HVOR DRØYE BILDER SENDER DU?

Jeg hadde en litt morsom prat med en venninne her en dag. Hun viste meg et bilde hun hadde sendt til en gutt, og lurte på om det var for drøyt å sende. Med drøyt mener jeg seksuelt/for mye hud. På bildet hadde hun høyhalset genser og en hipstertruse... Vi kom til enigheht om at dette virkelig ikke var for drøyt å sende. Som dere sikkert skjønner er vi ikke de som sender mest dirty pictures, jeg personlig syns det er så sykt skummelt! Men hva er egentlig problemet? Jeg legger jo alltid ut bikinibilder på sommeren, og man viser jo like mye da omtrent som i en string og push-up bh. Problemet mitt er kanskje at det er en mye mer seksuell baktanke om man sender det personlig til noen. Hva syns dere? Kommenter gjerne anonymt om du vil, men jeg er så sykt nysgjerrig på hvor drøye folk er, og hvor lite klær de har på seg. Jeg trenger ikke bildebevis altså om noen lurte på det, bare en liten tilbakemelding. Hihi. Under finner dine mine seneste snaps, som dere ser er godt påkledd. Jeg har åpnet opp mystoryen min, så der kan dere finne meg på julianyland! 

 












IKKE LES OM DU ER UNDER 18

Okei, jeg skal prøve å skrive dette uten å bli bilsyk, for nå sitter jeg nemlig på en buss for tog fra Geilo. Av en eller annen grunn går ikke togene, så derfor stappet de alle menneskene inn på busser i steder. For å si det mildt, så er dette noe JÆVLIG dritt. Jeg har klaget i telefonen til Kristoffer i over en time nå, grått litt, hatet livet og sett stygt på alle rundt meg. Men herregud, skjerpings! Det er jo bare sånn det er og da får jeg bare godta situasjonen, uansett om jeg liker det eller ikke. Nå er jeg tom for snus også, så jeg håper faen meg den jævla bussen stopper et sted. Ikke har jeg spist heller, siden mobilen min gikk tom for strøm i natt så alarmen ringte ikke, så jeg våknet tre min før toget skulle gå. Så ja, her sitter jeg med joggeklær, gårsdagens sminke og en stor kåpe og ser ut som en skikkelig narkis. Men det var utrolig gøy i går og det er da verdt noe! Vi blogges fra Bergen, under er reiseantrekket mitt på fredag. 




Genser BikBok skjørt Nelly

Overskriften er forresten for at jeg bannet mye i dette innlegget.






ALT FOR MANGE SPØRSMÅLSTEGN

Hvordan står det til med motivasjonen din? Bare går livet ditt på autopilot eller er du bevisst over valgene du tar og jobber mot en drøm? Det er fort gjort at hverdagen faller inn i rutiner. Man går på skolen fordi man må, og leser til eksamen fordi man ikke gidder å stryke. Alt kan jo være et jævla slit, og jeg tok iallefall meg selv i å hate livet under eksamensperioden. Men hva er målet ditt, og ikke minst - hva er målet mitt? Hvorfor startet jeg på BI i det hele tatt? Hvorfor bruker jeg så mye tid på bloggen som jeg gjør? Det er ingen som tvinger meg til å gjøre det. Nei, jeg gjør det fordi jeg vil lykkes, og fordi jeg  hadde et mål den dagen jeg startet bloggen og søkte på skole. Målet om å være best, som kanskje er urealistisk i mange tilfeller. Men når hverdagen kommer og alt blir bare dritt, så må man tenke på hva målet er. 

Denne dagen har vært utrolig spennende for meg, fordi jeg har vært på så mange flinke foredrag fra i dag tidlig som gir meg mye motivasjon. Jeg er mer selvbevisst og vet nå hva som skal til og hva jeg selv må gjøre for å nå mitt mål. Hva det er tør jeg faktisk ikke å dele på bloggen riktig enda, men dere skal være sikker på at jeg forteller det om jeg lykkes. Eller når jeg lykkes. Er det noen som vil dele sine mål?

Et trøttetryne på vei til hotellrommet tidligere. Nå ligger jeg utrolig nok i sengen og skal slappe av en bitteliten time før det er full fart igjen. 






OSLO vs. BERGEN

Jeg har lenge fått spørsmål hva jeg liker best av Oslo og Bergen, men jeg har aldri skrevet et innlegg om det - noe jeg tenkte å gjøre nå siden det er så mange som lurer! Om ikke alle vet det, så bodde jeg i Oslo ett år før jeg flyttet til Bergen i april i fjor. Hovedgrunnen til at jeg flyttet var egentlig for å bo med Kristoffer, siden han jobbet i Bergen og om det var én av oss som skulle flytte ble det meg siden jeg hadde blogg som jobb. 

Åh, mitt kjære Oslo. Jeg elsker den byen! Det var et helt fantastisk år, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg flyttet dit. Som blogger er den byen perfekt, og det skjer noe hele tiden. I Oslo har jeg mange av mine nærmeste venner, så det er helt naturlig for meg å være der endel. Jeg syns utelivet der er helt ok, og personlig var jeg aldri garantert en dritbra kveld på byen, man visste liksom aldri hva man gikk til. Det kan til tider være mye trynefaktor i Oslo, noe som kanskje ikke alltid er like positivt. Jeg merket ikke så mye til det selv, så skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skrev det haha. Uansett! Shoppingen der er mye bedre enn i Bergen, og jeg føler det generelt er mye mer å finne på i Oslo enn i Bergen.




Som dere skjønner trivdes jeg utrolig godt i Oslo, men med det sagt kunne jeg kanskje ikke tenkt meg å studere der. Utifra det jeg har skjønt, så blir Oslo alt for stort til at det kan være et internt studentmiljø slik jeg føler det er i Bergen. Det er naturligvis ikke sånn på alle skoler, men etter det jeg har hørt blir kanskje BI Oslo for stort. Studentmiljøet i Bergen er helt supert, og jeg hadde aldri trodd jeg kom til å trives så godt!

Jeg bodde i Bergen fra april til august uten å gå på skole, og jeg syns egentlig det var ganske kjedelig og vurderte kraftig å flytte tilbake igjen til Oslo. Bergen er en studentby, så omtrent alle mine venninner gikk på skole og hadde mye å gjøre hele tiden, noe som passet meg dårlig da de hadde mindre tid til å henge med meg. Haha! Hadde jeg ikke startet på BI eller et annet studie ville nok ikke Bergen vært byen for meg, men nå trives jeg utrolig godt å anbefaler byen veldig! Utelivet er kjempebra, og i forhold til Oslo er det ikke så langt mellom hvert sted så man kan barhoppe litt. Dessuten er det sykt billig om man velger å dra ut alle andre dager enn lørdag. Her snakker jeg øl til 30kr og en flaske prosecco til under 200kr. Billig!! 

Nå som Høyer har kommet så er jo shopping i Bergen ganske bra det også! De har jo alle kjedebutikkene, pluss noen veldig eksklusive butikker som Vincci om man er på jakt etter dyre merker som Saint Laurent, Celine, Givenchy osv. 

Konklusjonen av dette er vel at siden min nåværende situasjon er å være student, så trives jeg best i Bergen. Om jeg kommer til å fortsette å bo her eller flytter til Oslo når jeg er ferdig vet jeg ikke enda, men Oslo er en helt fantastisk by det også. 






NYT

Vi klager når vi er sulten og vi klager når vi er mett. Det gjør iallefall jeg! Nå klager jeg fordi jeg er syk, og har en konstant strøm av snør rennende ut av nesen min hvis ikke jeg er kjapp og snyter meg først. Men hva klager vel jeg for? En liten forskjølelse er absolutt helt greit, selv midt i romjulen. Dette er uansett den aller beste tiden av året, og vet dere hvorfor? Jo, fordi jeg blir invitert på middagsselskaper omtrent hver dag, og middag er det beste måltidet i verden. Spesielt julemat! Jeg har ikke tenkt å komme med en tale over hvor heldige vi er, og at vi må sette pris på det vi har. For det håper jeg virkelig dere vet allerede. For jeg er forbanna heldig, og jeg nyter virkelig hvert eneste sekund av tiden her hjemme. Før jeg vet ordet av det er jeg tilbake i forelesningssalen på BI og tanken om pinnekjøtt og ribbe til middag hver dag bare er et fjernt minne. Husk å nyt julen folkens!










EN RAR REAKSJON

Jeg gjorde et lite ekspriment i går.. Birte og meg satt nemlig å lo over hvor utrolig stor forskjell det er på oss med og uten sminke, og at vi skulle ta noen bilder der vi kan le av forskjellen. Så, da gjorde vi det. Men reaksjonen min ble helt annerledes enn jeg hadde sett for meg.. Etter å ha satt bildene før/etter sminke ved siden av hverandre, er jeg overrasket over at jeg faktisk likte før-bildet best - og syns jeg var finere uten all sminken. Det hadde jeg ikke trodd, for jeg var sikker på at dette lille eksperimentet skulle gi meg en skikkelig lættis over hvor stygg jeg var uten sminke. 



Før-bildet er rett etter at jeg kom ut fra dusjen i går. Alt jeg hadde gjort er å ta på meg ansiktskrem - null sminke. Bildet til venstre er etter en halvtime med sminking. 

Men da vet jeg at jeg ikke ser så verst ut uten sminke likevel, haha! Noe godt kom iallefall ut av dette.






HVA VET VEL JEG?

Nå skal jeg prøve å skrive et innlegg med noen tanker som har gnaget i topplokket lenge, og jeg har glodd på skjermen i tyve minutter uten å vite hvordan jeg skal starte. Jeg sliter skikkelig å formulere meg om dagen. Kanskje fordi jeg bruker all hjernekapasiteten min på å skrive eksamensoppgave, eller så har alle shottene fra natt til fredag gjort meg hjernedød - jeg vet ikke. Men jeg prøver likevel, så dette innlegget blir nok ikke særlig bra, og iallefall ikke slik jeg hadde tenkt å skrive det.

Det startet med at jeg satt på bybanen (Bergens svar på t-bane) her om dagen. Ved siden av meg satt det en jente, hun gikk sikkert på videregående, hadde langt krusete hår, støvler og en stor regnjakke. Ikke overraskende nok siden det regnet (som vanlig). Jeg satt å tenkte for meg selv hvorfor hun satt der alene å hørte på musikk, mens resten av bybanen var full av andre jentegjenger på samme alder. Hadde hun ingen venner? Er hun litt sjenert, hun ser jo litt sjenert ut tenkte jeg. Etter noen stopp ruller det en gammel, overvektig mann inn på bybanen. Han rullet ikke fordi han var så feit altså, men fordi han hadde en sånn fancy rullestol man styrer med knapper. Da tenkte jeg hvor utrolig kjedelig det må være å ikke klare å gå. Om man blir så overvektig at man faktisk mister den store friheten man har at man faktisk bare kan gå. Det er neppe noe vi tenker over ved mindre man plutselig mister den. Uansett. 

Her satt jeg altså da, på bybanen en regnfull desemberdag og dømte alle rundt meg. Jeg var ikke klar over det, for det var jo bare tanker som automatisk falt inn i hodet mitt. Plutselig tok jeg meg selv i å tenke slik, og da ble jeg litt sånn "hva faen vet vel jeg?". For alt jeg vet er jenta med det krusete håret den mest utadvente personen på skolen, og har mange venninner. Og den gamle mannen i rullestol havnet kanskje i stolen av en sykdom eller skade, og ikke nødvendigvis fordi han hadde spist seg overvektig på cheesburgere. Hva vet vel jeg? Hvorfor skal jeg sitte her å anta ting om mennesker jeg såvidt har fått øyekontakt med?

Og hva tenker andre mennesker om meg? Som sitter der med et lag for mye sminke med veska på fanget og ser ut som verdens største bitch. Det er nok sikkert det mange tenker. At jeg er overfladisk og bryr meg kun om å fikse neglene mine, og hvilke klær jeg har på meg. Vi alle dømmer, hele tiden. Uten av vi tenker over det. Bare se på meg. Jeg satt på bybanen og dømte mennesker uten at jeg var klar over det selv. Og det ut fra hvordan de så ut, på det overfladiske. Er det sånn det burde være? Definitivt ikke, men det er dessverre slik det ofte er. Vi burde tenke oss litt om før vi antar ting om andre. Jeg mener, for alt jeg vet så var mannen i rullestol en krigshelt som ble skadet i kamp. Det er vel nå det passer å si "don´t judge a book by its cover". 









REST IN PEACE BLOGGEN..

En gang iblant syns jeg det er hyggelig å titte innom min gamle blogg, lese igjennom innlegg og se på bilder. Men i det jeg skulle klikke meg inn, fant jeg ut at bloggen min julianyl.blogg.no har blitt slettet! Og det uten forvarsel først! Jeg har jo ikke vært aktiv der på flere år så jeg forstår det, men det er utrolig trist syns jeg. Fire år med minner, helt borte. Jeg googlet meg fram og tilbake, men bloggen er helt forsvunnet. Da tenkte jeg "YES, da er sikkert de gamle stygge bildene av meg også slettet!", men der tok jeg feil. De ligger som en forbannelse spredt over internett enda. Oh joy..



