Nå som jeg er syk har jeg mer tid til å irritere meg over ting enn ellers, og det kan dere tro jeg gjør også. Jeg klikket meg inn på denne linken på kjendis.no. Denne artikkelen handler altså om hvordan programmet Idol heller fokuserer på tårevåte avskjeder og drama enn å faktisk dyrke talenter. De mener også at programmet er for brutalt for de unge deltakerne, og at de kan slite resten av livet om de får artistdrømmen knust. Det jeg tenkte etter å ha lest det er bare “hallooo??”. Det ble virkelig alt for dumt etter min mening.
Når unge mennesker melder seg på Idol så er det såklart veldig skummelt, når man skal stå forran de kjente dommerne. Men man må da regne med å få negative tilbakemeldinger om man faktisk suger til å synge? Idol er da ikke en skolekonkurranse der det sitter fire pedagoger som gir deg fine tilbakemeldinger uansett hvor mye du suger å synge. Man kan ikke bli med på leken, om man ikke tåler steken. Og bare for å understreke det: Idol i andre land er mye strengere enn det vi ser på norsk tv.
Hun i artikkelen understreker at tv2 er mer opptatt av å lage god tv. Altså, hva hadde du forventet deg egentlig? Dette er et program omtrent alle norske familier ser på hver fredagskveld, uansett om de er interessert i musikk eller ikke. For meg vil det da være en selvfølge at fokuset ligger på god og underholdene tv, og ikke kun er en lang rekke med fantastisk flinke sangere. Misforstå meg rett, jeg syns det er nydelig å høre på de som er flinke, men personlig syns jeg “tabbene” og intrigene de viser på tv utgjør hele programmet.
Hva så om artistdrømmen til ungdommene blir knust? Her snakker jeg litt om selvrealisering. Jeg vet selv at jeg har en grusom sangstemme og kommer aldri til å bli artist. Det skjønte jeg da pappa lo av meg under min hjemmekonsert i 2001. Ble drømmen min knust? Tja, så og si. Men jeg kom meg over det cirka en halvtime senere da power puff jentene startet på tv. Jeg forstår at mange sikkert har sterkere drømmer om å bli artist enn det jeg hadde, men det er da greit å heller få vite det før enn senere at det aldri kommer til å skje? Norske barn er født med puter under armene og bomull i rompa.
Åh nå føler jeg den røde tråden i innlegget mitt forsvant for lenge siden. I febertåken jeg ligger i nå kan det godt hende jeg bare skriver masse tull som ingen forstår seg på. Kanskje jeg ikke skjønner det selv heller når jeg blir frisk. Men men!
Slenger med et aldri så lite webcam-bilde fra en dag jeg ikke så ut som ungen til hufsa og ronja røverdatter – noe jeg gjør nå.