Nå skal jeg prøve å skrive et innlegg med noen tanker som har gnaget i topplokket lenge, og jeg har glodd på skjermen i tyve minutter uten å vite hvordan jeg skal starte. Jeg sliter skikkelig å formulere meg om dagen. Kanskje fordi jeg bruker all hjernekapasiteten min på å skrive eksamensoppgave, eller så har alle shottene fra natt til fredag gjort meg hjernedød – jeg vet ikke. Men jeg prøver likevel, så dette innlegget blir nok ikke særlig bra, og iallefall ikke slik jeg hadde tenkt å skrive det.
Det startet med at jeg satt på bybanen (Bergens svar på t-bane) her om dagen. Ved siden av meg satt det en jente, hun gikk sikkert på videregående, hadde langt krusete hår, støvler og en stor regnjakke. Ikke overraskende nok siden det regnet (som vanlig). Jeg satt å tenkte for meg selv hvorfor hun satt der alene å hørte på musikk, mens resten av bybanen var full av andre jentegjenger på samme alder. Hadde hun ingen venner? Er hun litt sjenert, hun ser jo litt sjenert ut tenkte jeg. Etter noen stopp ruller det en gammel, overvektig mann inn på bybanen. Han rullet ikke fordi han var så feit altså, men fordi han hadde en sånn fancy rullestol man styrer med knapper. Da tenkte jeg hvor utrolig kjedelig det må være å ikke klare å gå. Om man blir så overvektig at man faktisk mister den store friheten man har at man faktisk bare kan gå. Det er neppe noe vi tenker over ved mindre man plutselig mister den. Uansett.
Her satt jeg altså da, på bybanen en regnfull desemberdag og dømte alle rundt meg. Jeg var ikke klar over det, for det var jo bare tanker som automatisk falt inn i hodet mitt. Plutselig tok jeg meg selv i å tenke slik, og da ble jeg litt sånn “hva faen vet vel jeg?”. For alt jeg vet er jenta med det krusete håret den mest utadvente personen på skolen, og har mange venninner. Og den gamle mannen i rullestol havnet kanskje i stolen av en sykdom eller skade, og ikke nødvendigvis fordi han hadde spist seg overvektig på cheesburgere. Hva vet vel jeg? Hvorfor skal jeg sitte her å anta ting om mennesker jeg såvidt har fått øyekontakt med?
Og hva tenker andre mennesker om meg? Som sitter der med et lag for mye sminke med veska på fanget og ser ut som verdens største bitch. Det er nok sikkert det mange tenker. At jeg er overfladisk og bryr meg kun om å fikse neglene mine, og hvilke klær jeg har på meg. Vi alle dømmer, hele tiden. Uten av vi tenker over det. Bare se på meg. Jeg satt på bybanen og dømte mennesker uten at jeg var klar over det selv. Og det ut fra hvordan de så ut, på det overfladiske. Er det sånn det burde være? Definitivt ikke, men det er dessverre slik det ofte er. Vi burde tenke oss litt om før vi antar ting om andre. Jeg mener, for alt jeg vet så var mannen i rullestol en krigshelt som ble skadet i kamp. Det er vel nå det passer å si “don´t judge a book by its cover”.