Jeg føler gamlebloggen er en helt annen historie enn den jeg skriver på nå. Med årene har denne bloggen blitt for pirkete, og en plattform jeg ikke lengre skriver rett fra hjertet. Hvorfor har det blitt sånn? Har filteret mitt blitt større med årene? Jeg elsket virkelig å lese gamle innlegg på julianyl.blogg.no. Jeg skrev helt fritt, uten å tenke over at noen kom til å bli fornermet eller sure. Jeg hadde skjønt at det kom til å komme dritt uansett, så da ga jeg bare faen. For det er alltid noen som føler seg fornærmet om man skriver om meningene sine.

Det å kunne gå tilbake å lese gamle innlegg er virkelig en stor fordel med å blogge. Hver gang jeg leste om sommeren min i 2010 eller juleferien i 2011 så kom det en haug med gamle minner og følelser brusende igjennom hele kroppen min. Jeg husket hvor utrolig gøy jeg hadde det, og hvor stolt jeg var av meg selv. Jeg elsket å lese de aller første innleggene på bloggen, da jeg og Lars Tangen følte vi eide verden fordi vi hadde et par tusen lesere på bloggene våre. Vi reiste til Oslo, festet hele natten, shoppet, var med på tv2 hjelper deg, bloggfesten, alt. Dere kan tro vi følte oss jævlig kule, for det var jo ingen andre på skolen som fikk oppleve så mye som vi.  

Husker jeg ble så sjokkert over noen av de svenske bloggerne, for de provoserte og skrev helt forferdelige innlegg som skapte mye reaksjon. På den tiden hadde jeg ikke særlig filter, så jeg bestemte meg for å ha en hel uke der jeg blogget som svenskene. Jeg lagde videoblogger der jeg pratet om ting som kunne provosert på seg en flue, og bilder med enda mer sminke enn jeg allerede brukte. Og apropos! Hva skjedde med brunfargen min?? Jeg var så utrolig fornøyd med den, og syns det var nydelig å være helt svart i trynet selv om det var midt på vinteren. Jeg brukte Shadow Tans som var den beste spraytanen på markedet den tiden, og tok gjerne tre,fire dusjer av den før jeg så meg fornøyd. Jeg hadde skjolder på fingrene som var helt latterlige, men det brydde jeg meg ikke noe om. 

Nei, jeg syns det er trist at bloggen er lagt ned. Da jeg startet hadde jeg ikke peiling på at den kom til å forandre livet mitt for alltid. Hvor hadde jeg vært om jeg ikke skrev det første innlegget i 2008? Selv om bloggen ikke bare dro med seg positive ting, så ville jeg ikke vært foruten noe. Ikke skattesmellen engang. Når man som ungdom går igjennom sånne tider, tar helt feil besluttninger og likevel kommer seg videre i livet - ja det har gjort meg til en mye sterkere person. Jeg vet nå hvordan jeg skal takle vanskelige situasjoner, og jeg vet at livet alltid går videre. Uansett hvor klisje det høres ut. 

Jeg kan seriøst sitte her å mimre i timesvis, men jeg har en eksamen å skrive så jeg må runde av her. Rest in peace min gamleblogg, vi har virkelig hatt noen skikkelige good times ♥






PLANENE SOM GIKK I DASS

Jeg bare elsker å planlegge. Sånn som i sommer før skolestart, planla jeg å lese på skolen hver eneste dag etter forelesning og alltid ligge ett kapittel forran alle andre. Jeg skulle skrive notater flittig og alltid være i forelesning! Eksamenen i Markedsføringsledelse fikk vi utdelt i august, og den skulle bli ferdig i september, hele tre måneder før den måtte leveres inn. Åh, for et skoleår det skulle bli! 

Dessverre gikk alle planene rett i dass og nå sitter jeg med svettedråper i panna og krampeskriver de siste 20 sidene som skal leveres til mandag om én uke. Jeg mimrer tilbake til de gode tidene da vi uten problem kunne dra på byen både tirsdager og torsdager, sove til klokken tolv og droppe en forelesning uten å få dårlig samvittighet. Vel, det var mitt første halvår på BI. Det ser ut til at jeg må bytte student-taktikk til neste år om jeg skal klare planene jeg skrev ned øverst i innlegget. Tanken er iallefall god, vi får se hvor lenge den varer. Under finner dere noen bilder fra en nydelig septemberdag da jeg og Cathrine skulle starte på markedsplanen. Den dagen gikk mest bort til bloggbilder og skravling, men vi fikk iallefall skrevet overskriften på oppgaven vår. 












DETTE IRRITERER MEG PÅ SNAPCHAT

Det er søndagsmorgen, og mystoryen min på snapchat er som vanlig stappfull av snaps fra kvelden i går. Noe er gøy, andre ting er så håpløst at jeg har lyst til å legge meg igjen. Helt siden snapchat startet har jeg irritert meg over ting mennesker får seg til å sende meg. Av og til lurer jeg på om de faktisk tror at jeg bryr meg om at de drakk kaffe før jobb en mandags morgen? Svaret er nei. Her er seks ting jeg irriterer meg over på snapchat:

Videosnapper fra byen. 
Dette må være den verste snappen å våkne til en søndags morgen. Du holder fingeren over og forventer et bilde, men i stedet blir du møtt av blinkende discolys og et lydnivå fra en annen verden. Som regel står personen bare å filmer rundt i lokalet og det er absolutt ingenting interessant å se. Virkelig, tror du noen bryr seg om at du danser rundt midt på natten? Slike snapper mener jeg kun er for å skryte av seg selv, og for å vise andre at du har det sååå kult på fest.

Matsnapperne.
Èn ting er å snappe bilder av fancy matretter på resturanter, eller årets første pinnekjøttmiddag. Men når du snapper alt fra knekkebrødet med makrell i tomat til blomkålsuppen du har til middag så har du tapt. Dette er bare en stor misforståelse, du har blitt lurt hvis du tror noen syns dette er interresant!

Konsertsnapperne.
Disse er nok de jeg misliker mest. For det første: har du noen gang hørt lyden som kommer når du filmer med mobilen din? Greit nok at konserten kanskje er helt nydelig i dine ører, men for alle oss andre høres det ut som en 5 åring som nettopp har fått sitt første trommesett. Om man først skal snappe fra en konsert, for guds skyld send et BILDE og ikke en video. Før du vet ordet av det har du gitt noen hjerteinnfarkt for de skvetter sånn av lyden når de åpner snapen.

De som snapper alt, alltid.
Dere har kanskje et par sånne på listen deres, som må dokumentere hvor trøtt de er på morgenen til hvor digg det skal bli å legge seg. Og alt imellom. Her får man helt meningsløse snapper av frokoster, bussturer, random selfies, random mennesker, været, klokkeslettet og ja - generelt hele dagen til personen. Man får nok info i løpet av en dag at man kunne laget et realityprogram.

Skrytesnapperne.
Her finner du mennesker som skal skryte av absolutt alt. De finner også alltid ting å skryte av. For eksempel at de har vært på skolen en heeel dag og er så flinke, eller en selfie der det står "hjalp nettopp en gammel dame over veien ;)" typ.

Treningssnapperne.
Hva er vel verre når du ligger med dobbelthake på sofaen enn å få en snap der noen er på trening? Å legge ut treningsstatuser på facebook har blitt litt tabu den siste tiden, derfor har gymgåerne gått over til en ny kanal på sosiale medier for å skryte over sin sprekhet. Nemlig snapchat. Er det like irriterende som når folk legger det ut på facebook? Ja. Bryr vi oss mer siden de sender treningsbilde på snapchat? Nei. 



Nå lurer dere kanskje på hva jeg snapper siden jeg er kritisk til så mye. Hos meg går det stort sett i tullesnapper mellom meg og mine nærmeste venner og bilder av Zara (haha). Med tullesnapper mener jeg dobbelthakesnapper som hadde vært krise å sende til noen andre enn personen den var ment til. Og når det kommer til Zara: hun gjør så mye gøy som fortjener en snap i ny og ne. Kanskje dette egentlig burde være et punkt på listen? "Kjeledyrsnapperne"? Vi får ta det i neste omgang. 

Hva syns du er mest irriterende?






DEN BERØMTE TO-DO LISTEN

3. desember, og Bergen er hakket gråere enn i går. Men det blir hva man gjør det til selv, og jeg har ingen planer om å la været legge en demper på dagen min. Jeg vil gjerne si jeg våknet frisk og opplagt, men det er dessverre ikke tilfellet da jeg ble vekt av noen som rev et tre i hagen. Av alle ting.. Siden dagen startet så ubehagelig så tenker jeg at den bare kan bli bedre! Nå har jeg tatt på meg min diggeste koseklær og skal starte på den berømte to-do listen som vi bloggere gjerne skryter av at vi har. Det er vel fordi vi vil virke opptatte og travle som de med en "normal" jobb. Ofte hører man at blogging er sykt mye mer arbeid enn leserne tror, og det er faktisk helt sant. Men jeg syns likevel jeg er forbanna heldig som får jobbe med ting jeg syns er gøy. Min to-do liste består ikke av kjedelige oppgaver som andre bestemmer for meg, nemlig tvert imot. Så ja, det var min lille morgentale - håper dere får en fin dag.








Sokkene finner du her ♥ (adlink)






SVAR PÅ MITT FORHOLD TIL MAT








Detaljer fra i dag. Har på meg mitt nye skjerf (link her) og votter (link her) i dag. (adlink) Kjøpte de på nelly for en knapp uke siden, og det passet fint siden det virkelig er kaldt i luften for tiden. Kaaanskje ikke så rart siden det er desember..

Noen av dere klager på at jeg skriver for mye om mat. Nå skal jeg skrive om mat igjen, bare så dere er advart. Noen mener jeg har et anstrengt forhold til mat, og noen mente til og med jeg hadde fått anorexia før sommeren. Når jeg leste de kommentarene ble jeg litt sånn "hva faen vet vel du", for det er irriterende at mennesker man ikke kjenner, og som ikke kjenner deg skal komme med anklager om ting. Så det var én ting. Det at jeg har et anstrengt forhold til mat er vel sant til en viss grad. Jeg kommer nok aldri til å klare å spise en cheesburger eller mye godteri uten å få dårlig samvittighet. Ja, jeg syns det er utrolig dumt at det er slik, men sånn er det bare. Men betyr det at jeg ikke spiser den type mat? Nei, definitivt ikke. Jeg koser meg støtt og stadig, og selvom jeg får litt dårlig samvittighet så gjør ikke det at jeg ikke koser meg. 

Jeg liker å spise sunn mat, og jeg vet hvor godt kroppen har av det. Forskjellen på energien man får er helt utrolig, og det er ikke bare tull det man sier om næringsrik mat kontra en pose chips. Jeg har opplevd forskjellen selv og vet hvor viktig det er for meg og min egen kropp å ha et sunt kosthold. Så ja, poenget mitt er vel egentlig at jeg har et anstrengt forhold til mat og får dårlig samvittighet av å skeie ut, men jeg driter i det og koser meg likevel. Vi lever da for faen bare en gang. 


KONKURRANSE!

Jeg og Cathrine skriver eksamen i Markedsføringsledelse sammen. Derfor lurte jeg på om dere ville være så snille å svare på denne (link) undersøkelsen for oss? Da vil du være med i trekningen av en svææær goodiebag til verdi over 4000kr! Det er ikke verst for to minutter av tiden din? :D For å være med i konkurransen må du delta i undersøkelsen, og skrive ned det siste spørsmålet i kommentarfeltet. 






NÅR MAN SOVER BORT DAGEN

Ops?

Da jeg våknet i dag tidlig var jeg full av energi til å gjøre ferdig den litt for lange to-do-listen min. Nummer 1 på listen var å kjøpe nytt minnekort til kamera og handle inn mat til kvelden, og det gjorde jeg også. Etter en stressende handletur, som forsåvidt føltes ut som om halve Bergen var samlet inne på samme matbutikk og spilte handlevogn-rally kom jeg hjem. Som blogger går halvparten av jobben fra macen, og i dag naturligvis fra sofaen. Men før jeg skulle starte på ditten og datten så måtte jeg ha en liten Game of Thrones pause. Vel fortjent siden det er lørdag tenkte jeg. Den gode følelsen varte tydeligvis noen timer for lenge, siden jeg nettopp våknet opp på sofaen etter tidenes heftigste powernap. Det var mørkt ute og jeg skjønte mildt sagt ikke en dritt, og var sikker på klokken var tre på natten. "Heldigvis" var den ikke mer enn syv. Men for å si det sånn folkens, dagens plikter fører jeg over til i morgen. Jeg rakk jo ikke å se ferdig episoden med GOT engang!! Det skal jeg altså gjøre nå, hehehe. 






EKSAMENSPRESS

God morgen! For dere er det kanskje ikke morgen, men det er det for meg. I natt var jeg på den nye hunger games filmen nemlig, så jeg la meg ikke før fire! Det var vel kanskje premiere på den i Oslo i går også, noen som så den? Å dra på kino midt på natten i eksamensperioden er vel egentlig en prioritering som en 10-åring ville gjort, men vi må da få ha noen gleder? Jeg begynner virkelig å kjenne på eksamenspresset, og er supernervøs. Kommer nok til å sitte som et nervevrak på den første eksamenen. Wææ! Tror jeg aldri har gledet meg så mye til juleferie før. Rett etter eksamen drar jeg mest sannsynlig rett til Stavanger for å feire Birtebestis sin bursdag, så noe har jeg jo å glede meg til. Julen er min favorittårstid, den kommer faktisk over sommeren! 

