Det er faktisk akkurat fire år siden jeg kjøpte mitt beste kjøp noen gang, nemlig hunden min Zara. Jeg husker det som om det var i går, da jeg hentet henne på flyplassen i Ålesund. Hun var så liten, jeg fikk helt sjokk husker jeg. Da jeg tok henne med meg hjem var jeg livredd for at jeg kom til å drepe henne! Bena hennes var som Q-tips og kroppen som et lite marsvin. Jeg kunne absolutt ingenting om hundreoppdragelse. Alt jeg kunne tilby var mat, lufteturer og mye kjærlighet. Av en eller annen merkelig grunn har Zara blitt en utrolig elskbar og dyktig frøken. Hun lærer kjempefort og er kjempelydig, er 100% stueren og er ikke den verste på bjeffing heller med tanke på at det er en chihuahua. Haha, HVEM skulle trodd det?
Det er mange som lurer hvordan det er å ha hund siden jeg reiser så mye, går på skole og er endel borte. Som sagt har jeg hatt henne siden jeg var 17 år, så vi har egentlig bare “vokst” sammen, og rutinene rundt å ha hund har bare kommet med årene. Jeg tenker liksom aldri at jeg må stå opp ti min før for å gå ut med henne, det kommer helt naturlig at jeg må ha god tid om morgenen. Om dere skjønner?
Når jeg reiser hjem til Molde eller til Oslo bruker jeg å ta henne med meg som regel. Men det er ofte det blir travelt på reise og greiest å la henne være i Bergen, og da har jeg heldigvis noen fantastiske venner som Zara føler seg trygg hos som bruker å passe henne. Jeg er aldri bekymret for å si det sånn! Det eneste er at jeg savner henne noe helt forferdelig. Utrolig at man kan få en sånn tilknytning til et dyr, men jeg syns det nesten er verre å være borte fra henne en Kristoffer. Nesten!
