Jeg har tenkt å skrive dette innlegget en stund nå, men jeg har vært veldig fram og tilbake om det kanskje blir litt for privat. Hvor vil jeg at grensen til privatlivet mitt går? Det har jeg liksom aldri helt bestemt meg for. Hvor mye jeg skal dele av hvordan jeg faktisk har det fra dag til dag har på en måte aldri vært et tema for meg. Men jeg føler at i denne overfladiske bloggverdenen der alt virker som en dans på roser så kan det være deilig både for meg og dere å faktisk lese et innlegg som ikke kun er superpositivt med en million hjerter å smilefjes.
Siden i sommer har jeg hatt utrolig mye tid til å tenke. Siden jeg bare har blogget har jeg hatt utrolig mye fritid, faktisk så mye at jeg ikke vet helt om det har vært bra for meg. Når man har så mye tid så får man tid til å tenke over livet sitt, i hver minste detalj. Det har gjort for meg at jeg har vært veldig umotivert, og faktisk følt meg helt tom. Det har vært så utrolig uvant å ikke ha en hektisk hverdag, og i starten så var det jo utrolig deilig. Men de siste månedene har jeg tenkt så alt for mye, og jeg har vært veldig mye lei mei av en eller annen grunn. Hvorfor vet jeg faktisk ikke, men jeg kunne begynne å gråte uten å vite som er galt.
Jeg hadde så utrolig høye forventninger til meg selv, og tenkte at siden jeg hadde så utrolig mye frihet at jeg kom til å reise sykt mye, trene hver eneste dag og bare gjøre hver eneste dag helt fantastisk! Noe hverdagen min også var, iallefall de to første ukene. Etter det så ble det liksom ingenting av noe, og om jeg for eksempel sov til 12 en dag så følte jeg at hele dagen var bortkastet, og da var det ikke vits å gjøre noe heller siden jeg våknet så sent. Jeg ble utrolig usosial, og det var egentlig bare et par av vennene mine her i Oslo som jeg orket å henge med, resten følte jeg bare ble et mas.
Når man har så utrolig høye forventninger til seg selv er fallhøyden stor, og jeg føler jeg gikk fra topp til bunn. Før jul gikk jeg bare rundt å ventet på at noe skulle skje. Ventet på at jeg skulle reise. Ventet på at et nytt år skulle starte. Ventet på at jeg skulle orke å gjøre noe som helst. Men heldigvis kom juleferien, og jeg reiste til Bergen, Molde og Roma, og det var faktisk det som skulle til for å bryte den grusome sirkelen hverdagen min hadde blitt til.
Etter jeg kom hjem fra nyttårsfeiringen i Roma har livet mitt vært totalt annerledes. Psyken min har liksom forandret seg helt, og jeg får utrolig mye ut av hver eneste dag! Jeg sitter igjen på kvelden og er stolt av meg selv som har gjort så mye å løpet av dagen, selv om jeg ikke har gjort noe mer enn et normalt menneske. Det er jo helt latterlig egentlig, men det har gjort utrolig mye for meg å komme ut av den sirkelen. Livet ga ingen mening da, men det gjør det virkelig nå. Jeg er flink til å trene, jeg spiser sunt, jeg leser på skole hver eneste dag, jeg får faktisk gjort ting på to-do listen min og jeg ønsker å være sosial hver eneste dag. I tillegg så jobber jeg et par ganger i uken, og jeg stortrives! Det er så utrolig teit av meg å liksom “skryte” fordi jeg gjør tingene over, for dette er jo bare halvparten av ting jeg gjorde i løpet av en dag for et halvt år siden.
Selv om det siste halvåret ikke kun har vært bra, så sitter jeg likevel igjen med en god livserfaring. Siden jeg har hatt mye tid til å tenke har jeg også gått igjennom fortrenkte tanker og problemer, og faktisk fikset opp i de en gang for alle. Man kan aldri rømme fra problemene sine, og det har jeg faktisk lært nå. Per dags dato har jeg det bedre enn jeg har hatt på lenge, og jeg gleder meg til hver eneste dag! Det er utrolig deilig, og endelig smiler livet som fullt igjen 9829;
Og ja! Jeg har også søkt på studier til høsten! Søkte på BI og Markedshøyskolen. Nå gjelder det bare å bestå noen eksamener slik at jeg kommer inn, noe som er en stor motivasjon!