Nå er jeg på vei inn i dusjen, før jeg skal på skolen. Ikke så mye spennende på agendaen med andre ord. Hva skal du idag?






REAL OR FAKE?

Okei, jeg leste nettopp en artikkel der Kylie Jenner var så utrolig oppgitt over alle som tror hun har fikset leppene sine, og at hun bare brukte lip liner. Som den Kardashian-fanen jeg er så må jeg selvfølgelig skrive om det. Haha! Jeg prøvde nemlig å tegne leppene mine (etter en film på youtube) gigantiske slik som henne, og det så altså så jævlig ut at det skal jeg aldri gjøre igjen. Jeg nekter å tro at dette kun er lip liner. Hun er jo ikke 18 enda så jeg forstår godt at hun går ut i media å nekter for det. Men hallo, det er jo ganske obvious?

Bare sånn at ingen blir fornærmet her, så har jeg åpenbart ingenting imot fiksing av leppene sine - da jeg tidligere har gjort det selv. Hva tror du om dette?






HOS LEGEN

Er det noe jeg bare elsker, så er det å sitte over en halvtime å vente på at doktoren skal rope opp mitt navn fra venterommet. Jeg syns det er så utrolig nødvendig på en mandags morgen og komme presis, for så å glo i veggen mens jeg prøver å ikke puste inn ebolavirus fra pasientene rundt meg. En virkelig nydelig start på uken! Eller ikke. Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor det alltid er så lang ventetid. Hver eneste gang. Slik har det jo alltid vært, så hvorfor skal det være så vanskelig å lære av sine feil, og heller sette opp lengre tid per pasient i stedet for å la oss vente i evigheter? Nå er jeg heldigvis ferdig, og håper jeg ikke skal tilbake dit med det første!

Sånn, da var ukens første klageinnlegg ute! Ha en fin uke videre. 






INSPIRASJON

En ting som omtrent alltid blir spurt om på spørsmålsrundene mine, er at dere lurer på hvem mitt ikon er. Skal jeg være helt ærlig har jeg aldri tenkt noe særlig over det, før i den siste tiden. Er det en person jeg faktisk hadde stått å hylt til som en gal fan, så er det Kim Kardashian. Den dama der altså, hvor sexy går det an å bli liksom? "I will never be one of those skinny girls" er noe hun selv sier, og etter min mening har hun drømmekroppen. Jeg kunne vel og merke ikke tenkt meg så gigantisk bakdel selv, men på henne ser det virkelig bare ah-mazing ut. 

Bare for halvannen måned siden sto jeg bare én meter unna Britney Spears, og selvfølgelig var det litt stas! Men det var ingenting i meg som gjorde at jeg fikk lyst til å kaste meg over henne, noe jeg mest sannsynlig hadde gjort over Kiki. Jeg som aldri har vært den av den typen som forstår seg på alt hysteriet det er rundt kjendiser. Vel, du er min første Kim ♥ Det hørtes veldig feil ut, men dere skjønner vel..

Hvem er deres kjendis crush?






NÅR NOEN SER DEG NAKEN

I dag har jeg blottet meg selv! Vel og merke ikke med vilje. Jeg våknet opp egentlig ganske fin i formen for en liten stund siden, og det første som falt meg inn var å lage vafler. Jeg gikk inn på kjøkkenet i pyjamasen (med pysjamas mener jeg kun en truse) og startet på vaffelrøren. Vi har jo store vinduer ut mot veien fra kjøkkenet, men jeg tenkte at det er sikkert ingen ute å går så tidlig på dagen. Så, der sto jeg da med puppene på vift og lagde vaffelrøre, da det plutselig går forbi en mann med barnevogn og øynene veldig tydelig på meg. Tror nok jeg aldri har hylt så høyt i mitt liv, før jeg kastet meg på gulvet og krabbet inn på badet. Haha, flaut! Fra nå av skal jeg definitivt aldri lage mat i baris igjen..









JEG SPISTE FOR LITE

I starten av sommeren tok jeg ferie og dro hjem til Molde. Et stort fokus i hodet mitt var trening, kosthold og kalorier - og selvom jeg kanskje ikke var klar over det da så hadde det vært fokus i flere måneder. På sommeren er det alltid mye grilling, alkohol og ting man ellers ikke spiser i hverdagen. Men for meg så betydde det heller at da måtte jeg droppe lunsj om jeg visste det ble stor middag på kvelden - eller kun spise biff og salat i stedet for de fløtegratinerte potetene. Der og da var det ikke noe problem for meg, og det var bare slikt hodet mitt var innstilt. Jeg er jo en jente som er utrolig glad i god mat, og det er noe jeg setter stor pris på i hverdagen. Det var derfor ikke alltid like lett å takke nei til en ekstra porsjon, og de gangene jeg takket ja fikk jeg utrolig dårlig samvittighet. Da måtte jeg planlegge å spise dobbelt så lite dagen etterpå for å gjøre opp. Men sommeren gikk sin gang, og den dårlige samvittigheten slapp mer og mer taket etterhvert som jeg koste meg med maten. Det var jo ikke til å komme unna! Først da oppdaget jeg hvor anstrengt mitt forhold til mat var tidligere. 

Når man skal slanke seg kan det være vanskelig å gjøre det på rett måte. Ofte starter man alt for hardt, og sprekker etterhvert. Jeg trodde selv at min måte var helt rett før sommerferien, men sannheten er jo at kaloriinntaket mitt var alt for lavt, og at jeg gikk på underskudd hver eneste dag over en lang periode. Da jeg endelig slapp taket og spiste det jeg ville i sommer merket jeg fort hvor lykkelig jeg var. Ikke ble jeg spesielt feitere av det heller, for det var jo ikke sånn at plutselig spiste jeg Big Mac hver eneste dag. Forskjellen var bare at det skal være lov å kose seg en gang i blant. Det er ofte noe vi sier til oss selv, men sjeldent noe man faktisk gjør. Iallefall i mitt tilfelle. 



Nå er jeg tilbake på treningsstudio igjen, og det føles fantastisk. Selvom jeg har vært på latsiden i et par måneder nå, betyr ikke det at kostholdet mitt har vært dårlig fordi. Nå må jeg bare prøve å finne en fin middelvei slik at jeg ikke går på samme smell igjen. 






VINTERDEPRIMERT?

Vinteren kommer hvert år, det kan vi banne på. Og hvert år hører jeg fra flere kanter folk syter om at de er vinterdeprimerte og at livet suger det halvåret da gradene kryper under fem grader. Jeg har bare ledd for meg selv hver gang, og tenkt at "det er det dummeste jeg har hørt". Livet mitt og min state of mind er nøyaktig lik både sommer og vinter. Slikt tenkte jeg det helt til i fjor, da vinteren i Oslo mildt sagt var helt grusom. Været var grusomt altså, ikke livet generelt. However gjorde dette noe med meg. Å stå opp om morgenen ble plutselig verdens største tiltak, og det var ikke snakk om å finne på noe uten for leilighetens fire dører. De dagene jeg faktisk gadd å dra ut, måtte jeg omtrent ha på meg knestøvler for å ikke bli bløt av alt sluddet på bakken. Storbyvinter suger virkelig!

Nå er iallefall vinteren her snart igjen, og det eneste høydepunktet den bringer med seg er jul og bursdagen min. Etter min mening kan trenger det kun å snø i romjulen, så kan det være bart resten av vinteren. Jeg som hater å stå på ski ser virkelig ingen hensikt i snøen. Men heldigvis bor jeg i Bergen, der jeg mistenker det kommer til å bli en regnfull vinter. Så! Poenget med dette innlegget var egentlig bare å dele noen bilder fra den fantastiske sommeren, før vi alle blir vinterdeprimerte igjen. Kanskje det kan være lurt å planlegge en sydentur i nærmeste fremtid, så blir ikke julen det eneste høydepunktet dette halvåret.


























MISUNNER DE BLEKE

Sommeren er over for lengst og det samme gjelder brunfargen til 99% av befolkningen. Ingen ser ut til å tenke så mye over det, at sommergløden forsvinner altså. Og det syns jeg er utrolig urettferdig. Det er jo ingen hemmelighet at omtrent alle ser penere ut med litt solglød på kroppen. Tydeligvis gjelder ikke dette mine venninner, som er minst like pen når fargen forsvinner. Alle i gjengen, bortsett fra meg - som ser ut som en krysning av en apekatt, en hvithai og en bingobestemor når brunfargen forfaller og fregnene kommer frem. Derfor er jeg aldri blek, mer eller mindre. Fordi jeg kler det ikke. Jeg må ty til andre løsninger for å holde på min farge, noe som gjør at jeg kommer til å få hudkreft før eller siden. Garantert! Heldigvis bruker jeg å bli lei solarium sånn cirka nå hvert år, og finner fram den grisete selvbruningen. Selvom jeg hadde lovet meg selv å ikke bruke det i år, og heller holde ut på Brun og Blid. Det er verken sunt eller økonomisk, what to do lzm.. 

Under ser dere bilde av meg og Glenn. Den personen i verden som aldri blir blek, uansett om han ikke soler seg på flere år. Urettferdig? JA. 


Som dere kanskje forstår våknet jeg opp uten noen spesielle problemer i livet mitt i dag. Men siden jeg tross alt bare er et menneske klarte jeg å lage et problem av dette også. Huff!






ALL PR ER GOD PR?

Man må vel være en huleboer om man ikke har fått med seg all oppstyret i media der bl.annet Robin (eller som mange sier; kjæresten til Sophie Elise) og bloggpartneren hans nevner noe om at de over 50 ikke kan gå på stranda. Ja, det lyser jo PR-stunt av hele opplegget. Jeg er iallefall ikke en av de personene som kommer til å ligge hjemme med mine "overvektskilo" over 50 til sommeren. Dette ble skrevet for oppmerksomhet, og satt veldig på kanten. Ja, de fikk utrolig mye mediaoppmerksomhet rundt det, og det var nok akkurat det de ville. Derfor tenker jeg: er all PR god PR? Skal man skrive hva som helst som er på kanten slik at man kommer i avisene? I 2014 så er det virkelig ikke vanskelig å komme på forsiden av VG, så lenge du har en dum sitat å komme med. Dessverre har det seg slik at det er hundrevis av mennesker med dumme sitater i Norge, så rampelyset varer nok ikke lenge.

Derfor lurer jeg på; er det verdt det? Er det verdt å bli forhatt av halve landet kun for 15 minutes of fame? Jeg har hatt bloggen min i mange år, og vet veldig godt hva som skaper reaksjoner og ikke. Jeg er vel kanskje en av de som heller legger seg på safe-siden og ikke bretter ut tankekartet mitt alt for mye. Gidder VG å skrive om hva jeg spiste til middag? Mest sannsynlig ikke. Men om jeg hadde skrevet om at jeg var nær spiseforstyrrelser en periode og hadde et sykelig forhold til mat ville nok kanskje det nådd avisene. 

Jeg kjenner kun Robin og hans bloggpartner igjennom media og via bloggen til Sophie Elise, og personlig har ikke et bra inntrykk av de. De virker både umoden og som noen som ikke har noe fornuftig mellom ørene. Det er akkurat det inntrykket jeg har via media. Når det er sagt så vet jeg heldigvis bedre enn å dømme folk så fort - og jeg hadde sikkert fått et helt annet (forhåpentligvis positivt) inntrykk av han om jeg hadde blitt kjent med han. Jeg vet jo at Sophie har en fantastisk personlighet, så rart om hun finner seg en totalt no brainer liksom. Men uansett! Poenget mitt er altså skal man virkelig gjøre og skrive alt for litt oppmerksomhet? Ting man gjør som ung og dum kan virkelig sette kjepper i hjula for deg som eldre, noe man kanskje glemmer i all oppmerksomheten.

Men som sagt, målet med innlegget var vel kun for oppmerksomhetens skyld - og det har de klart. Jeg gir de jo oppmerksomhet via bloggen min også! Men selvom målet kanskje var mye PR, så syns jeg virkelig ikke de to guttene kom godt ut av det. 

Hva mener du? Er all PR god PR?









DE SOSIALE KLÆRNE

Ungdomsskolen var nok mine verste år i klesveien, der dresscoden hver dag var joggebukse, hettegenser og converse. Om man så noen med jeans på skolen syns man synd på de, for hvem syns vel det er digg å sitte i en klasserom med en stram denimbukse klistret inn i både cameltoen og sideflesket? Dessverre har mine dårlige joggebukse-vaner hengt etter meg som et spøkelse fra fortiden, og det er dessverre noe jeg ikke klarer å legge fra meg. Jeg har hatt denne diskusjonen utallige ganger med flere venner, og nå tenkte jeg det var på tide å spørre dere: er det greit å gå med joggis i offentligheten? 

