevisst på at det er et problem, så jeg håper jeg klarer å snu dette. Heier på deg! <3
Jeg har også hatt det på samme måte leeenge. Det som forandret alt for meg var å lytte til kroppen. Nå spiser jeg når jeg er sulten. Jeg spiser mindre nå i løpet av en dag enn det jeg gjorde før. Det har regulert seg helt naturlig, av seg selv. Nå som jeg ikke sitter å planlegger neste måltid så fort jeg har spist, men heller har et avslappet forhold til det, så tenker jeg mye, mye mindre på mat. Spiser når jeg er sulten, men slutter så fort jeg er mett 🙂 Før tenkte jeg “nå må jeg spise opp alt det her, for det er minst 4 timer til neste måltid”. Så da kunne jeg gjerne fortsette å spise, selvom jeg var mett, kun fordi jeg var redd for at jeg skulle bli sulten før jeg “hadde lov” til å spise neste måltid. Jeg har gått ned flere kilo etter jeg sluttet å stresse med maten. Lykke til! Halve jobben er gjort når du innser selv at du har et problem.
Har hatt det sånn som du beskriver, med perioder med overspising/underspising, men nå har jeg endelig et veldig avslappet forhold til mat. Måten jeg løste det på, var å begynne å trene mot et mål, altså da ikke et kalorimål, men for meg var det å løpe halvmaraton. Har meldt meg på masse andre løp og lignende ting, som gjorde at jeg trente MOT noe, for en grunn som ikke hadde noe å gjøre med hvordan jeg ser ut å gjøre. Da ble maten til slutt det den egentlig skal være, “bensin” for kroppen! Måtte passe på å spise nok, spise sunt og næringsrikt (og kaloririkt) nok, for å kunne yte best mulig. Nå løper jeg fortsatt mye, og løfter vekter osv, men det faller meg ikke engang inn å se på kalorimåleren på tredemølla eller pulsklokka. Håper du får til noe lignende etterhvert, du ser jo skikkelig bra ut uansett!
Hei fine deg! Synes det er et utrolig viktig tema du tar opp her. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, noe jeg tror de aller fleste av oss gjør! Synes du er tøff som åpner det opp om dette emne, da det er blitt veldig tabubelagt- men så enormt viktig å belyse!!
Stå på, Julia! Du er en utrolig flink blogger og jeg digger deg <3
(og by the way, u look smashing girl)
Hei fine deg! Synes det er et utrolig viktig tema du tar opp her. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, noe jeg også tror de fleste gjør! Veldig flott at du belyser et såppas “sårbart” emne, da det er så utrolig viktig!
Stå på Julia, digger deg <3
(Og btw, du ser smashing ut as usual!)
Har hatt en lignende periode men har det ikke slik lengre! Man skal ikke skamme seg over å ville være sunn, man kjemper en stor kamp mot samfunnet med tanke på all den dårlige maten som tilbys overalt. Uansett, når det gjelder mat og kropp og sånt, så fungerer det utrolig bra for min del å tenke litt på hvilke mennesker jeg virkelig beundrer og som virkelig har betydd noe for meg, og så tenker jeg på hvor lite utseende deres har å si for dette, eller kanskje på hvor vakre de ble fordi de er så bra! Jeg tror at skjønnhet tiltrekker oppmerksomhet men at personlighet fanger hjertet. Jeg er overbevist om at det er det indre som teller, alltid og jeg tror at man må minne seg selv på dette så ofte man kan!
Jeg tror det verste man kan gjøre er å tenke hele tiden. Tenke på hvordan vi ser ut, tenke på hva vi putter i oss, tenker på at vi ikke skal tenke på det, tenke at vi skal tenke at vi har det bra, tenke at vi skal fokusere på det positive. Det er altfor mye tenking!! Hva med å bare leve uten å tenke for mye? Jeg tror hvis man har det bra med seg selv så tenker man ikke så mye.
Jeg hadde det sånn som deg for noen år tilbake. Jeg trente veldig bra, men mitt største problem var at jeg spiste altfor lite mat. Jeg tenkte kalorier og sunnhet og alt det der. men vekta rikka seg ikke. Jeg var naturlig slank uten noen problemområder men vekta krøp sakte men sikkert oppover. Så slutta jeg å bry meg så mye med hva jeg spiste og hvor mye. Jeg spiste mye mer og jeg spiste hele tiden, men trente samme mengde. Jeg ble faktisk litt deppa fordi jeg følte jeg spiste så mye og la på meg. Så etter en måned så hadde jeg gått ned en del i vekt og blitt slankere. Første gang på 5 år liksom. Og nå trener jeg 3-4 ganger i uken, styrke eller løping, alt etter hva jeg føler for, uten noe press på meg selv. Akkurat samme mengde som før. Og jeg føler kiloene bare renner av meg (må passe meg for jeg har ikke så mange kilo å miste). Jeg føler jeg spiser hele tiden! Jeg spiser alt, hele tiden. Det er viktig å huske på at man trenger ikke fylle hele tallerkenen på hvert eneste måltid for å være sunn. Det er så mye feil informasjon der ute. Jeg var nylig hos legen for å teste meg for vitaminer og mineraler og alt er på normalen eller godt over. Så det var ingen problem.
Så mitt råd er å slutte og tenke så mye. Vet det sikkert er vanskelig i din bransje med at man hele tiden skal ta bilder av seg selv og lese andres kommentarer om seg selv. skjønner den. Men prøv! 🙂
* fylle tallerken med grønnsaker på hvert eneste måltid
For meg hørest det ut som du bør referere til et anstrengt forhold til mat, heller enn en spiseforstyrrelse. en spiseforstyrrelse er en alvorlig psykisk sykdom, ikke et anstrengt forhold til mat. Når man har en spiseforstyrrelse vil tanker, følelser og adferd knyttet til mat, kropp og vekt overskygge alt annet og påvirke livskvaliteten. (Ref ROS). Det er viktig å skille mellom en spiseforstyrrelse og et anstrengt forhold til mat da det er for lite kunnskap om alvorlighetsgraden til en spiseforstyrrelse. Mvh. Ingunn
Synes det er utrolig modig og bra av deg å sette ord på noe jeg tror utrolig mange jenter i vår generasjon føler på – nettopp fordi vi er et produkt av vår generasjon. Takk!