En gang iblant syns jeg det er hyggelig å titte innom min gamle blogg, lese igjennom innlegg og se på bilder. Men i det jeg skulle klikke meg inn, fant jeg ut at bloggen min julianyl.blogg.no har blitt slettet! Og det uten forvarsel først! Jeg har jo ikke vært aktiv der på flere år så jeg forstår det, men det er utrolig trist syns jeg. Fire år med minner, helt borte. Jeg googlet meg fram og tilbake, men bloggen er helt forsvunnet. Da tenkte jeg “YES, da er sikkert de gamle stygge bildene av meg også slettet!”, men der tok jeg feil. De ligger som en forbannelse spredt over internett enda. Oh joy..
Jeg føler gamlebloggen er en helt annen historie enn den jeg skriver på nå. Med årene har denne bloggen blitt for pirkete, og en plattform jeg ikke lengre skriver rett fra hjertet. Hvorfor har det blitt sånn? Har filteret mitt blitt større med årene? Jeg elsket virkelig å lese gamle innlegg på julianyl.blogg.no. Jeg skrev helt fritt, uten å tenke over at noen kom til å bli fornermet eller sure. Jeg hadde skjønt at det kom til å komme dritt uansett, så da ga jeg bare faen. For det er alltid noen som føler seg fornærmet om man skriver om meningene sine.
Det å kunne gå tilbake å lese gamle innlegg er virkelig en stor fordel med å blogge. Hver gang jeg leste om sommeren min i 2010 eller juleferien i 2011 så kom det en haug med gamle minner og følelser brusende igjennom hele kroppen min. Jeg husket hvor utrolig gøy jeg hadde det, og hvor stolt jeg var av meg selv. Jeg elsket å lese de aller første innleggene på bloggen, da jeg og Lars Tangen følte vi eide verden fordi vi hadde et par tusen lesere på bloggene våre. Vi reiste til Oslo, festet hele natten, shoppet, var med på tv2 hjelper deg, bloggfesten, alt. Dere kan tro vi følte oss jævlig kule, for det var jo ingen andre på skolen som fikk oppleve så mye som vi.
Husker jeg ble så sjokkert over noen av de svenske bloggerne, for de provoserte og skrev helt forferdelige innlegg som skapte mye reaksjon. På den tiden hadde jeg ikke særlig filter, så jeg bestemte meg for å ha en hel uke der jeg blogget som svenskene. Jeg lagde videoblogger der jeg pratet om ting som kunne provosert på seg en flue, og bilder med enda mer sminke enn jeg allerede brukte. Og apropos! Hva skjedde med brunfargen min?? Jeg var så utrolig fornøyd med den, og syns det var nydelig å være helt svart i trynet selv om det var midt på vinteren. Jeg brukte Shadow Tans som var den beste spraytanen på markedet den tiden, og tok gjerne tre,fire dusjer av den før jeg så meg fornøyd. Jeg hadde skjolder på fingrene som var helt latterlige, men det brydde jeg meg ikke noe om.
Nei, jeg syns det er trist at bloggen er lagt ned. Da jeg startet hadde jeg ikke peiling på at den kom til å forandre livet mitt for alltid. Hvor hadde jeg vært om jeg ikke skrev det første innlegget i 2008? Selv om bloggen ikke bare dro med seg positive ting, så ville jeg ikke vært foruten noe. Ikke skattesmellen engang. Når man som ungdom går igjennom sånne tider, tar helt feil besluttninger og likevel kommer seg videre i livet – ja det har gjort meg til en mye sterkere person. Jeg vet nå hvordan jeg skal takle vanskelige situasjoner, og jeg vet at livet alltid går videre. Uansett hvor klisje det høres ut.
Jeg kan seriøst sitte her å mimre i timesvis, men jeg har en eksamen å skrive så jeg må runde av her. Rest in peace min gamleblogg, vi har virkelig hatt noen skikkelige good times 9829;