Jeg tenkte svaret var åpenbart, at det selvfølgelig var OK. Men tydeligvis blir alle mine bekjente like sjokkert hver gang jeg går ut døren i mine stygge inneklær. Jeg mener at når man kun skal på nærbutikken så er det uaktuelt å skifte fra sofaklærene til "sosiale klær". Det er jo ikke som om noen jeg bryr meg om kommer til å se meg uansett. Jeg går mer enn gjerne bort på Kiwi iført verdens største joggebukse, håret i en tut, null sminke og en sliten hettegenser. Når jeg tenker meg om er jeg kanskje den eneste i hele butikken som går slikt kledd, om man ikke regner med narkomanene. Nei vet dere hva, til og med narkomanene kler seg ikke sånn.. (dette er ikke slemt ment mot de som er narkomane, så ikke gidd å kommenter drit). En venninne sa til meg at hun heller tar på seg treningsklær, for da tror jo folk at man har trent og at det er derfor man ser jævlig ut. Men det er da for faen like grusomt å dra på seg en stram treningstights som en jeans?!

Jeg er helt lost i dette tema, så hva mener dere? Er joggis OK eller ikke når man forlater huset?




Her har dere meg i går, på vei bort til Brun og Blid i onepiece-pysjen min. For å si det sånn, jeg har hatt verre antrekk enn dette på vei bort dit. 






SKRIVESPERRE?

Jeg føler tekstene på bloggen min har blitt så utrolig kjedelig i det siste. Når jeg leser igjennom gamle blogginnlegg så virket jeg mer morsom, levende og sprudlende. Nå for tiden er det bare "jeg var på skolen, og under finner dere dagens outfit". Jeg så nettopp at en bloggleser hadde kommentert at jeg bare skriver om klær for tiden, og hun har jo helt rett! Bare se på bildene under for eksempel, disse var tatt før jeg leste kommentaren. Seriøst liksom? Personlig syns jeg en blogg som kun handler om klær blir dritkjedelig i lengden, og det er jo nettopp sånn jeg har blitt selv! Jeg har alltid mye på hjertet, men tidligere var jeg flinkere å sette ord på ting i stedet for å ikke bry meg. Når man blogger flere ganger om dagen så er det kanskje ikke rart man får skrivesperre en gang i blant..

Derfor lurer jeg på: hva vil dere se mer av på bloggen min? Alle tips blir veldig godt tatt imot ♥

Ironisk nok legger jeg ut bilder av klær, igjen.. Dette er mine to nye kjøp til høstgarderoben. 




Du finner vesten HER, og cardiganen er fra by malene birger - som jeg kjøpte på Høyer. (annonselenke)






BI OG MINE ERFARINGER

Det er endel som lurer på om jeg kan skrive litt om BI og hva jeg syns så langt, og det kan jeg såklart! Nå har jeg gått der i cirka halvannen måned og trives veldig så langt! Som mange kanskje har fått med seg så går jeg bare femti prosent nå fram til jul, så jeg har kun 2 forelesninger i stedet for 4. Jeg er så utrolig glad for det, for jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart å henge med om jeg hadde hatt alle fire allerede nå. Har jo hatt friår så merker skole og leserutinene er helt på villspor, og jeg har nok å jobbe med i de to forelesningene jeg har. Etter nyttår starter jeg fulltid, så da blir det nok travle dager kan jeg se for meg! Heldigvis fikk jeg en myk start, så jeg får vel bare nyte det så  lenge jeg kan :-)

I forelesningene er det veldig mange andre studenter, og det er noe helt annet enn videregående. Vi er vel mellom 200-300 i hver forelesning tipper jeg, og det er mye! Det er likevel mye lettere å følge med på BI enn for eksempel på vgs, for foreleserne er megaflinke og gjør timen spennende og ikke minst morsom. De deler så mange historier at vi ler flere ganger hver time. 

BI er også en utrolig sosial skole, og det skjer noe nesten hele tiden! De arrangerer ofte fester osv med skolen, og det er veldig gøy! Fadderuken er også en super mulighet til å bli kjent med andre på skolen, så om du skal starte på BI anbefaler jeg absolutt å bli med på den. Jeg kjente kanskje tre stykker på skolen fra før, mens nå kjenner jeg mange fler! 

Skolen har også mange aktiviteter man kan melde seg på og undergrupper som gjør diverse. Personlig har jeg vært så heldig å blitt markedsansvarlig i BIS Marketing som er en linjeutvalg for de som går en av markedsføringslinjene. Der er vi en fin liten gjeng som skal arrangere mye gøy på skolen fremover, veldig spennende!



Så langt har jeg ingenting å klage på ved skolen. Om dere lurer på noe så bare spør, jeg svarer i kommentarfeltet ♥






ET USUNT KROPPSBILDE?

Har dere noen gang tenkt dere hvorfor omtrent alle de store bloggerne har fikset på ett eller annet ved sitt eget utseendet? Vi blir sett av mange mennesker, og som alle andre jenter så kan vi være usikre og ha komplekser for ting ved egen kropp. Forskjellen er at som blogger får man gjerne bekreftet sine usikkerheter igjennom kommentarer, og det forsterker bare følelsen av at å fikse på problemet føles helt rett.

Jeg syns ikke det er en big deal å ta for eksempel botox eller restylane, dette er jo noe jeg gjør selv. Men dere lesere syns dette høres helt sykt ut, og at det er helt hårreisende at en ung pike som meg kan drive på sånn. Når jeg leser igjennom kommentarene deres så tenker jeg bare "hæææ, men dette er jo normalt!". Så kan man spørre seg selv om hvem som har det forskrudde skjønnhetsbildet. Dere eller meg? Og der taper nok jeg. Som blogger i over fem år så har jeg omtrent fått kastet etter meg skjønnhetsbehandlinger fra A til Å. Jeg er nå så vandt med det at jeg ikke finner det unaturlig i det hele tatt. Jeg har helt mistet bekrepet om hva som faktisk er en sunn holdning til kropp og utseendet. 




Flere av dere nevnte at jeg har latterlig dårlig selvtillit som holder på sånn som jeg gjør. Og jeg husker at jeg lo av kommentarene og tenkte at jeg er den siste personen med dårlig selvtillit. Men nå i ettertid så har jeg tenkt litt mer på det. Om jeg ikke hadde hatt for eksempel restylane så hadde jeg følt meg som en grusomt stygg person, og det er jo ingen sunn holdning. Så kjære lesere, dere har nok rett. Jeg har et usunt syn på utseendet. Problemet er bare at jeg ikke ser det selv, nettopp fordi jeg er så vandt med det. 






FLYTTE TIL OSLO?

Er jeg lei Bergen allerede? Kommer jeg til å flytte tilbake til Oslo til sommeren? Det er veldig mange som lurer på det etter helgen min i hovedstaden, og det skjønner jeg godt. Jeg skrev vel i hvert eneste innlegg hvor mye jeg savnet Oslo og ville tilbake dit igjen. Sannheten er vel at jeg vil tilbake til Oslo, men det ligger ikke i kortene akkurat nå. Da jeg flyttet til Bergen visste jeg at bestevenninnen min Birte skulle bo her, men nå som hun har fått et kjempebra jobbtilbud i Stavanger velger hun å flytte dit, noe jeg skjønner veldig godt. Jeg må innrømme at det er skikkelig kjipt, iallefall med tanke på at vi er omtrent naboer og henger sammen hele tiden. Det er derfor ikke rart jeg savner Oslo og mine kjære bestevenner der, og lengter tilbake.

Men nå har det seg slik at jeg har flyttet til Bergen, og nå må jeg være en voksen jente og ikke dilte etter vennene mine. Det var faktisk min beslutning å flytte hit med kjæresten, og den står jeg for. Drømmen hadde såklart vært å fått med meg han til Oslo, men siden han har en bra jobb her er ikke det aktuelt for øyeblikket. Forhåpentligvis (om jeg står i spansk skriftlig eksamen) så skal jeg jo begynne å studere til høsten også. Æææ, det er så mye jeg har lyst til å gjøre, blir helt gal! Akkurat nå står Osloflytting litt på vent og er ikke noe som kommer til å skje i morgen, men hvem vet? Livet er jo så uforutsigbart at jeg aldri tør å planlegge for langt i gangen :-) Og selv om jeg savner Oslo, betyr det ikke at jeg ikke trives i Bergen - for det gjør jeg!










NÅR ER JEG BRA NOK I MINE ØYNE?

Kropp og trening er en stor del av hverdagen min. Det har iallefall blitt en stor del av hverdagen min den siste tiden. Flere av leserne mine syns bloggen min har blitt en eneste stor overfladisk, kroppsfiksert treningsblogg den siste tiden. Det virker også som om flere tror jeg dømmer personer som ikke er size zero eller trener fem ganger i uken. Det er ikke sant i det hele tatt, men om det er den oppfatningen flere har etter å ha lest bloggen min så må jeg ta det på min egen kappe. Jeg må si at jeg ikke har noen ting imot noen som helst størrelser eller fasonger på andre mennesker. Skal jeg være helt ærlig kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvordan du ser ut. 

Har jeg blitt fokusert på mitt eget utseendet og vekt den siste tiden? Ja, jeg har vel det. I en større grad jeg ønsker å innrømme. Jeg blir aldri fornøyd, og jeg får kjempedårlig samvittighet om jeg har kraftige utskeielser. Denne helgen har vært en kalorifest uten like og alkoholen har stått på høykant ned i kroppen min. Nå sitter jeg her og føler meg helt grusom. Jeg er også bombesikker på at jeg har fått større dobbelthake, flere bilringer og mer celulitter på stumpen. Men det sier jo seg selv at jeg ikke har fått det bare på noen dager. Alt ligger i psyken. Jeg ser kilo på kroppen min som egentlig ikke er der. Og jeg skjønner nå at jeg har vært sykelig opptatt av matinntak og utseendet den siste tiden. 


(Beklager klissete weheartit-kollasje, men jeg følte for litt selfprepp akkurat nå ♥)

Jeg kommer nok aldri til å bli helt fornøyd med hvordan jeg ser ut, men jeg er fremdeles veldig fornøyd til en hvis grad. Det høres kanskje ganske rart ut, men jeg håper du skjønner? Så ja, jeg klager her inne fordi dette er den plattformen jeg har brukt til å skrive ned følelsene mine i alle de år. Og jeg skjønner jo at det kan virke helt sykt at jeg klager over å være bleik eller har et par kilo for mye. Det sender ikke ut et bra budskap til de som leser bloggen min. 

Som jeg nevnte over her driter jeg en lang faen i hvordan de rundt meg ser ut. De kan både veie så mye de vil, bruke den sminken de vil og ha på seg hvilken klær de vil. Jeg dømmer ikke andre, og det har jeg heller aldri gjort. Den personen jeg er dømmende ovenfor er meg selv, og det er kun meg som får gjennomgå. 

Grunnen til at jeg er så opphengt i dette nå er vel fordi jeg var utrolig misfornøyd med kroppen min for et år siden. Jeg følte meg virkelig ikke vel, og vennene mine fikk konstant høre på klagingen min samtidig som jeg gomlet i meg en burger fra mccern. Det er jo så utrolig teit at jeg ikke får sagt det engang. Det eneste jeg vil er å føle meg bra i egen kropp. Men jeg skjønner jo nå at det er ikke kroppen min som trenger å forandre seg, men hvordan jeg ser på meg selv. 

Så tusen takk for at jeg har så mange kritiske lesere som ikke er redd for å si ifra. Jeg bryr meg virkelig om tilbakemeldingene deres og jeg er glad for at dere hjelper meg å se ting fra en annen side. 






LIVE LIFE THE REAL WAY

Oppdaget nettopp denne filmen, og den beskriver dagens samfunn så utrolig bra. Hvor mye tid bruker du egentlig på mobilen din? Jeg blir nesten flau av å innrømme hvor mye jeg kan sitte på den. Det er en dårlig uvane vi alle har. Personlig sitter jeg omtrent aldri på telefonen om jeg er med venninner eller på fest. Syns rett og slett det er frekt om man sitter på resturant eller er på kino og bare glor ned i mobilen mens man prater med sidemannen. De fleste av oss gjør jo gjerne begge deler. Scroller nedover instagram for tiende gang mens man såvidt følger med på hva personen man prater med sier. Om to venninner sminker seg sammen før de drar på vors hva gjør de da når sminken er påklistret? Jo, vi tar selfies i en halvtime for å finne det perfekte bildet vi kan dele med følgerne våre på instagram, i stedet for å bruke den halvtimen på å skravle over et glass vin. 

For et par uker siden var jeg på Galleriet her i Bergen, og da så jeg meg helt tilfeldig rundt i rommet. Absolutt alle var på mobilene sine, enten de satt på cafeer, på benkene eller ventet i en kø for å bestille noe. Det er jo selvfølgelig ikke alltid så drøyt, men akkurat den gangen fikk jeg et lite stikk inni meg. Vi skal liksom være så sosiale, men vi blir jo det stikk motsatte. Bare tenk på hvorfor så mange bloggere, inkludert meg selv kan leve av å dele livet vårt med tusenvis av lesere. For tyve år siden hadde man nok bare ledd hvis noen hadde nevt det.. Denne tekniske tiden vi har kommet inn i er jo helt fantastisk, men vi må fremdeles huske på at det er et liv utenom skjermen. Hva om vi alle prøver å begrense telefontiden vår til kun én time hver dag, der vi sjekker våre sosiale medier? Det høres jo mer enn nok ut det, eller hva? 

Hvor mye tid bruker du på telefonen din hver dag?






MINE SKJØNNHETSFEIL

Som nevnt tidligere har jeg jo hatt lyst til å opperere nesen min, noe folk reagerte veldig på og sa jeg ikke trengte. Ingen av de hadde noen gang tenkt på at jeg trengte en opperasjon, og mange ville ha nesen min. Litt morsomt siden jeg mener det stikk motsatte. Uansett!

En ting jeg ikke har vurdert å fjerne bort er kanskje de største skjønnhetsfeilene på hele meg. Bena mine. Det syns kanskje mange er rart, fordi det ser absolutt ikke pent ut og det er jo veldig synlig. Spesielt nå på sommeren. 





Disse tre pimentflekkene er jeg født meg, og har alltid hatt de. Etter at jeg gikk på melanotan som 15åring fikk jeg også noen på leggen. 

Grunnen til at jeg aldri har vurdert å fjernet flekkene med laser aner jeg ikke. Jeg har jo hatt de hele livet og er sikkert så vant med å se på de at jeg ikke tenker over det. Burde jeg gjøre det kun fordi andre kanskje syns det er stygt? For å bli enda nærmere samfunnets versjon av perfekt? Jeg skal være ærlig med dere. Det kommer kanskje én dag der jeg plutselig vil fjerne de, men den dagen har enda ikke kommet. Flekkene er absolutt ingenting jeg tenker over om jeg har på meg shorts om sommeren. Syns for eksempel det er mye verre med nesen. Utrolig rart hvor forskjellige meninger vi kan ha om hver enkelts utseendet!

Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvorfor jeg velger å dele disse bildene med dere. Kanskje fordi jeg vi dere skal se at vi jeg har store "misdannelser" (som noen sikkert vil kalle det) på kroppen som jeg fint kan vise meg offentlig med. Jeg kan jo umulig være den eneste jenten i verden med pigmentflekker! Det er nok mest sannsynlig ingen andre som tenker over "feilene" dine enn deg selv. Det tenker jeg ofte om jeg har en dårlig dag. De fleste rundt oss ser nok ikke forskjell på oss fra dag til dag, selv om vi selv mener vi er kjempepen på mandag og dritstygg med fett hår på tirsdag. Bare noe å tenke på ♥






DEN DÅRLIGE SAMVITTIGHETEN

Personlig innlegg alarm!

Den siste tiden jeg bodde i Oslo var ingen god tid for meg. Jeg isolerte meg selv fra stortsett alt, og det var kun en sjelden gang jeg orket å gjøre noe sosialt. Den eneste personen jeg gadd å karre meg til å henge med var June, nettopp fordi jeg følte hun var en person jeg kunne være stygg og daff med uten at det hadde noe å si. Jeg hadde ingen rytme på verken kosthold, sovetider eller trening. Jeg gjorde akkurat som jeg ville, og det jeg som regel ville var å sove til klokken 12 hver dag og se på Keeping Up With The Kardashians resten av dagen. Det ble etterhvert en ond sirkel som jeg ikke kom ut av før et par uker før jeg flyttet fra Oslo. Det å flytte var veldig trist, spesielt siden jeg endelig fikk litt gnist igjen. Men nå som jeg trives så godt i Bergen går det fint.

Nå er livet mitt helt annerledes. Jeg er veldig bestemt for at hver eneste dag skal inneholde ting som gjør at livet gir mening. Med det mener jeg ikke at jeg skal hoppe fallskjerm hver dag eller bekjempe kreft. Heller at jeg kommer meg opp tidlig om morgenen, leser til eksamen, drar på trening, er flink til å jobbe seriøst og er sosial med vennene mine så langt det lar seg gjøre. Mange av dere har jo kommentert at bloggen min har blitt bedre den siste tiden, og det er jo også fordi jeg bruker mye mer tid på den enn før. 

Livet mitt er plutselig mye bedre enn på lenge, og jeg koser meg veldig i tilværelsen. Men jeg får dårlig samvittighet om jeg sover til ni en dag i stedet for halv åtte, jeg får dårlig samvittighet om jeg løper 8km på trening en dag i stedet for mila, og jeg får dårlig samvittighet om jeg ikke rekker alt jeg vil gjøre i løpet av dagen. Visste dere at jeg ikke har sovet så lenge jeg vil i løpet av hele påskeferien? Joda, jeg har hatt på alarm hver eneste dag, og på det lengste har jeg sovet til klokken ni. Nettopp fordi jeg er livredd for å sove til tolv for igjen å komme i en vond sirkel der jeg ikke får sove igjen før tre om natta. Jeg har et veldig komplekst forhold til søvn, og det er ikke bare for meg å legge meg om kvelden å sovne. Da jeg bodde i Oslo måtte jeg (uansett om jeg sov alene eller ikke) ha på en tvserie i bakgrunnen for å ikke være alene med tankene mine. Jeg måtte høre på hvert eneste ord som ble sagt i serien for i det hele tatt ha sjangs til å sovne. Hvis det ble stille lå jeg bare å tenkte på alt jeg burde gjort, for jeg lå så langt etter alt mulig i Oslo at jeg ble kvalm av det.

Nå klarer jeg faktisk å sovne omtrent sekundet jeg lukker øynene, selv om det er helt stille. Det er en så stor lettelse for meg at dere aner ikke! MEN, det forutsetter at jeg står opp grytidlig og gjør mye i løpet av en dag. Jeg får utrolig dårlig samvittighet etter jeg har spist en pose med smågodt, selvom jeg vet at det er lenge siden sist og at den éne posen ikke kommer til å gjøre meg feit. Da tenker jeg at neste dag MÅ jeg løpe selvom planen egentlig var å trene styrke. Jeg blir helt gal i hodet fordi jeg vet at akkurat nå er livet på vei til å bli skikkelig bra - og jeg er virkelig ikke villig til å la gamle vaner ødelegge for meg. 

Selv om den dårlige samvittigheten kan være slitsom til tider, så ser jeg på den som et godt push i hverdagen. Jeg klarer ikke lengre å utsette ting til mandag, og jeg tar tak i problemene mine head on. Det er en utrolig god egenskap som jeg vil fortsette å ha. Jeg får bare prøve å rette den dårlige samvittigheten mot ting det er verdt å ha dårlig samvittighet over, og ikke skape mer stress i hodet mitt av en liten pose smågodt. Sånne ting må det være lov til å skeie ut med en gang ibland. For å skeie ut er virkelig gulerota mot et langsiktig mål i mine øyne.






DU ER IKKE REDD, DU ER EN DRITTSEKK

På ungdomsskolen fikk jeg min første homofile venn, han het Lars Tangen og vi ble bestevenner på sekundet. Ett år senere fikk jeg min andre homofile bestevenn, Glenn Henriksen. For meg har det å ha homofile venner alltid vært like naturlig som det å ha venninner eller kompiser. For meg har homofili alltid vært en så naturlig ting, og det er jo mye fordi jeg omtrent alltid har hatt noen av mine nærmeste med den legningen. Jeg husker jeg hadde noen venninner som misunnet meg fordi jeg hadde en gay bff, og jeg syns det alltid hørtes så merkelig ut at hun var sjalu på det - fordi for meg var det som det mest naturlige i verden.

Men dessverre er ikke alle som meg. Man skulle trodd at i dagens samfunn med så mange åpne homofile så burde det vært like normalt som hetrofile. Jeg har vært utrolig heldig som har hatt foreldre som aldri har sagt en dritt om homofili. De har virkelig aldri brydd seg, og måten de har framstilt det for meg er som om de syns det er like naturlig som all annen kjærlighet. Jeg syns det er helt sykt at det enda er voksne mennesker i Norge som er homofobe. Voksne, velutdannede mennesker som ser ned på den legningen som om det skulle vært en synd. Det er noe som provoserer meg. Noe helt jævlig faktisk. At unge gutter eller jenter kanskje er redde for å gå ut av skapet den dag i dag er helt uvirkelig for meg. De er redde for å bli avvist av sine egne foreldre - og i verste fall bannlyst av familien. Jeg har en kompis der akkurat dette har skjedd. Syns det er vanskelig å sette ord på følelsene mine, fordi jeg har mest lyst til å dra hjem til foreldrene hans å skyte de rett ned fordi jeg blir så provosert.

Jeg satt nettopp å leste en debatt inne på et forum der det ble diskutert om homofile i Norge burde få adoptere eller ikke. Og vet dere hva? Der var omtrent alle MOT at homofile skulle adoptere. Grunnen deres til det var fordi at

1) et barn trenger én kvinnelig rollemodell og én manlig rollemodell i livet sitt.
2) barna til et homofilt barn kom til å bli mobbet på skolen.
3) det er ikke naturlig for to kvinner eller menn å få barn, det er enkel biologi. 

For det første, hvorfor i allverden er argumentet nummer 1 gyldig? Aner dere virkelig ikke hvor mange barn der ute som vokser opp under en alenemor eller en alenefar? Mener de også da at foreldre som er alene ikke har rett på barnet sitt siden de kun kommer med "en" rollemodell? For det andre argumentet der barna kommer til å bli mobbet på skolen. Det er nok det argumentet som får meg til å se mest rødt. Som foreldre har du ansvar å lære barna dine gode verdier og at mobbing er GALT. Om barnet fra et hetrofilt foreldreskap kommer på skolen å mobber barnet fra et homofilt foreldreskap - hvem av foreldrene har gjort en verst oppdragelsejobb da? Uten tvil de hetrofile. I stedet for å nekte homofile å adoptere burde dere lære drittungene deres ikke å mobbe. Og for det tredje. Nei, det er faktisk umulig for to menn å få et barn under samleie, men det betyr ikke at de ikke kommer til å bli fabelaktige foreldre som viser barnet sitt mye kjærlighet og omsorg. Det er også hetrofile par som ikke kan få barn - og hvilken mulighet har de? Jo, de kan bruke prøverør for eksempel og en rekke andre ting som kan hjelpe de få barn. Da mener jeg homofile burde ha akkurat samme rettighet der naturen kommer dem kort.

Norge har kommet langt, men har enda en lang vei å gå. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i dette landet der mine venner faktisk kan være åpne homofile. Bare tenk i Russland der det er ulovlig, og man blir bøtlagt og havner i fengsel om man er homofile.. Men det er en diskusjon for en annen gang.

 






;);)

Hvor mye betydning kan egentlig et smilefjes ha? For min del virker alle helt meningsløse, nettopp fordi jeg verken smiler, ler, gråter eller ser ut som en bæsj i det jeg skriver melding med min kjære emojis app. Men likevel skriver jeg minst ett smilefjes i en tekstmelding, bare for at jeg syns det er gøy.

Men for å komme til poenget mitt, for det var virkelig ikke generelle smilefjes jeg skulle skrive om i dette innlegget. Det jeg har tenkt å ta opp, er bruken av det verste smilefjeset av alle. Blunkeren. Altså denne ;). Personlig er det et smilefjes jeg aldri bruker, ved mindre jeg skriver noe ironisk og avslutter det med ;);););) bare for å understreke at det var tull. Det jeg har lagt merke til er at mennesker der ute tydeligvis tror blunkefjeset er smilefjeset man bruker om man skal være frekk, eller nedlatende. Spesielt i kommentarfeltet mitt. La oss ta et eksempel:


Som dere ser er det ingenting galt med kommentaren, dette er hennes mening og noen gode poeng så det er OK. Men blunkefjesene, virkelig? Det virker som om hun ber opp til kamp innen bitching og blunkefjeskrig. En krig jeg faktisk ikke orket å ta opp.

Så om dere vil at jeg skal ta kommentarene deres seriøst folkens, så ikke avslutt en setning med blunkefjeset. Nå håper jeg dere får en fin mandag, jeg føler iallefall jeg fikk startet dagen bra med å løse et verdensproblem som blunkefjeskrisen!






OVERVEKT

Altså, nå klarer jeg faktisk ikke holde meg lengre! Tenkte egentlig å ikke si noen ting om dette på bloggen, men nå klarer jeg ikke holde meg mer. så jeg kjører på. For det første er overvekt en sykdom man har i stor grad påført seg selv. Ja, noen mennesker har det i genene og har alltid vært større enn "normal", men det er absolutt INGEN som veien 250 kilo fordi de er født sånn. Det tror jeg absolutt ingenting på. Han der Jørgen Foss irriterer meg noe så sinnsykt, først ville han at prisene på smågodt skulle stige og helst vært fjernet fra butikkene, mens nå vil han ha handicapplasser for overvektige. Jeg mener, er det en spøk? Greit nok, smågodt er en stor fristelse der de ligger i alle regnbuens farger og ser nydelig ut. Men hvis man virkelig vil slanke seg, så klarer man å styre unna uansett hva. Og når det kommer til parkeringsplassene - burde ikke de overvektige parkere enda lengre vekk slik at de faktisk får trimmet seg litt? Og JA jeg skjønner godt at mange av de overvektige har sykdommer og vanskeligheter for å gå i følge av vekta, men da burde grunnlaget for den blå handicaplappen være basert på det og ikke fordi de er feite.

Det er utrolig vanskelig for alle mennesker som vil gå ned i vekt og endre kosthold pluss å trene. Jeg vet jo selv hvor utrolig fristet jeg blir av en chrispy chicken på burgerking eller en stor skål med potetgull mandsgskvelden. Likevel ville jeg faktisk gå ned i vekt såpass mye at jeg styrte unna og trente jevnlig. Hadde jeg spist fastfood hver dag hadde jo jeg også vært rund som ei kule, men det gjør jeg faktisk ikke. Slik jeg har oppfattet det finner overvektige folk på unnskyldninger for å la være. De tror de aldri kommer til å klare det, og målet om å være slank og ikke minst frisk er alt for langt unna. Men likevel, jeg syns ikke synd på overvektige. Dette er et valg de i stor grad har tatt selv. Det er ingen som stappet maten inn i munnen på de.

Alle kan klare å ta av seg vekt. ALLE. Det kan såklart være verre for noen, men det er ikke umulig. For all del, de som vil være overvektige og trives med det må selvfølgelig få lov til å være det. Men for faen ikke kom her å skyld på godteavdelingen på rema 1000 eller den deilige smaken av pomfri for at du er feit. Det er kun din egen skyld som spiser drittmaten, og det er kun deg selv som ikke kommer deg på treningssenteret. Slutt å syt Jørgen Foss og gjør noe med problemet. Det er ingen andre sitt valg enn ditt eget å gå ned i vekt. 

Grunnen til at jeg blir så provosert av dette er fordi noe av det verste jeg vet er når mennesker skylder på alle andre enn seg selv. Man tar sine egne valg i livet, og kan ikke alltid finne en syndebukk for problemene i livet vårt. Tenk litt på det neste gang du føler for å peke finger fordi du fikk 2 på matteprøven eller stryker på oppkjøringen.






NOK ER NOK!

Ofte får jeg kommentarer (og ja, igjen over til hva dere lesere skriver i kommentarfeltet) på at jeg har tapt meg helt sykt og at bloggen min er dritkjedelig og at jeg var helt RÅ før. Da skrev jeg visstnok mer ekte, personlig, og det var en fryd å lese bloggen min. Noe jeg tror på, siden jeg var en av norges største bloggere fra 2008 til 2012. Det er fire år det. Fire år med total eksponering av mitt hverdagslige liv og tanker, uten noen spesiell form for filtere. Jeg skjønner jo det at det er tusen ganger mer gøyalt å lese bloggen til en sånn person enn den jeg har blitt nå. Skal jeg være helt ærlig så hater jeg bloggen min. Jeg syns både bildene, innleggene mine og generelt alt med den er dritkjedelig. Jeg virker som en helt ordinær og tilknappa 21åring som prøver alt for hardt å skape en blogg jeg faktisk er fornøyd med, noe jeg var før.

Jeg sitter med alle disse geniale tankene i hodet mitt, men når det kommer til å skrive de på bloggen så blir jeg liksom helt sånn "det er kanskje litt for drøyt å dele" eller så tenker jeg at det er litt for privat. Alle toppbloggere nå til dags legger jo ut superflotte airbrushede bilder uten en liten hudorm på nesa, og da tenker jeg som så at da må jeg også ha fine bilder. Jeg prøver iallefall å få fine bilder, men det er ikke meg. Jeg suger i å redigere bilder, og når jeg skal svinge meg rundt med airbrush-kosten på pixlr.com så ser jeg ut som grøt i trynet når jeg er ferdig. For så dårlig er jeg faktisk. Jeg har mistet blogg-Julia totalt det siste året, og tenker at leserne mine ikke vil se min usjarmerende side og at jeg heller må virke som en liten frøken perfekt for å nå ut til leserne mine. 

Jeg tenker på at jeg må være et godt forbilde, og at jeg ikke skal legge ut verken det ene eller det andre fordi det er jo faen meg alltid noen som blir fornærmet. Hva er det egentlig med dere mennesker?? Dere irriterer dere jo over alt mellom himmel og jord! JESUS er det rart jeg ikke orker å hamre tankene mine løst på tastaturet lengre? Før brydde jeg meg ikke over stygge kommentarer, og for å være helt ærlig brydde jeg meg ikke særlig om noe som helst. Spesielt ikke hva en gjeng med blogglesere syns om meg. Men det gjør jeg tydeligvis nå, for bloggen min har blitt en mølje av frokostbilder og treningsdagbøker. Ting jeg tror dere lesere vil se, fordi det er jo det alle andre bloggere legger ut.

Hvor og når begynte jeg å bry meg om hva dere mente? Når gikk det så galt at jeg faktisk leste over innleggene mine før jeg publiserte de, bare for at jeg ikke ville ha noen skrivefeil som noen irriterende lesere måtte utpeke? Jeg misunner 17 år gamle Julia som hadde hele verden forran sine føtter og kunne ikke brydd seg mindre om hva folk mente om henne. Jeg beundrer meg selv som faktisk har vært en av landets største bloggere i over fire år uten å ha blitt lei meg fordi dere skrev dritt tilbake. Nå er jeg jo 21 år og burde være mer trygg på meg selv, men tydeligvis har det gått andre veien for meg. Jeg har blitt alt for opptatt av hva folk mener og hva dere lesere tar dere nær av. Sorry altså, men jeg er drit lei. Drit lei av å ikke søle makrell i tomat utenfor knekkebrødet mitt før jeg tar bilder. Drit lei av å faktisk måtte tenke meg om to ganger før jeg starter en setning på et innlegg. DRIT lei av å prøve å blogge om ting jeg tror dere liker, for det har jo slått helt feil.

Jeg sitter ikke her å påstår at gamleJulia (som dere fint kaller meg) er tilbake, for jeg er faktisk ikke 17 år lengre. Det jeg sier er at fra nå av kommer jeg til å poste ting som JEG vil fordi JEG liker å skrive om det. Om dere syns noen av innleggene er kjedelig, fulle av skrivefeil, fornærmende eller har dårlig redigerte bilder - så værsågod legg igjen en stygg kommentar og kom dere videre på bloggtittingen deres. Jeg er ferdig med å prøve å tilfredsstille alle andre enn meg selv. 

Her har dere to totalt urelevante bilder. Jeg legger de ikke ut for å tilfredsstille dere, men fordi jeg hater innlegg uten bilder - og legger derfor ut mye dritt enn ingenting i det hele tatt.






PRØVER Å SETTE VERDENSREKORD

I går hadde jeg en skikkelig rar dag. Alt var liksom så tiltaksfullt og jeg hadde en slags angst i magen hele dagen, og jeg vet virkelig ikke hvorfor. Utseendet mitt var feil, jeg følte meg feit, jeg orket ikke fikse meg fordi jeg tenkte at jeg bare hadde stygge klær. Nå i dag som jeg ikke føler det sånn i det hele tatt så må jeg bare le av det hele. Her prøver man virkelig å sette verdensrekord i luksusproblemer! Når jeg ikke har stort annet å klage på enn en stygg-i-trynet dag, da har jeg det ganske så godt altså. Det er vel slik at vi mennesker er konstruert til å føle oss dritt av og til, uansett om vi egentlig ikke har noe å klage for. Noen er lei seg fordi de ikke har mer vann og mat å gi til familien sin, mens jeg er lei meg fordi jeg hadde en bad hair day. Livet altså ♥ I dag føler jeg meg uansett mye bedre, og det er jo bra. Har jo så mye positivt å se framover til også!


Toppen er fra nelly HER. (adlink)

 


 I skrivende stund sitter jeg å nettshopper litt. Jeg har seriøst blitt shoppingGAL den siste tiden, og finner nye ting jeg "ikke klarer meg uten" hver eneste dag. Nå skal det klikkes hjem en nydelig hvit veske fra Michael Kors, et par boots fra nelly og en fantastisk kåpe fra Zara bl.annet. Viser dere innkjøpene mine senere :D Og et lite tips! Flere ble så lei seg fordi kjolen under var utsolgt på nelly for litt siden. Nå har den kommet inn igjen! EDIT!: Kjolen ble visst utsolgt igjen, haha. Men under finner dere link til toppen som er helt lik!


Link HER! :-)







VINTERDEPRIMERT?

Det andre innlegget idag med et spørsmålstegn bak! MEN, denne gangen lurer jeg på noe, og tenkte kanskje en av dere lesere kunne hjelpe. Jeg har alltid trodd at de som sier de er vinterdeprimerte kun sier det fordi de er dritlei av snø og mørke dager. Jeg har aldri opplevd noe lignende selv, før i år. Jeg har ingen motivasjon til noe som helst, og vil helst bare utsette alle planer til våren. Det er faktisk ikke tull engang, men jeg sliter virkelig med å finne livsglede om dagene. Jeg lurer faktisk på om det er fordi været ute er slik som det er.

Er det noen av dere som opplever det samme, eller er det bare meg som holder på å bli gal?











Bildene over er fra i sommer, da jeg var klar for å dra ut. Jeg tenker tilbake på den beste sommeren jeg har hatt noen gang, og klarer ikke vente nok med å se sola skinne igjen. Det er faktisk så ille at jeg vurderer å flytte til syden i stedet for Bergen, haha! Og apropos Bergen, til de som bor her: hvordan bruker en normal sommer å være her? Om dere sier at det regner hele tiden begynner jeg faktisk å grine.






HVORFOR FLYTTE?

Det er flere som lurer på hvorfor jeg flytter fra Oslo, så nå tenkte jeg å skrive et utfyllende innlegg om det. Egentlig kom ideen om å flytte til Bergen like spontant inn i hodet mitt som omtrent alle ideene jeg får gjør. Men etter litt diskusjon fram og tilbake viste det seg å være en veldig god avgjørelse. Jeg har jo bare bodd i Oslo i ett år nå, og jeg føler kanskje ikke helt jeg er klar til å ta farvel enda - men livet er langt, og man kan alltids komme tilbake. Kristoffer jobber fast i sjøforsvaret så han er låst til Bergen, og det var vel også derfor det skulle bli meg som flyttet på meg etterhvert siden jeg ikke har noe viktig på gang i Oslo. 

Det kan være utrolig dyrt å bo alene i Oslo, iallefall om man vil bo sentralt. Dessuten føler jeg at jeg har mistet meg selv litt på veien dette året. Jeg vet ikke hva som er galt, men jeg føler meg ikke alltid som meg selv lengre. Det er nok en god blanding av at jeg kun har blogget og ikke hatt en fast jobb det siste halvåret, og av en eller annen grunn føler jeg ingen tilknytning til hovedstaden lengre. Jeg har min bestis June der , og flere moldevenninner, men foruten om det savner jeg noe som er mer kjent. Vet ikke helt om dere skjønner? Det at jeg kun har sett Kris i helgene gjør at jeg i ukedagene bare går å venter på at det skal bli helg igjen - og det er etter min mening utrolig bortkastet tid av livet sitt. 

Som blogger er det jo absolutt best å bo i Oslo, med tanke på avtaler, events osv. Men dessverre syns jeg det ikke er kult å dra på events hele tiden at det fyller ut det lille tomrommet jeg har hatt den siste tiden. Jeg klarer liksom ikke helt forklare det heller, for det er ikke SÅ ille at det går på helsa løs, men likevel er det ikke optimalt heller. Om det blir bedre av å flytte til Bergen vet jeg ikke, men det kan vel ikke skade å prøve?



I hele mars skal jeg bo i Molde, dette fordi vi ikke tar over den nye leiligheten før 1. april. Egentlig skulle jeg flytte rett fra Oslo til Bergen i og med at kontrakten min i Oslo går ut 25.mars, men jeg trenger faktisk litt tid hjemme også. Aner ikke hvorfor. Kanskje jeg rett og slett savner familien min og vennene mine hjemme litt for mye. Jeg gleder meg iallefall som en GAL til å komme hjem ♥

Jeg vet at med dette innlegget høres det ut som om jeg er kjempedeprimert i Oslo, men det er jeg absolutt ikke. Jeg er utrolig glad for det året som har gått, og ville ikke vært foruten for alt i verden! Jeg har blitt kjent med så sykt mange gøyale mennesker som kommer til å være venner for livet, og det er aldri noen som sier neitakk til en god fest. Det kommer til å bli megatrist å flytte, men kjenner jeg meg selv rett kommer jeg nok til å være i Oslo en hel del. Dessuten, hva gjør man ikke for kjærligheten? :)






HVORFOR JENTER GRINER PÅ FYLLA

Hei mine kjære lesere! Dere skjønner vel hva dette innlegget inneholdet med tanke på overskriften? Jeg skriver dette i påvirket tilstand, bare så det er sagt. Til informasjon har jeg drukket følgende denne kvelden (i riktig rekkefølge) : En øl, to glass vin, en øl, en øl, to rom og cola pluss en gin tonic. Med andre ord er jeg ikke drita full, men naturligvis påvirket av alkohol.

Så! Over til poenget mitt: Hvorfor jenter griner og prater shit i fylla. Det har jeg akkurat lagt merke til selv, hvorfor jeg griner altså. Jeg satt nettopp i sofaen og så ned på min nydelige lille hund, Zara, da plutselig tårene begynte å trille. Vet dere hvorfor? Jo, det var fordi jeg forestilte meg selv den dagen da Zara faktisk ikke var her lengre. Da jeg måtte komme hjem til en leilighet uten hennes nydelige (men tilbakestående) tryne som slikket meg overalt i fjeset. At min trofaste venn igjennom så mange år plutselig var borte. Det fikk meg til å hylgrine som aldri før! Og det mine kjære lesere er utrolig rart. Zara er bare tre og et halvt år gammel, noe som gjør at hun har rundt ti år og leve igjen. Jeg tok altså sorgene på forskudd ti år fram i tid. 

Det fikk meg virkelig til å tenke. Jeg er vel ikke den  eneste jenten som syter og griner på fylla etter en margarita for mye? Det ligger i vår natur. Ting som vi normalt ikke ville sutret over kommer plutselig fram, og det gjør oss unormalt emosjonelle. Alt fra en ørliten krangel med kjæresten kan virke som tredje verdenskrig med litt for mange drinker innabords. Og hvorfor det? Personlig mener jeg det er fordi vi jenter er alt for flinke til å holde våre egentlige følelser inne, og later som det er ingen big deal. Mens egentlig er det noe som faktisk plager oss litt, som ikke kommer ut før vi faktisk har mannet oss opp på en flaske vin. 

Og hvorfor har det seg slik? At vi først forteller hva vi egentlig føler når vi er litt på´n? Personlig er det fordi jeg føler meg flau. Flau fordi jeg tenker at mine innerste følelser angående ting er utrolig teite, og det passer seg ikke for personen den gjelder. Fordi jeg tenker at jeg overreagerer på en ting som egentlig er ganske så liten. Og fordi jeg ikke vil starte en krangel med vedkommende. Jeg er utrolig redd for konflikter, og unngår de så ofte jeg kan. Jeg sier alltid ifra når det er noe jeg virkelig er imot, men når det kommer til ting som de fleste ville kalt en "filleting" så holder jeg som regel kjeft. Helt til jeg drikker halvannen flaske vin, og det å dele tankene mine virker som en skikkelig god ide.

Som nevnt over er dette skrevet med en aldri så liten drink innabords. Likevel syns jeg det er noe å tenke på. Om det er noe som plager deg burde ikke alkoholen være faktoren som får deg til å lette på munnsløret, det blir det som regel bare enda mere styr ut av.

EDIT: Haha nå er jeg edru og ler litt av det jeg skrev over her! Til informasjon gråter jeg omtrent aldri når jeg er ute, bare så det er sagt. Fikk bare et innfall i går om at dette kunne være et bra blogginnlegg. Vel, jeg angrer. Det er vel kanskje derfor man får fyllenerver også? Emmm yes i think so. 


 






SELVKRITIKK

 

Filmen over fant jeg etter jeg så at mange av mine facebookvenner hadde delt den. Herlighet for en fin film som virkelig fikk meg til å åpne øynene. Det er helt utrolig hvor kritisk man kan være til seg selv, meg inkludert. Ansiktet mitt har for eksempel en fin side og en stygg side, noe som gjør at jeg får helt panikk om noen tar bilder av meg selv fra min høyre side - den siden av fjeset mitt jeg virkelig ikke liker. Alt er så utrolig feil der. Øynene sitter rart, kinnet mitt er helt malplassert og tennene mine når jeg smiler ser ut som steiner. Jeg har prøvd å vist det til mine venner for at de skal skjønne, men de ser ingen forskjell på høyre og venstre side av fjeset mitt. Sånn som i dag følte jeg meg utrolig stygg da vi gikk rundt i Bergen sentrum. Håret mitt floket seg fort og ville ikke legge seg slik jeg ville det, jeg tegnet på meg noen stygge øyenbryn i dag tidlig, og siden vi spiste på mccern i går følte jeg at hele ansiktet mitt var oppblåst og grusomt. 

De menneskene rundt meg ser som regel ikke forskjell på meg fra dag til dag, mens jeg selv kan føle meg kjempefin en dag - mens grusom neste dag. Selv om jeg tilsynelatende ser helt lik ut. Poenget mitt er at vi må slutte å kritisere oss selv for hver minste detalj i utseende vårt. Det gjør iallefall meg veldig usikker til tider, og det er virkelig ikke noe gøy. Noe jeg også syns er viktig er å ta til seg komplementer, og faktisk si "takk" når noen sier du er fin, i stedet for å slenge ut "nei herregud jeg har jo en kvise og blalbla, men du er fin! :)". Ta til deg de positive ordene du får, og om man oppriktig klarer å gjøre det tror jeg iallefall selvbildet mitt hadde kommet seg veldig.

Jeg hater egentlig sånn bullshit som sier at alle er vakre osv, syns det blir litt for klisje for meg. Men virkelig, kjære lesere. Vi er faktisk alle vakre på våre egne måter. Husk det ♥






DAGENS FACEBOOKERE

Åh, kjære facebookbrukere. Når gikk alt så veldig, veldig galt? Statusoppdateringer lange som selvbiografier og deling av ting som virkelig ikke burde bli delt på internett. Jeg velger å dele dagens facebookbrukere inn i seks kategorier:


"Åh, lille Ofelia var så utrolig urolig i natt. Hun våknet ti ganger og hadde lyst på pupp, noe som igjen gjorde at jeg måtte skifte bleie på henne ni ganger. Huff!"
Eller: " Theodor var så utrolig flink i dag altså, han spiste yoghurt uten smekke og sølte bare på halve genseren sin. YEY!"
Eller: " Nå har jeg og Brian vært på sykehuset i hele natt. Den lille led av grusom diare og jeg visste ikke mine arme råd, vi skal være her for noen prøver før vi kanskje får dratt hjem om ett år."

Eksempel på hva en statusoppdatering kan inneholde. Så har du også de som legger ut bilde av barnet sitt i alle mulige scenarioer. Da han ligger for å skifte bleie, sitter på do, eller gjør ting som jeg mener ikke passer seg på facebook. Personlig har jeg noen venninner som har barn selv, og de legger kun ut fine bilder av barna sine og bretter ikke ut livene deres som om det skulle være en babyblogg. Lær av dem!! Ikke alt deres barn gjør er materiale for all offentlighet.


Jeg syns det overhodet ikke er noe galt i å få støtte fra NAV og jeg skjønner det er frustrerende når pengene ikke kommer til rett tid, men en annen ting er å la hele verden vite hvor utrolig misfornøyde dere er. "Sykepengene mine kom ikke inn da de skulle, og da jeg ringte til NAV ble jeg bare satt over til en million skranker og de er en gjeng med rasshøl hele gjenger og jeg vil helst drepe alle sammen!!! :P GI meg pengene mine NÅÅÅÅÅ." Faktisk så har jeg sett drøyere statuser enn dette også. Ro dere litt ned, pengene kommer ikke fortere selv om du dummer deg selv ut på facebook. Dessuten er det ingen som bryr seg.

 


De som virkelig ikke har noe som helst filter i topplokket, som legger ut i lange baner fra alt om hvor syke de er, til hvor grusomt det er å være sengeliggende, til å dele med alt og alle hvor/når/hvem/hva behandlingsstedet er. Jeg har virkelig ingenting imot syke mennesker, misforstå meg rett - men jeg mener det ikke er alt man skal dele på facebook. Visse ting man deler ødelegger faktisk bare for seg selv og bilder du skapet. 


De som har en trang til å dele hver eneste gode gjerning på facebook, og ikke er redd for å pynte på det. "I dag har jeg satt på to vaskemaskiner, støvsugt, tørket støv og skiftet på alle sengene i huset. Og klokken er bare ni om morgenen!". Det er de som har et brennende ønske om å framstille sin egen hverdag så perfekt som mulig, og oppdaterer gjerne facebookvennene sine flere ganger om dagen. Alt ifra hvor mange perfekte kaffekopper vedkommende har drukket - til hvor spennende middag h*n lager hver eneste dag. Jeg mistenker også at disse menneskene er de med veldig god tid hver dag. Om jeg personlig skulle tatt bilde av middagen min hver dag måtte jeg startet å lage den en time før. Nettopp fordi jeg kaster den i meg så fort den er ferdig. Alt for glad i mat vet dere.


"Hater når bussen er for sen."
"Sto nettopp opp, klokken er halv ni."
"Skal i bursdag ikveld."
"Hadde karbonade til middag i dag."

Slike statuser hadde jeg da jeg først startet med facebook - nettopp fordi jeg ikke helt skjønte hva i allverden man skulle skrive statuser for. Jeg trodde man MÅTTE ha minst en status hver dag, derfor ble de cirka i samme tone som over her. Men seriøst altså, jeg klarer ikke å skjønne hvorfor man skal skrive så meningsløse ting? For det første får dere ingen likes (noe som er utrolig viktig), og for det andre er det ingen som bryr seg. Virkelig. Ingen som bryr seg. 


Jeg skriver aldri statuser på facebook - men jeg skriver blogg. Det er her jeg får utblås for mitt syke behov for oppmerksomhet, og folk kan faktisk fritt velge om man vil besøke bloggen min for å lese det eller ikke. Dessverre er det ikke alle som har skjønt det, og skriver statuser på facebook som er flere mil lange. Get a blog - som alle oss andre.

 

Har dere noen punkt å tilføye? Det finnes jo et hav av merkelige mennesker på facebook, punktene over er de jeg har lagt merke til. Mennesker ass..

Lik innlegget om dere er enig da, flaut med lite likes :S






LIVET ER IKKE ALLTID LIKE LETT

Jeg har tenkt å skrive dette innlegget en stund nå, men jeg har vært veldig fram og tilbake om det kanskje blir litt for privat. Hvor vil jeg at grensen til privatlivet mitt går? Det har jeg liksom aldri helt bestemt meg for. Hvor mye jeg skal dele av hvordan jeg faktisk har det fra dag til dag har på en måte aldri vært et tema for meg. Men jeg føler at i denne overfladiske bloggverdenen der alt virker som en dans på roser så kan det være deilig både for meg og dere å faktisk lese et innlegg som ikke kun er superpositivt med en million hjerter å smilefjes.

Siden i sommer har jeg hatt utrolig mye tid til å tenke. Siden jeg bare har blogget har jeg hatt utrolig mye fritid, faktisk så mye at jeg ikke vet helt om det har vært bra for meg. Når man har så mye tid så får man tid til å tenke over livet sitt, i hver minste detalj. Det har gjort for meg at jeg har vært veldig umotivert, og faktisk følt meg helt tom. Det har vært så utrolig uvant å ikke ha en hektisk hverdag, og i starten så var det jo utrolig deilig. Men de siste månedene har jeg tenkt så alt for mye, og jeg har vært veldig mye lei mei av en eller annen grunn. Hvorfor vet jeg faktisk ikke, men jeg kunne begynne å gråte uten å vite som er galt.

Jeg hadde så utrolig høye forventninger til meg selv, og tenkte at siden jeg hadde så utrolig mye frihet at jeg kom til å reise sykt mye, trene hver eneste dag og bare gjøre hver eneste dag helt fantastisk! Noe hverdagen min også var, iallefall de to første ukene. Etter det så ble det liksom ingenting av noe, og om jeg for eksempel sov til 12 en dag så følte jeg at hele dagen var bortkastet, og da var det ikke vits å gjøre noe heller siden jeg våknet så sent. Jeg ble utrolig usosial, og det var egentlig bare et par av vennene mine her i Oslo som jeg orket å henge med, resten følte jeg bare ble et mas. 

Når man har så utrolig høye forventninger til seg selv er fallhøyden stor, og jeg føler jeg gikk fra topp til bunn. Før jul gikk jeg bare rundt å ventet på at noe skulle skje. Ventet på at jeg skulle reise. Ventet på at et nytt år skulle starte. Ventet på at jeg skulle orke å gjøre noe som helst. Men heldigvis kom juleferien, og jeg reiste til Bergen, Molde og Roma, og det var faktisk det som skulle til for å bryte den grusome sirkelen hverdagen min hadde blitt til.

Etter jeg kom hjem fra nyttårsfeiringen i Roma har livet mitt vært totalt annerledes. Psyken min har liksom forandret seg helt, og jeg får utrolig mye ut av hver eneste dag! Jeg sitter igjen på kvelden og er stolt av meg selv som har gjort så mye å løpet av dagen, selv om jeg ikke har gjort noe mer enn et normalt menneske. Det er jo helt latterlig egentlig, men det har gjort utrolig mye for meg å komme ut av den sirkelen. Livet ga ingen mening da, men det gjør det virkelig nå. Jeg er flink til å trene, jeg spiser sunt, jeg leser på skole hver eneste dag, jeg får faktisk gjort ting på to-do listen min og jeg ønsker å være sosial hver eneste dag. I tillegg så jobber jeg et par ganger i uken, og jeg stortrives! Det er så utrolig teit av meg å liksom "skryte" fordi jeg gjør tingene over, for dette er jo bare halvparten av ting jeg gjorde i løpet av en dag for et halvt år siden.

Selv om det siste halvåret ikke kun har vært bra, så sitter jeg likevel igjen med en god livserfaring. Siden jeg har hatt mye tid til å tenke har jeg også gått igjennom fortrenkte tanker og problemer, og faktisk fikset opp i de en gang for alle. Man kan aldri rømme fra problemene sine, og det har jeg faktisk lært nå. Per dags dato har jeg det bedre enn jeg har hatt på lenge, og jeg gleder meg til hver eneste dag! Det er utrolig deilig, og endelig smiler livet som fullt igjen ♥

Og ja! Jeg har også søkt på studier til høsten! Søkte på BI og Markedshøyskolen. Nå gjelder det bare å bestå noen eksamener slik at jeg kommer inn, noe som er en stor motivasjon!






JAKKEGAL


HER (299kr!) og HER

Herregud jeg har fått HELT jakkedilla. Driver bare å søker rundt på nettet for å prøve å finne ut hvilken stil jeg ønsker å kjøre til våren. Det er jo så utrolig mye fint å velge imellom, og jeg føler jeg må være tidlig ute for å sikre meg de fineste jakkene! Har dere noen tips til andre nettsteder enn nelly osv? :)






BILDEREDIGERING

Det har jo vært et hett tema om bloggere burde redigere bildene sine eller ei den siste tiden, dette er jo en liten stund siden nå - men som alltid henger jeg etter. Det er jo veldig typisk at det skal komme en sterk kvinne ut i media å fortelle hvor utrooolig teit det er å redigere bildene sine, og at vi bloggere burde skamme oss om vi gjør det. Det øker bare presset mener de fleste, noe jeg egentlig ikke kan si meg helt enig i - men jeg er heller ikke uenig. Jeg har egentlig aldri tenkt over det skal jeg være helt ærlig.

Jeg har alltid redigert bildene mine så lenge jeg har hatt blogg, men det er ikke noe volsomt. Jeg fjerner kviser her og der, kanskje gjør meg litt hvitere i øynene, legger på et filter osv. Man vil jo at bildene som veldig mange mennesker skal se, skal være så fine som mulig. Redigering av bilder er ikke lengre så uvanlig som det brukte å være, og det er ikke kun bloggere som piffer opp bildene sine. Profilbilder på facebook skal jo minst være like flotte, om du er blogger eller ei. 

Det er jo så mange gratis redigeringsprogrammer ute på nett for tiden at alle har de tilgjengelig, og selvfølgelig er det lett å falle for fristelsen når mulighetene er så mange. Man kan gjøre absolutt hva man vil med et bilde, noe som kan være like morsomt som det kan være skummelt. Personlig syns jeg litt redigering er greit, så lenge det ikke blir for volsomt. Det er jo fremdeles et realistisk bilde av en person selv om man mangler en kvise etter femti :) Haha! 

Jeg har jo blogget i flere år, og det er utrolig mange bilder. Det er vel også derfor jeg er så "åpen" når det kommer til hvordan syn jeg har på det. Jeg skjønner jo at de som kanskje tar bilde av seg selv en gang i skuddåret ikke har samme syn på dette med bilderedigering som meg, men som sagt syns jeg det er helt ok. Alt med måte!


Før og etter jeg koste meg litt vel mye inne på picmonkey.com, haha guuud!


Hva er deres tanker om dette?






FORANDRING I BLOGGVERDENEN

Hei og god 1. juledag! Dette er jo dagen der man skal slappe maksimalt av, og det har jeg gjort også. Jeg satt å mimret fra gamledager, da topplisten så litt annerledes ut enn den gjorde nå. Så kom jeg til å tenke "hmm, hvordan så bloggerne på topplisten ut i 2011?" Jeg syns det er ekstremt morsomt å se før/etter bilder av folk skjønner dere, for jeg vet selv hvor mye jeg har forandret meg på noen år!


Sophie Elise før og nå. Jeg syns hun har blitt såååå babe nå! En skikkelig sexbomb :D Hihi.

 


Tcmn før og nå, syns kanskje hun er en av de med den største forandringen? 


Andrea før og nå. Åååå se så søt hun var i 2011 da ♥ Haha! Husket jeg syns hun var sååå skjønn da hun kom opp på topplisten. 

 


Ida før og nå. Hun var faktisk like pen da som hun er nå, og det syns jeg er urettferdig... Haha!


Må nesten få med et bilde av meg også da. Litt forandring er det vel?

Hvem syns dere har forandret seg mest?






SÅ VAR DET DE QUOTSENE..

Det er ikke akkurat sjeldent man kommer over en sykt bra quote på insta eller facebook og tenker "DEN skal jeg ta med meg videre, og huske på i vanskelige tider!". Senest på lørdag satt jeg på vorspiel da jeg kom over en som sa "Always do what you are afraid to do", og da tenkte jeg YES! Endelig kom quoten som skal forandre livet mitt, og jeg skal nå alltid gjøre ting jeg er redd for. Det virket som en bra idé, men i praksis kommer det jo aldri til å skje. Som om jeg noen gang kommer til å dykke med haier eller holde en edderkopp. 

Så har jeg kommet over uendelig med motivasjonstaler som omhandler året 2014, for 1.januar skal alt forandres. Det sier jeg hvert eneste år, men det skjer sjeldent. Plutselig har juli kommet, og jeg bare "ops, glemte visst å leve et sykt bra liv i år også, heldigvis er det bare et halvt år til 2015, da!". 


Jeg føler det er så utrolig lett å motivere seg selv via å leve etter ting andre har skrevet ned på papiret, for om man leser noe man kjenner seg igjen i så gir det en følelse av glede. Men jeg har kommet fram til at det hjelper ikke, for den gleden og den motivasjonen forsvinner fem minutter senere da quoten for lengst har sklidd ut av tankene. Om man plutselig finner samme quote igjen så er det nesten slik at søren, det var det jeg skulle huske å gjøre med livet mitt ja.... 

Så min leveregel fra nå av er at jeg skal prøve å motivere meg selv så godt som mulig, og heller bare la meg inspirere av disse flotte quotene i stedet for å prøve å lage en livsstil ut av det.






SANNHETEN OM BLOGGREKLAME

.. Iallefall sannheten i mine øyne.

Da var det tirsdag folkens, snart helg!!!! Neida. Tenkte å komme med et aldri så lite innspill om bloggreklame, siden det tydeligvis er et hot tema i kommentarfeltet på forskjellige blogger for tiden. Altså, nå har jeg jo blogget siden 2008. Da fikk bloggerne ingenting betalt, men skrev likevel om et produkt de syns godt om. Noe de fleste gjør i dag også, men i forhold til for fem år siden så kan man få penger for det man skriver. Noe som jeg personlig syns er veldig bra, men også kan være litt skummelt. Det kan få bloggere til å skrive om hva som helst, fra de grusome kjolene på illusion.no til en analvibrator fra en ukjent leverandør ingen har hørt noe om tidligere. Jeg har fått så mange rare forespørsler opp igjennom årene at dere skulle bare visst! Omtrent daglig får jeg spørsmål om å skrive om mobildeksler, fake uggs, såpestykker eller printede t-shirts man kan bruke i Magaluf med "TEAM FÆST" på ryggen.  Jeg sier altså nei til utrolig mye, og velger med omhu. Når jeg for eksempel skriver nelly-innlegg som jeg gjør endel, er det rett og slett fordi at jeg ELSKER den nettbutikken, og vil helst kjøpe alt som er der inne. Jeg viser dere da altså ting som jeg liker og kunne tenkt å gå med selv, og jeg skriver aldri om ting som jeg ikke ville gått med eller sminket meg med personlig. 

Dessverre er det ikke alle bloggere som er sånn, og slenger ut i hytt og pine om hvor syyyyykt bra solpudder de fikk sponset var - som går rett i søpla etter innlegget er ferdigskrevet, eller extensionet som var like tykt som lillefingeren min. Man kan fort bli litt gal av å få tilsendt så mye gratis hele tiden, noe man gjør om man takker ja på hver eneste mail man får. Da krever også leverandøren et innlegg på bloggen, og de får en strålende positiv omtale om et produkt som kanskje ikke er verdt å betalt en krone for. Dette er jo veldig skummelt for dere lesere, for dere kan jo gå rett på - for det er faktisk en annen person som sverger på at produktet er fantastisk. 




Da jeg jobbet som Campaign Manager var jo endel av jobben min å gå igjennom forskjellige blogger, og jeg ble heeelt sjokkert om hvor mye reklame det faktisk er der ute (inkludert på min egen blogg). Hva skal man tro på? Hva er faktisk bra, og hva er bare fjas? Av og til skulle jeg ønske det var som i 2008, der alle skrev om ting de likte kun fordi de var så fornøyd, og ikke fordi de fikk produktet gratis. Personlig er bloggen min eneste jobb, så jeg er jo veldig glad for at jeg kan dele mine tips om klær osv med dere lesere, for det er noe jeg er veldig opptatt av. 

Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å rose et dyrt produkt opp i skyene uten å ha prøvd det selv eller at noen av mine venner har gode erfaringer med det. Det er jo slemt å selge et dårlig produkt via bloggen, for at mange av leserne skal bruke sine egne penger på å kjøpe noe som er crap. Hvis jeg får tilsendt et produkt og ikke er fornøyd med det, sender jeg rett og slett en mail til leverandøren og sier "enten kan jeg skrive hva jeg mener om produktet, som er negativt, eller så skriver jeg ingenting som helst!". Verre er det ikke, om du sitter der som blogger og har fått et produkt du ikke liker - men som du føler du MÅ skrive om slik at ikke sponsoren blir sint. Tro meg, det er mye bedre med én sint sponsor, enn hundrevis av sinte lesere :-)









MY BLOG STORY

Hei! De siste dagene har jeg hatt en skikkelig revurdering av blogglivet mitt. Det var dette innlegget på bloggen til Annette Haga som fikk meg til å starte tenkeprosessen. Jeg har jo blogget siden 2008, med et lite unntak av pausen min i 2012. Etter å ha lest innlegget til Annette tenkte jeg det ville være morsomt å lese tilbake igjen fra tidligere år, og sjekke hva jeg faktisk skrev om som gjorde meg så populær. Jeg satt i over en time å leste innlegg fra min gamle blogg, og herreGUD så mye flinkere jeg var til å blogge før! 

Jeg var kreativ, morsom og blogget om alt som fallt meg inn. Jeg lo faktisk litt av mine egne innlegg også, faktisk så syns jeg de var så morsome at jeg måtte lese opp noen høyt til June for å sjekke om hun også lo. Og det gjorde hun. Nå derimot, på dagens julianyland.blogg.no er det jo HELT katastrofe! Jeg skriver jo så jævlig kjedelig at det ikke skulle vært lov engang. "I dag våknet jeg litt sent, men men. Nå skal jeg lage meg frokost". Jeg mener, hvor kjedelig kan det bli?! For noen år siden klarte jeg iallefall å formulere meg på en litt gøyal måte, i stedet for å ramse opp hver eneste lille detalj som får min egen hverdag til å virke enda mer tragisk. 

Av og til føler jeg det er så stort press, siden det er så uendelig mange bloggere som hopper opp og ned av topplistene nå. Alt skal liksom være så perfekt og velformulert, og bildene skal være av høyeste kvalitet med superperfekt sminke og alle hårstrå striglet på sin plass. Om jeg tar noen bilder som ikke er sånn så er det nesten slik at jeg ikke gidder å legge de ut, for jeg tenker at ingen bryr seg om det uansett. Presset om hva folk tenker om det jeg skriver har blitt så stort at det har gitt meg skrivesperre, og skriver ikke ned og formulerer ting på måten jeg egentlig vil gjøre det. Jeg bare prøver å ikke ha noen skrivefeil.


Norges tre største bloggerne for noen år tilbake. Meg, Ulrikke Lund og Ida Wulff.

Tidligere var Ulrikke den med de kule antrekkene, Ida var den pene og morsomme og jeg var egentlig bare der. Med noen tåpelige forsøk på outfits, ga ut sminketips som jeg ikke ante om var gode nok og skrev en underholdene tekst i ny og ne. Ulrikke har fremdeles de kule antrekkene, Ida er fremdeles den pene og morsome mens jeg... ja, hva gjør jeg? Prøver å skrive om ting som jeg tror leserne mine vil like, selvom jeg syns innleggene er jævlig kjedelige selv. 

Da jeg kom tilbake igjen til bloggverdenen etter et år med pause hadde både kvaliteten og innleggstypen på bloggene forandret seg sånn, og jeg syns det var så utrolig mye forandringer på kort tid. Jeg ble veldig usikker på hvordan man skulle nå ut til et større publikum i forhold til hvordan man gjorde det før, og jeg visste egentlig ikke helt hvor jeg skulle starte hen. Nå, ti måneder senere har jeg bare skrevet om ting som jeg personlig finner helt uinteressant, og lagt med noen tåpelige forsøk på outfits i ny og ne. 

Nei, nå er jeg drit lei av min egen blogging. Fra nå av kommer jeg til å skrive rett fra hjertet igjen, og gi blanke i hvem som leser. Om jeg finner en film jeg syns er hysterisk morsom på youtube, så skal jeg legge den ut på bloggen, selvom det ikke er særlig "visuelt pent" å se på. Jeg skal skrive om ting som jeg er fornøyd med, og som jeg syns er morsomt eller kult. Hva det ellers så kommersielle Norge tenker, og hvordan dere blogglesere takler det bryr jeg meg ikke særlig om egentlig. Jeg vil bare komme tilbake igjen til den gamle-blogg-Julia, hun som faktisk virket som en allright jente med litt bein i nesa. Ikke kjedelige-forklare-hva-hun-spiser-til-frokost-Julia. 


Et par gamle topplister, haha! Memories <3 Jeg fant ikke den fra 2011 da jeg var på 1.plass, noen som kanskje vet hvor man kan finne sånne ting? Syns det er så gøy å se tilbake på!

Så, leste dere bloggen min før? Hva savner dere eventuelt mest?





hits